Velkommen til NOAHs fakkeltog mot pelsdyroppdrett!

Jeg heter Mette Jakobsen og jobber som frivillig hos NOAH-for dyrs rettigheter. Akkurat nå går tusenvis av mennesker i fakkeltog for å vise sin motstand mot den norske pelsdyrnæringen. Fakkeltoget arrangeres i 26 norske og det er ny rekord!

NOAHs fakkeltog mot pels er vårt viktigste virkemiddel for å illustrere engasjementet i befolkningen mot hold av rev og mink i små bur hele livet kun for pelsen og motens skyld. Dette er totalt unødvendig!! Akkurat nå sitter 800.000 rever og minker innesperret i nettingbur uten mulighet til å bevege seg fritt, og bare venter på sin skjebne; Å bli drept av strømstøt eller gasset i hjel ,kun for å bli et totalt unødvendig pynteprodukt.

Vi lever i 2016 og har forlengst forstått at man kan bruke andre alternativer enn ekte pels. I flere andre land har pelsnæringen blitt lagt ned og nå er det på tide at Norge følger etter. Det hjelper ikke om det blir stilt strengere krav til hold av pelsdyr. Det er like unødvendig uansett hvordan man vrir og vender på det.
Dyr er levende vesener med følelser og sjel. De føler selvsagt smerte,som oss. De føler redsel, angst, glede, sorg, akkurat som oss mennesker. Det blir helt feil å si at dyr ikke kan tenke og at de ikke føler noe. Har du hund, så ser du at den føler enorm glede for å få være sammen med deg. Den savner deg når du er borte. Ville du satt den i et bittelite nettingbur? Tatt fra den all frihet til å bevege seg fritt for så å ta livet av den for pelsens skyld? Hunder har en enorm evne til å uttrykke seg selv, men det har også andre dyr! Uansett, så SKAL vi mennesker ha RESPEKT for alt levende!! Vi burde være ydmyke og takknemlige for det dyr gir oss. De fortjener å bli elsket og repsektert som et individ.

Så er den her igjen. Den beste vennen jeg har hatt siden tidlig barndom, ja, hele livet vil jeg si. Jeg prøver å omtale Ensomheten som en venn og ikke en fiende, for da tror jeg at den blir litt mindre skummel. Jeg har gjort mange forsøk på å fryse Ensomheten ut, ignorert den, hatet den, ledd av den.. Men den kommer sterkere tilbake for hver gang.

Som regel kommer den i form av følelser. Den får meg til å tenke at jeg ikke orker mer. Nå gir jeg opp. Jeg mister motet og blir trist og utenfor. Tåler ingenting. Jeg har mareritt hver eneste gang jeg sover, og i slike perioder orker ikke kroppen min annet enn å sove. Det er som å leve i en skrekkfilm til tider. Jeg prøver å skru av filmen men den spilles bare av om og om igjen; jeg er hjemløs, rotløs, alene og avvist av kjærligheten.

Men en natt drømte jeg så vakkert; Jeg skulle gifte meg. Brudekjolen min var viking inspirert og nydelig, jeg var slank og pen. Jeg var så lykkelig! Endelig skulle jeg få min utkårede. Vi skulle gifte oss i en Wicca kirke og rundt kirken var det hengt opp plakater med beskyttende pentagram og tegn. På vei til kirken fikk jeg vite at min kjære brudgom hadde forsvunnet. Muligens død.. Jeg lette og lette etter ham men jeg kunne ikke finne han. Nok en gang var jeg overlatt til meg selv i ensomhet og sorg. Hjertet mitt sank. Jeg var jo så nære! Hvorfor ble jeg straffet gang på gang? Jeg ba til Gud om hjelp, ba om at jeg ikke måtte ende opp helt alene uten å finne kjærligheten. Tårene rant nedover kinnet mitt, jeg var utslått.

Jeg har ingen god selvfølelse, har aldri hatt det og det virker som jeg aldri kommer til å få det. Jeg lengter så inderlig til å møte den rette.. Han jeg skal være sammen med resten av livet. Han som skal bli far til mitt barn.. Men slik som jeg ser ut nå føler jeg ikke at noen kan bli glad i meg. Jeg veier mye mer enn noen sinne. Hater den jeg er blitt; så tykk og så fæl. Men inni meg har jeg en god sjel, det vet jeg. Jeg vet hva jeg ønsker i livet mitt, vet hvem jeg er og jeg har begynt å forstå hvorfor akkurat jeg har fått plass på denne jord. Jeg skal være noens kjærlighet og støtte. Dyrenes beskytter. Eventyrer. Jeg skal oppleve og jeg skal reise. Jeg skal hjelpe dyr i nød både her og i andre land. Jeg kjemper for deres rettigheter og velferd. Mitt engasjement er enormt og dyrene gir meg en styrke og en ro som ingen andre kan gi. Når jeg ser i et dyrs øyne, uansett hvilket dyr, så ser jeg dets sjel. Ingen ondskap eller hat. De fører ingen bak lyset, intet lureri.

