soseductive

Det siste døgnet har vært preget av mareritt, jeg har vært helt utslitt, rett og slett ikke klart å holdt meg våken. Så hele denne onsdagen sove jeg. Noe dro meg inn i drømmeland, noe tok hele min kraft og energi da jeg var i min våkne tilstand. Så jeg måtte sove. Sove, sove sove… Drømmene mine var så livaktige, de var virkelige og jeg var midt i dem. Klarte ikke å komme meg ut uansett hvor hardt jeg prøvde. Sinte stemmer som skjellte, krangling, ville dyr som drepte hverandre, en tiger som var ute av sitt bur og livsfarlig. Jeg var redd, den skulle ta mine nærmeste. Den var sulten og blodtørst. Flere skrekkscenarier fulgte med denne drømmen. Jeg våknet av og til, men kroppen min var blytung og jeg ble svimmel bare jeg rørte på meg. Ble vekt av en telefon om at noe tragisk hadde skjedd, knivdrap! Her i Mo i Rana?! En politimann er drept… Tenk på det! Jeg fatter ikke hvordan det går an… Drept av en psykisk ustabil mann. Det er det nyhetene sier. Jeg kjenner ikke til vedkommende som er drept, og et stille ‘heldigvis’ flyr gjennom hodet mitt. Men så tenker jeg på dem som sitter igjen, de som kjente ham, hans nærmeste. Hva er det som holder på å skje egentlig? Altfor mange tragedier har skjedd i den siste tiden, over hele verden. Det skremmer meg! Klarer ikke tenke mere.. Så jeg sovner igjen.

Nok en gang mareritt. Men jeg klarer ikke, vil ikke våkne. Det er noe som drar meg tilbake i drømmen med en gang jeg prøver å løsrive meg. Etter noen timer med mareritt, klarer jeg endelig stå opp. Svimmel, totalt utmattet. Klarer knapt reise meg,  må støtte meg på vei ut i stua. Blir kvalm. Hjertet hamrer, jeg er enda livredd etter alle de vonde drømmene. Det er bekmørkt ute. Akkurat som om en mørk og tung sky har lagt seg over byen min. Den er kvelende og suger ut all livskraft. Jeg vil at den skal forsvinne!! Sitter oppe nesten hele natta, prøver å bli ‘meg selv’ igjen. Klokken er mange, snart 4, og nå sitter jeg her og skriver blogg. Jeg må legge meg igjen snart. Men jeg gruer meg, har ikke lyst til at den mørke skyen skal komme inn til meg. Jeg låser dører og vinduer lukkes. Håper at resten av natta blir rolig, at gode drømmer får slippe til. Må bare riste av meg denne ekle følelsen før jeg lar meg selv gli inn i søvnens verden. Jeg tar et dypt åndedrag, pust inn god energi, pust ut det negative… Nå er jeg klar. Nå skal jeg sove, under Rana bys mørke sky…