soseductive

Hvem er det som snakker? Hvem er det som sier så mye stygge ting til meg, om meg? Hvorfor sier De det? Får meg til å føle meg som ubetydelig søppel. Forteller meg hele sannheten om hvordan jeg virkelig ser ut, at jeg er verdiløs og alene.

De er grønne,  kalde, slimete, og de bærer med seg en odør av tung energi som kan kvele en. Jeg er fanget av en slik nå. Denne demonen stryker meg ømt over hele kroppen min, studerer den nøye. Om jeg lukker øynene kan det nesten føles som kjærtegn. Men hendene er iskalde, de undersøker.Kjenner etter feil, både foran og bak. Mens jeg ligger der, naken, med øynene lukket, fantaserer jeg om at det er noen andre som tar på meg, som kjærtegner meg, som elsker meg. En som med hele seg finner meg vakker og god. Han lukter på håret mitt, sier pene ord til meg, kysser mine lepper og panne ømt og kjærlig,  gir meg komplimenter, dømmer ikke, men er der sammen med meg. Han skal ingen steder, han er der for meg hele tiden, resten av mitt liv. Jeg kan være meg selv med ham, han elsker meg betingelsesløst, og det samme gjør jeg. Det er så fint, så trygt. Endelig…. Var det min tur, tenker jeg. For jeg har så mye kjærlighet å gi. Så trygt…

Men så åpner jeg øynene, hadde nesten glemt bort hvem eller rettere sagt hva som lå der ved siden av meg. Det er ikke kjærlighet, det er ikke kjærtegn, hendene er jo kalde som døden selv. De stryker ikke meg av godhet. Det er for å påvise alle feil jeg har. Jeg ser ned i et ansikt, et groteskt ansikt uten øyne. Demonen ler av meg, tvinger meg til å se på meg selv, klyper meg i overflødig hud som Han sier er flesk. Rister på hodet og ler enda høyere.Roper ut hvor mange kilo en jente som meg egentlig skal veie. For i Hans verden er jo alle perfekte, tynne og smellvakre. Han er her for å dømme..

Det gjør vondt i ørene mine. Jeg blir redd, vil vekk! Men Han lar meg ikke. Han fortsetter å la fingrene gli over steder der man i eventyrene skal være slanke og tynne. Peker på meg med den ekle grønne og slimete fingeren og vifter med den. Den ser meg inn i øynene, men jeg ser ikke Dens øyne. Han er et tomt blikk, men likevel kan den få meg til å føle meg fornedriget og ynkelig.

Tårene triller nedover kinnet mitt. Den smerten jeg føler er intens i mitt hjerte. Jeg vet jeg ikke er tynn, men jeg er den jeg er! Forsøker å komme meg unna, men med en eller annen makt har han meg i sitt fangenskap. Jeg vil dra, men jeg klarer ikke. Han har forgiftet meg med sin negative og vonde energi. Føler at jeg blir kvalt av Dens nærvær. Jeg ønsker Den vekk!!

Etter en stund går den lei, da er jeg fri… For denne gang. Han kommer tilbake, det har denne ekle demonen lovet. Så jeg nyter den tiden Han er borte, slik at jeg kan få være meg selv, ha selvtillit, føle lykke igjen. Da trener jeg, danser magedans hvor jeg viser hele min flotte, veltrente mage. Jeg er vakker da! I det øyeblikket… Alle ser meg, klapper fordi jeg får til magedanstrinnene perfekt, jeg er myk og smidig. Når jeg har danset ferdig, er jeg lykkelig, fornøyd med min innsats. Alt er vel… Alt er godt.. Jeg smiler og ler, kunne fått hvem som helst, det vet jeg. Jeg stråler!

Helt til den dagen Han plutselig er tilbake, for å dra meg ned i sumpen sin igjen… Ikke la det skje!