Jeg skulle ønske jeg klarte å legge bort selvhatet mitt. Det hadde vært så godt med ro i kropp og sjel og bare godta at jeg ser ut som jeg gjør, med hver eneste ekstra kilo. Jeg ser ikke ned på andre som er overvektige, kun meg selv. Jeg er verdiløs. Når jeg drømmer meg bort, har jeg funnet min kjæreste. Han er god og snill og deler mine verdier og interesser. Vi reiser verden rundt og opplever, ser og lærer om dyr. Hjelper de som er i nød. Vi har vært sammen i tidligere liv også og nå har vi funnet hverandre igjen. Vi elsker og er nære hverandre hele tiden. En kjærlighet så sterk at ingenting kan knuse oss. Jeg kan kjenne hvordan hans lepper føles mot mine. Hendene hans rundt midja mi. En god og trygg armkrok som jager angsten min bort. Jeg er hel sammen med ham.. Når jeg våkner fra drømmen min, kommer lengselen og sorgen over å være alene. Ensomheten er min beste venn.. Jeg må lære meg å takle den før jeg dør. Hver gang jeg ser kjærestepar på tv eller i virkeligheten, stikker det i hjertet mitt. Jeg vil bare gråte fordi min lengsel er så stor. Jeg vet at ikke alle forhold er perfekte, det kreves mye jobb å være to. Men likevel.. de har hverandre! Noen sa til meg at jeg ikke måtte ønske meg en kjæreste fordi det var bare slitsomt. Men hvorfor finner mennesker hverandre da? Vi er jo flokkdyr og det er jo meningen vi skal reprodusere oss?

Jeg har ikke et kjærlighetsløst liv. Jeg har en mor som gir meg all den omsorgen bare en mor kan gi. Hun er alltid der og hun hjelper meg i mine tunge stunder. En slik mor er det ikke alle som har.. Jeg har også mange gode venner som er glade i meg og som betyr enormt mye for meg. Noen nye og noen gamle. Så noe her i livet gjør jeg vel rett? Hadde jeg bare klart å bli glad i meg selv.. Tenk om jeg hadde fått til å slanket meg masse! Jeg har alltid hatet kroppen min. Selv da jeg faktisk var veldig tynn! Jeg så bare ei dundre som ikke fortjente noe som helst. Jeg har alltid vært for tykk for kjærligheten. Tenker jeg. I mitt kaotiske hode.. Det er akkurat som om jeg lever i min egen boble med sotete vinduer som gjør at jeg ikke ser klart. Alt er grått og mørkt. Jeg er her men samtidig ikke..

Kjære Ensomhet.. la meg være i fred! La meg finne den sprudlende og glade jenta jeg egentlig er. Hun som tåler kritikk og motgang uten å falle sammen i dypet av brønnen. Jeg vil ha det godt! Alene men ikke ensom.. Selvstendig og sterk. Hvor er hun som reiste til Afrika helt alene uten å kjenn noen? Hun som lekte med løver og karakaler og så store elefanter krysse veien? Hvorfor ble hun så usikker på seg selv helt plutselig? Er lykken å finne kjærligheten med en mann og få barn eller er lykken hos meg i dette øyeblikk? Kjære Univers, ta bort mine indre smerter. Vis meg veien. La det bli min tur!

Tenk at selvbildet kan ødelegge så mye for en selv, tanker kan sette deg helt ut av spill.. selvforakt. Det var slik jeg hadde det nå for en liten stund siden da jeg var på mitt aller første første eventyr som jeg alltid har drømt om; reise til Afrika for å jobbe som frivillig med dyr.

Jeg er 34 år gammel og jeg har hele mitt voksne liv strevd med dårlig økonomi pga sykdom. Jeg har aldri klart å jobbe over lengre tid og i sommer ble jeg omsider ufør. Det var en lettelse. Skuldrene senket seg, presset ble borte. Jeg har leddgikt samt en svingende depresjon som gjør at jeg blir utmattet og overfølsom hvis jeg blir stresset så jeg tåler svært lite. Særlig press. Jeg hadde lyst på en ferie langt hjemmefra hvor jeg kunne få være sammen med dyr. Jeg ville ikke ligge på en strand og sole meg, jeg ville oppleve! Jeg fikk en god del igjen på skatten og da var avgjørelsen tatt. Jeg sjekket prosjekter på nettet og fant til slutt et sted jeg ville reise til. Det var dyrt men jeg var klar over at jeg nok måtte bruke en god del penger for å få gjennomført drømmen min. Jeg booket turen, skaffet ‘barnevakt’ til mine tre katter og ventet i spenning til dagen jeg skulle reise. Både venner og familie gledet seg med meg og unte meg turen.

