soseductive

Det skjer igjen, på nytt og på nytt. Tårnet raser, det vonde er tilbake. Jeg trodde det skulle bli bedre for hver gang, men det føles bare verre. Skuffelser etter skuffelser forfølger meg, skal det ingen ende ta? Det brennende ønsket mitt om å finne den rette og slå meg til ro med er sterkere enn noen sinne, men jeg mislykkes hver gang jeg tror jeg har funnet ham. Jeg er så redd for å aldri finne kjærligheten, at jeg skal ende opp ensom og alene for alltid. Vet at det er dumt og tenke slik, men de dystre tankene er der hele tiden. Jeg sitter fast i en gjørme og jeg synker stadig lengre ned, til dypet. Vonde tanker og følelser tar kvelertak på meg og får meg til å skrike av sorg. Hvor kommer alt dette mørket fra? Kan jeg ikke bare være normal og lykkelig over livet mitt akkurat som det er? Jeg har ingenting å klage over, jeg har jo de beste menneskene rundt meg. Jeg har all grunn til å være lykkelig! Men jeg trives ikke med meg selv. Jeg vet ikke hva jeg vil med livet, og jeg har ikke roen i meg. Det er så mye jeg vil gjøre men vet ikke hvor jeg skal starte eller hvordan jeg kan oppnå mine mål. Hva er denne tunge skyen som hele tiden svever over meg? Dette er ikke meg, jeg er ikke en negativ og innesluttet person. Skjønner ikke hvorfor jeg føler sorg og desperasjon…

For noen dager siden følte jeg den herligste lykke som knapt kan beskrives! Jeg ble litt fortapt i en mann jeg trodde kunne være noe for meg. Men jeg tok feil, han ønsket ikke noe forhold. Kan ikke klandre ham, jeg forstår. Likevel føles det som om jeg har mislyktes nok en gang. Jeg blir avvist på alle kanter, av de mennene jeg fortaper meg i. Kjenner jeg blir sint på meg selv når jeg skriver dette, jeg er full av negativitet og ekkel energi. Jeg har brukt opp mine venner på klagingen min, skyver mennesker unna med min skuffelse. Jeg mener ikke å gjøre det, det bare skjer. To menn har jeg blitt glad i nå, og to menn har avvist meg. Jeg vet jeg burde komme meg videre, slutte og sutre og synes synd i meg selv, for det hjelper ingen! Hva hender med og tenke positivt, snu tankegangen? Gjøre noe godt ut av alle situasjoner ? Kan ikke vise meg ute blant folk slik jeg er nå. Jeg skammer meg dypt og inderlig. Det raser inni meg, alt som gjør vondt skaper en virvelvind av sinne og sorg.

Jeg ser frem til tårnet har rast. Først da kan jeg reise meg og starte på nytt. Bygge et nytt og bedre tårn, av glede og lykke. Da har det gamle og vonde dødd ut, og jeg har vunnet over det. Jeg skal komme meg styrket ut av dette! Være den jeg egentlig er, blid og sprudlende. Dere får ikke knekke meg!