Endelig var ventetiden over og jeg skulle avgårde ut i den store verden helt til Sør-Afrika. Vi skulle være samlet i Johannesburg noen dager for å bli kjent med hverandre og den afrikanske kulturern før vi fikk reise til de forskjellige prosjektene vi skulle på.   Jeg kjente ingen fra før men jeg elsker å bli kjent med nye mennesker så det var bare morsomt med nye bekjentskaper.  De eneste tankene som hele tiden dukket opp i hodet mitt, var at jeg burde ha slanket meg før jeg dro. Satset på at jeg ikke var den eneste som var noen kilo over normalen. Jeg møtte en hel gjeng med spente mennesker, mest jenter på rundt 20 år gamle. Jeg fikk meg noen nye venner der men vi skulle ikke på samme prosjekt så vi lovet å holde kontakten på facebook. Det var enda ikke gått opp for meg at jeg var i Sør-Afrika, måtte nesten klype meg i armen for å sjekke om jeg bare drømte. Det  var så mye og se, så mye å lære, så vakkert! Jeg tok masse bilder, men ikke så mange av meg selv. Mitt dårlige selvbilde er som forsteinet i meg, og sånn har det alltid vært. Istedet for å nyte, begynte heller tankene å surre. Jeg kunne ikke unngå nissen som alltid følger med meg på lasset og den nissen gjorde meg sykere og sykere. Men jeg prøvde heller å glede meg til alle dyrene jeg skulle møte. De dømmer ikke fra utseendet ditt men ser heller sjelen din, tenkte jeg.

Vel fremme på gården jeg skulle være på de neste to ukene, kom gleden og livsgnisten tilbake. Det var så uvirkelig å endelig få hilse på løvene, karakalene og servalen som vi skulle jobbe tett innpå. Jeg la ikke så godt merke til at stedet var mye mindre enn vi hadde fått informasjon om. Der og da var jeg i himmelen! Etter informasjonsmøtet fikk vi hilse på dyrene. Kose med løvebabyene, bli kjent med hverandre. Det var veldig trivelig og jeg var lykkelig og overveldet. Likevel var det noe som skurret.. Jeg følte meg overhodet ikke vel i forhold til de andre unge jentene. Jeg lærte ikke like raskt som dem når det gjaldt foring og mengde mat vi skulle gi løvene osv. Jeg merket at jeg ble fort utmattet og når jeg får press på meg eller stresser så er det akkurat som om systemet slår seg av. Jeg så blikkene til jentene når jeg enda ikke hadde lært meg hvor mye melk vi skulle måle opp til løvebabyene da det var gått noen dager. Det var ubehagelig å gå lettkledd blant dem, de var stramme og fine i fisken. Jeg hadde gått opp ca 20kg iløpet av de siste åra og visste at jeg hadde mer å drasse på enn dem, selv om det skyldtes sykdom. Bare det gjorde meg svært deprimert. I tillegg var tonen til de jentene som jobbet der fra før og lederne veldig intern og til tider frekk, selv om det var ment som spøk. Jeg prøvde å ikke tenke på det, men heller delta i humoren. Eieren av stedet satt hele tiden på datamaskinen sin og jobbet. Hun var en sterk og ukuelig dame, opptatt av å prate mye om seg selv. Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet av å snakke slik om henne, men det var jo sånn jeg opplevde det.

Høydepunktet var da vi fikk dra til den store Kruger parken. Det var magisk å sitte i en landrover og se store elefanter krysse veien rett foran oss, bavianer sitte i trærne og stelle pelsen på hverandre, sebraer som beitet tett sammen med giraffer, løver som gjemte seg i det tette gresset og mye mer. Vi overnattet på en fantastisk fin bushcamp. Det var to senger i hver hytte men jeg ble liggende alene i min siden de andre hadde valgt partner, de som allerede hadde fått god kontakt. Det var rett tilbake til barneskolen i minnet mitt, jeg følte meg utafor men tenkte at det ble godt å sove på eget rom. Dagene gikk til sightseeing og opplevelser som for alltid kommer til å huskes. Jeg klarte å fokusere på de gode opplevelsene og nyte hvert sekund av Afrika.

Mine to uker på et lite reservat for løver ble ikke som jeg hadde trodd. Jeg sov mye, var deprimert og følte meg utenfor. Et lite utskudd. Selv de enkleste små oppgaver ble tunge. Jeg gråt hver dag, hadde faktisk hjemlengsel noe jeg ikke hadde forventet. Jeg skammet meg over utseendet mitt. Kroppen min. Tenk at hele oppholdet ble ødelagt av min egen tankegang om meg selv! Jeg som er så sosial og elsker å bli kjent med nye mennesker, trakk meg unna og mistet gløden totalt. Jeg har lært mye av denne turen, om meg selv. Det er en mening med alt og min første tur til Afrika ble som den ble og neste gang blir den mye bedre! Tror jeg ble sterkere selv om jeg var syk. Jeg har også erfart hvordan dyrene hadde det der. De blir avlet på og solgt videre og hvem vet hvor de havner? Neste gang skal jeg på et ekte sanctuary hvor jeg vet at jeg er med på å hjelpe dyrene, ikke bare kose og dulle med et vilt dyr som ikke hører hjemme i fangenskap. Ikke minst skal jeg ha styket både selvfølelse og selvtillit og komme akkurat som jeg er!

Jeg har følt at jeg må skrive noe lenge nå, men har liksom ikke helt klart å sette meg ned å starte. Har så mange tanker i hodet, hvor skal jeg starte? Jeg vil at historien min skal være bra og at andre vil lese den, så jeg kjenner presset fra meg selv og det gir meg på en måte en sterkere prestasjonsangst. Men jeg trenger å få det ut. Noen mener jeg er altfor ærlig, mens andre setter pris på mitt ‘verk’. Vel, jeg deler det jeg vil og jeg tror ikke noen ville brukt det mot meg.. Eller?

Dette året er snart omme. For å være negativ så kan jeg tenke; enda et år som singel, enda et år som misfornøyd med kroppen min, enda et år med dårlig økonomi. Snøen kom fort i år, jula nærmer seg med snøstorm skritt. Den største katta mi har visst flytta i fra meg. Bare når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg blir sur og furten. Stakkars meg, liksom? Nei! Jeg måtte bli over 30 for å finne ut hvem jeg er og at jeg er den jeg er, med min spesielle stil og spesielle interesser. I år, faktisk akkurat etter nyttårs rakettene var skutt opp, ble jeg ‘født på ny’. Eller kanskje jeg ble voksen? Jeg la bak meg masse dritt og grums og jeg har fortsatt å utvikle meg gjennom hele dette året. Jeg tør faktisk si ifra med en vanlig og sterk stemme istedet for et lite pip bare. Har jeg ryggrad? Ja, det vil jeg tro, til dels i alle fall. Bein i nesa? Er det ikke bare brusk der? Uansett, tjohoo!! Jeg er kommet i voksen puberteten!

Jeg kjenner ei dame, hun står meg faktisk så nær at jeg kan se på henne akkurat nå i dette øyeblikk. Hun kan være en skikkelig energi vampyr til tider. Hun forteller meg hvor fælt hun har det, hvor mye hun har lagt på seg og ikke minst, at hun ikke har funnet den O’store kjærleiken enda. En dag har hun vondt i ryggen, en dag er hun for sliten til å stå opp til dagens plikter, en dag er hun pill råtten og bare sitter der å glor på dataen og oppdaterer trynefaktorboka hvert minutt. Rævva sitter klistret godt fast på sin faste plass i sofaen. Hun sier hun er altfor sliten til å gå seg en tur i det fine vinterlandskapet. Ja, huff, det er nok verst for henne. Nå begynner jeg å bli møkka lei denne kjærringa og jeg har tenkt å sette henne på plass. Men det er ikke bare bare, skal du tro. Jeg sier det bare rett ut til henne, på skikkelig ranværingsdialekt: No må du førr svarte hælsike ta å røys opp den der flæskeræva di å slutt å sett der å jammer, din tykjepelk!! E du vørte feit, så jær nå me d da, kom deg ut å skaka på  føtn, å e du karlaus så får du meld deg inn på  mætsj dått kåm å sjå etter ein høvele  kørv der. Å så slutt du å sei så frøktele ojævsle teng om deg sjøl, det fins ainner som e mykje mijnner pæn enn du. Å så e det det indre som tæl sei dæm. Opp å hopp, di førkja!’

Au, den svei tenker jeg. Men hun trenger en wake up call. Mange kan være ensomme i sitt eget selskap eller sammen med andre. Ligger løsningen på komplett euforisk lykke i å finne en mann som kan være den store kjærligheten ? (btw, det vet man etter minst en uke). Blir du kjempelykkelig og kjempepopulær og elsket av hele nasjonen om du går ned 15 kilo ?(for all del, ikke legg på deg igjen, for da snur de ryggen til deg). Jeg har lyst til å møte det mennesket som ikke har en eneste bekymring og som har den perfekte kjernefamilien og den sexy Bond- babe kroppen, selv etter fylte 30, 40, 50, 100.  I mitt lille eggformede hode er gresset så mye grønnere og finere på den andre siden av gjerdet. Til og med blomstene blomstrer mer der, og sola skinner aller mest der. Har jeg rett?

Av og til trenger jeg å sette meg ned og skrive ned tankene mine. Av og til trenger jeg å gi meg selv en skikkelig skyllebøtte og moralske prekener. Hvorfor er det så vanskelig å bare tenke at man er god nok for sitt bruk? Alle trenger ikke like meg, selv om jeg så gjerne vil det. Jeg trenger ikke være venn med alle, være alles sjelesørger. Og jeg må ikke på død og liv finne en mann for å bli lykkelig. (er jo slettes ikke sikkert denne mannen er perfekt han heller). Så kjære ego, hva syter du for? Det er helt greit å føle seg grell til tider, rævva dager har vi alle. Hun der kjærringa jeg snakket om nettopp, er fæl til å si stygge ting til meg. Enkelte dager burde jeg ha husarrest fordi det ser ut som jeg er fra en annen planet. Men, jeg har gitt henne en real omgang med god gammeldags juling. Så nå blir hun nok stille en stund.

Akkurat nå, når jeg skriver dette, kjenner jeg noe letter fra mine skuldre, en tung sekk som har hengt der lenge. Jeg føler en lettelse, en glede. Jeg smiler! Historien min ble ikke som jeg hadde tenkt. Den skulle jo være såpass god at jeg kunne sende den inn til Norsk Ukeblad! Men det ble nå en gang slik da. Dagens konklusjon, en vinterdag i oktober i det omtalte året 2012, er: Jeg er faktisk lykkelig! Men også ensom. Lykkelig ensom gir en bedre klang så da avslutter jeg mitt mesterverk for denne gang, og så slenger på et bilde som illustrerer mine O’dypeste følelser.

Jeg har sovet lenge, drømt så mange syke drømmer at jeg nesten er mer utslitt nå enn da jeg la meg. Men jeg husker drømmene så godt og de er så livaktige at jeg kommer til å bli sittende lenge å tenke på dem, tyde dem. Jeg nyter min fridag, kattene får godis, jeg hører på god musikk som gjør meg glad. Tenker på alt jeg har fått betalt etter at jeg fikk skattepenger tilgode. Har dårlig samvittighet over at jeg har sløst litt, brukt en del penger på meg selv. Men jeg har fått betalt unna så mye gjeld og regninger så jeg er lettet. Lurer på om jeg skal ha en liten fest hos meg snart? Hadde jo vært morsomt, og så har jeg fått det enda mer koselig, synes nå jeg. Ikke bare koselig rundt meg, men jeg har det mer koselig inni meg også. Sitter og kjenner på en ro som ikke kommer forbi så ofte. Er jeg på vei et sted kanskje? I natt drømte jeg om mine Balcova venner, jeg savner dem visst mer enn jeg vil innrømme? Kommer til å leve lenge på denne sommeren, det er jeg sikker på. Kan ikke si ofte nok at jeg har vært på den beste behandlingsturen noensinne. Glad i dere alle!

Tatovering entusiast som jeg er, flørter jeg meget med tanken på en ny snart, og for å si det mildt så driter i hva andre måtte mene om en til. Fordi jeg har lyst på en til, og jeg spekulerer i hva slags motiv jeg skal få denne gangen. Jeg gleder meg som en unge til julaften til å endelig få nytt blekk på kroppen. Morsomt å lete etter motiver, spent på hvordan tatoveringen blir og ikke minst hvor jeg skal ha den hen. Min julegave til meg selv, vil jeg si.

Det eneste jeg savner, kan vel ikke legge skjul på det, er en å dele disse opplevelsene med. En kjæreste, en som er glad i  meg og som respekterer meg. Jeg har savnet denne personen så lenge, og jeg aner ikke hvor han er, hvem han er, eller om han i det hele tatt finnes. ‘Han kommer når du minst venter det’, sier de. Så jeg prøver å ikke vente det. Men så surrer tankene likevel. Hvor blir han av? Han er jo så forsinket! Deretter kommer de dumme tankene: ‘Hvorfor er jeg fortsatt single? Er det noe galt med meg? Noe galt med utseendet mitt? Stilen min? Skal jeg forandre meg?’ Noe vet jeg, at jeg kan ikke forandre meg, og du kan ikke lære en gammel hund å sitte. Jeg er meg selv, stygg eller pen, tykk eller tynn. Ta meg for den jeg er, jeg er jo så full av kjærlighet og jeg trenger noen å gi den til. Kan ikke øse for mye for mine nærmeste, da tror jeg at jeg vil kvele dem. Ler litt for meg selv nå, ikke fordi jeg var morsom nå, men fordi jeg ser for meg hvordan mine ser ut når de blir kvalt av kjærlighet, jeg ser for meg at de er helt rødsprengte i ansiktet og øynene stikker ut, og så en stooor rosa sky rundt dem, som er fra meg. Stakkars dem.. Konklusjon: Mette trenger en kjærste.

Nå har jeg fått sagt det som var på hjertet mitt for i dag, det gjorde godt og jeg er glad jeg kan dele mine skriverier med folk som faktisk vil lese dem. En stor takk sendes til dere, og jeg bukker og neier av takknemlighet og ydmykhet. Det er veldig godt for meg å få uttrykt meg her, blir så innmari lettet etterpå. Puh! Så da skal jeg  fortsette planleggingen av min fantastiske  fridag…

Jeg har vært på magiske steder i sommer. Steder som for andre kanskje synes å være trivielle og kjedelige. Men for meg har det påvirket både kropp og sjel. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har fått være med på alt dette, fått møtt så mange fantastiske mennesker som alle  har fått en stor plass i mitt hjerte. Denne gangen, min 5.gang på behandlingstur til Tyrkia, har vært noe av det beste som har hendt meg i hele mitt liv. Jeg har vel aldri vært så tilstede som denne gangen. Jeg var så utrolig glad for å få turen, og jeg trengte den sårt. Jeg lot absolutt alle bekymringer bli liggende hjemme i lille Norge og dro til et land som jeg elsker, sammen med mennesker jeg aldri har møtt. Det skal godt gjøres å møte så mange blide revmatikere, det må jeg si. Ingen syter og klager over hvor vondt de har, selv om man tydelig kan se deres smerte. Vi tar hverandre i mot med åpne armer og skaper bånd som varer for alltid fra første stund vi møtes. Så på et vis er jeg veldig heldig som har en så  tydelig diagnose som leddgikt, for det er slettes ikke alle som får muligheten til å dra til varmere strøk for å få behandling. Hell i uhell kanskje?

Lille følsomme jeg blir jo så glad i alle gode mennesker jeg møter på min vei, og det er nok disse som har gjort mitt opphold der så herlig og vellykket. For det er ikke bare selve behandlingen og treningen som er bra, det sosiale er minst like viktig. Jeg har hatt så mange fine samtaler; ledd så mye som jeg aldri har gjort, klemt folk jeg knapt kjenner, grått i armene på en sykepleier som jeg aldri har møtt osv osv. Man blir en helt annen der nede og man får et helt unikt samhold. De andre gangene jeg har vært der, har jeg selvsagt også hatt det bra, men da har det bestandig vært noe i meg som tynget meg, en sårbarhet, en tristhet, et tomrom. Derfor har jeg ikke vært der på flere år, fordi jeg var ikke klar.

Men nå i år var jeg klar og jeg har tatt alle gode opplevelser til meg;  Hver kveld satt jeg ute og hørte på gresshoppenes sang, kikket opp mot månen og tenkte inni meg: Gud hvor heldig jeg er som er her og nå. Her og nå i akkurat dette øyeblikk. Noe av de fineste minnene mine derfra er da vi var på stranda til det ble mørkt. Jeg badet i solnedgang og under måneskinnet, og jeg ble som en havfrue i vannet, jeg som egentlig har vannskrekk. Jeg hører enda musikken fra baren på denne stranda, hører enda summingen fra mennesker som snakket og lo, bølgeskvulp. Og jeg kjenner enda den myke sanden mellom tærne mine som jeg tar opp i mine hender og lar renne ut igjen. Jeg kjenner varmen som gjør kroppen min myk og smidig, sola som stråler og gjør meg glad. Kjenner at jeg savner alt sammen, savner til og med smøring av solkrem på hverandres rygger.  Jeg savner alt i hver minste detalj, og jeg skulle ønske fire uker ikke gikk så fort. For min del var det paradis. Selv om jeg hadde mine nedturer også så var det langt fra fordi jeg var trist eller lei, men fordi jeg var sliten.

Jeg tror ikke jeg helt er kommet hjem til Norge enda, hodet og hjertet mitt er fortsatt i Tyrkia. Føler at jeg ikke hører hjemme her og at det er så mye mer som venter på meg der ute. Jeg kjenner at jeg har en uro i brystet; jeg er rastløs, eventyrlysten, nysgjerrig på andre land og andre språk. Jeg

vil så gjerne bare dra, for det er ikke så mye som holder meg igjen her. Egentlig. Ofte føler jeg at det er en kjæreste som mangler, den store kjærligheten. Men kan det være at det er den siste biten av meg selv som ikke har kommet helt på plass?

Jeg kommer alltid til å ha denne turen friskt i minne og mine venner på gruppa mi har en stor plass i hjertet mitt for alltid. Jeg har fått et herlig påfyll av balsam i sjela mi.

Jeg har så forferdelig vondt inni meg. Denne smerten kan ikke kureres med noe som helst medisin, ingen lege kan operere den bort. Uansett hva jeg gjør så er den der, som en stor verkebyll, som et stort sår som aldri gror, og ,med jevne mellomrom strøs det salt i dette såret. Jeg kan ikke helt beskrive det, men jeg ønsker så sterkt at den skal forsvinne, for den tærer på meg, gjør meg svak og liten. Smerten er følelser. En lengsel, ensomhet, sorg.  En følelse av å være forlatt for alltid.

Jeg savner så inderlig en mann, en og dele livet med i både oppturer og nedturer. En som ser meg. Jeg har aldri hatt gode forhold hvor jeg virkelig har hatt det bra. Alltid har det vært noe som skurret. Jeg har latt meg selv bli tråkket på som ei gammal dørmatte av stort sett alle kjærestene jeg har hatt. På mange måter er jeg sint på meg selv fordi jeg har latt meg bli behandlet så dårlig, men jeg har hatt altfor liten tro på meg selv og turte ikke ha egne meninger. Så istedet for å være alene så var det best og holde sammen med disse mennene uansett hva og det har kostet meg årevis med angst og depresjon og usikkerhet.  Heldigvis er jeg ferdig med alt det tullet og fått hjelp av psykiatrien og jeg vet nå hva jeg vil ha og ikke minst; hvem jeg er. Likevel uteblir kjærligheten.

Det verste er at man føler seg så utenfor siden ‘alle de andre’ har en partner. Jeg kommer alltid alene på tilstelninger som innebærer at man får ta med seg sin kjære. Det er flaut og vondt. I ettermiddag var jeg i bursdag til en god venninne og hennes lille datter på 1 år. Hun er ny forelsket og har flyttet inn til kjæresten sin, og han elsker henne og hennes datter. Kjærligheten lyste mellom de to, og jeg kjente smerten rev og slet i meg. I tillegg var hennes familie der, og alle hadde med sin kjære. Den eneste som kom alene var jeg. Jeg ble dårlig av ensomheten min, selv om selskapet var utrolig hyggelig. Kjenner jo alle som var der også, men jeg ville bare hjem så fort som mulig.  Jeg vet godt at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden, men jeg har liksom en tvangstanke på at så lenge man er to så har an det bra, og man er ikke alene. Noen har også sagt til meg at jeg skal være glad for at jeg er singel, da kan jeg gjøre akkurat som jeg vil når jeg vil. Jeg har ingen barn heller så da kan jeg jo bare reise og nyte livet uten at noe holder meg tilbake. Men det er ikke slik jeg vil ha det. Hvis det er så bra å være alene, hvorfor er ikke de som sier det til meg det da? Mennesker er flokkdyr, det er ikke meningen at man skal leve livet alene. Ikke meningen at man skal være ensom.

Jeg går i gruppeterapi en gang i uken, og der snakker jeg mye om ensomheten i hjertet mitt. Jeg får gode råd og støtte, men det hjelper bare for en kort stund, så er jeg like alene igjen. Det er kanskje vanskelig å forstå at jeg har det slik, jeg er så sosial og har mange venner, og jeg vet at jeg er et godt menneske med så mye kjærlighet og gi. Jeg vet jo at det finnes så mange andre triste skjebner der ute i verden, jeg klarer bare ikke tenke på dem fordi det gir meg dårlig samvittighet over å føle det jeg føler. Min sorg er som den er. Jeg må selv takle den og leve med den. Nå er jeg 32 år og jeg kjenner den biologiske klokka tikker. Men mest av alt skammer jeg meg over å være singel. Flere av mine venner funnet kjærligheten, og selvsagt er jeg kjempeglad på deres vegne, men jeg synker også dypere og dypere i min egen lengsel. Jeg må klare å godta min livssituasjon, det kunne vært så mye verre. Bedre ensom alene enn i et forhold pleier jeg og si. Om jeg tror så mye på det er en annen sak.

Så når jeg nå sitter her og skriver og håper at jeg får ut litt frustrasjon, vet jeg at når jeg legger meg i natt så er det alene, og jeg skal våkne opp i morgen tidlig alene. Nyt det mens du kan sier noen. Jeg får ikke til og nyte det, jeg vil ikke være en, men to. Kjærligheten dukker opp når man minst venter det så jeg håper at jeg klarer å få roet meg ned for en liten stund nå. Men det er ikke bare bare og snu en tvangstanke og en følelse av enorm lengsel. Det er ikke godt og gå ut av huset sitt og hele tiden tenke på hvor han er, denne biten som mangler…

Lenge har jeg kjent at noe godt kommer, i flere måneder har jeg følt det på kroppen. Det er noe fantastisk i vente. Fuglene kvitrer og måsen roper etter mat. Mennesker og dyr kommer ut av sine huler, ut av sin dvale. De kommer ut for å kjenne duften av oppvåkningen. Trærne reiser seg, strekker på seg, og gjør seg klar til å ta på seg den grønne kappen sin. Duften av alt liv som våkner til gjør oss nysgjerrige, glade, energiske. Denne tiden av året er magisk. Hvis du stopper opp og lytter, kan du høre noen av dyrene som planlegger et hjem, et reir, en ny og ren hule som skal bli  tryggheten for dem selv og barna de skal få snart. Dette er tiden for oss alle til å la det gamle gå, slutte å dvele på fortid, begynne å leve i nuet. Vi er her og nå, ikke der og da. Våren gir alle vesener en ny sjanse til å starte på nytt, slik at vi gleder oss ekstra mye til å høre gjøken. For når vi hører den kan vi gå barbeint. Om vi er heldige og stiller oss under gjøkens tre, så kan vi få et ønske oppfylt. Da er det sommer.

Jeg har allerede vært våken en stund, men jeg blir likevel var over alt som foregår rundt meg. En løvetann i veikanten smiler til meg, den lover at snart kommer resten av dens familie, og da blir det enda vakrere. Jeg kjenner at jeg vil mer enn å bare stå der å observere, jeg vil utforske. Så jeg tusler rundt på fine steder, øynene mine får hvile seg på naturens oppvåkning og magi. En følelse av frihet. Ingen vonde tanker, bare gode.

Jeg gleder meg virkelig, jeg er lykkelig. Jeg har mye i vente i denne tiden fremover. Endelig skal jeg atter en gang få reise langt, og lenger enn langt. Til et fremmed land, som ikke er så fremmed for meg. Jeg vet hva som venter meg der, jeg vet hvorfor jeg blir så glad når jeg tenker på det. En hel måned skal jeg få være der. Dra på nye eventyr sammen med mennesker jeg ikke har møtt før. Men jeg vet vi utvikler sterke bånd på den tiden vi skal tilbringe der. Mennesker med store smerter, stive ledd, vonde rygger. Mennesker med krykker eller rullestol. Vi skal dra derfra med lette, lykkelige skritt. Ingen sitter i rullestol på vei hjem. Krykkene ligger i kofferten. Vårt opphold der blir faktisk magisk. Det er en helbredende tur, både for kropp og sjel. Kroppen skal få vise styrke, vise at den kan mer enn nå. Tyrkere som jobber hardt for å hjelpe oss som er syke, til å dra derfra friskere. De vil virkelig det beste for oss.

Jeg gleder meg til å se kjente fjes der igjen. Spent på hvem jeg skal reise sammen med, hva slags personale som er der nå. Jeg gleder meg til å klemme gamle kjente, vandre på strendene, kjenne solen og varmens kjærtegn på huden min. Jeg gleder meg til å gå på markeder, se på folkevrimmelen der, høre tyrkere rope ut pris på sine varer, kunder som pruter. Jeg finner meg noe som jeg kan bruke til magedansingen min, det gjør jeg alltid. Eller en gave til en kjær. Så mye spennende, mange rare lukter, mange nye opplevelser.

Det er trygt å kjenne våren på kroppen, da vet jeg at vi har gjort oss ferdige med Kong Vinter alle sammen. Sommeren er på vei, og hun har med seg varme og glede, lys og latter. Det er så godt og vite, trygt. Ingen kulde på en liten stund nå.

Jeg smiler ofte for meg selv, tenker på at jeg gleder meg til så mye. Gleder meg til steder jeg skal til, både i innland og i utland. En minneverdig tid, en herlig sommer. Jeg ser fremover nå. Ikke bakover. Jeg skal ikke snu igjen for jeg vet at jeg har endret meg. Jeg skal ikke inn i mørket igjen, selv om en ny høst og en ny vinter kommer om en lang stund. Det er lyst selv om det er mørkt. Her og nå, her jeg sitter og skriver, i dette minuttet, føler jeg bare glede og iver etter å få begynne på en ny dag. Sånn er det faktisk hver dag, jeg er fri, jeg kjenner endelig på den beste følelsen; friheten…

Jeg føler at jeg er blitt født på ny, kommet ut av et vakuum som har holdt meg nede og innesperret i meg selv i mange år. Nå titter jeg ut og ser verden med nye øyne. Jeg er en valp, leken, nysgjerrig, klossete, energisk. Jeg er glad! Har endelig følelsen av komplett lykke, selv uten en partner.

Men så begynner tankene å vandre igjen, jeg undrer så på hvem den personen er, han jeg skal møte en gang, som gjør meg stormende forelsket og full av boblende glede. Jeg blir sittende å tenke på hvordan han ser ut.. Er han høy eller lav? Mørk eller lys? Har han tattoveringer, piercinger? Hva gjør han akkurat i dette øyeblikk, i skrivende stund? Har han husdyr, liker han dyr i det store og hele? Vil han synes at jeg er smågal fordi jeg har tre katter? Hvilken personlighet har han, rolig, vittig, utadvendt, sjenert? Har vi like interesser og meninger? Skal vi redde verden sammen som hippier? Eller faller vi til ro i hverandres armer?

Jeg elsker livet mitt, jeg elsker nåtiden. Men hva er min destinasjon? Hva kan jeg gjøre for meg selv og andre i fremtiden.. Tankene mine har vinger, de flakser rundt omkring i hodet mitt og de formerer seg raskere enn lysets hastighet. Jeg eksperimenterer med meg selv, prøver og finne ut hvem jeg er og hvordan jeg vil være. En dag er jeg ’emo’, kler meg i rødt og svart, i freaky klær, med freaky hårsveis, tar på meg lua mi med ører på, som jeg tror er bare jeg som har her i byen. Jeg liker den stilen, jeg liker at jeg tør å være litt uvanlig. Men jeg vet ikke hva andre synes. De fleste tror sikkert jeg er et snodig lite vesen, og jeg er kanskje det. Meg selv i min egen verden. Andre dager kan jeg være feminin og elegant. Kler meg i pene klær som de fleste godtar. Jeg liker den stilen også, det er meg litt mere avslappet kanskje? Men jeg vil egentlig ikke ‘blend in’. Jeg tør å ta på meg det jeg føler meg vel i, akkurat den dagen. Freaky usikker, freaky sikker. Heks, emo, snill pike, elegant dame, ei som følger med på moten.

Heldigvis dveler jeg ikke lengre over fortiden, den er et annet liv, det livet jeg har levd og som jeg er ferdig med. Jeg har startet på nytt og jeg håper lykkefølelsen varer en god stund, helst for alltid. Følsom som faen ja, tar til tårene og blir rørt ved den minste ting. Nesten så jeg blir litt flau over meg selv iblant, men jeg er jo bare sånn. Et tenkende menneske med mange rare ideer og fantasier. Drømmer om å møte den rette, og helst i morgen tenker jeg, men jeg forsøker og roe de tankene. For det er jo da det skjer? Jeg håper han er snill da, for gjett om jeg har fått min dose med møkkamenn. Ja, jeg skal roe meg ned. Må høre på mine venner. I mens kjører jeg mitt eget løp med min egne sære stil og mitt noe sære sinn. Men tankene vil alltid være der. Vannmann er mitt tegn, og vi er jo drømmere og tenkere. Ti tusen tanker…