soseductive

Så forventer man ting igjen. At livet skal starte når det egentlig startet for lenge siden. Hvorfor skal noen lide mere enn andre? Hva er galt med meg? Ønsket jeg meg aldri et a-4 liv kanskje? Jeg lurer stadig vekk på hvem jeg er og hvorfor jeg er kommet til denne verden. Hvilken hensikt har jeg? I mitt indre føler jeg meg dyster og mørk, men utad er jeg glad og lykkelig. Hvem blir min skjebne? Hvem skal jeg starte livet med? Skal jeg være alene for evig tid? Disse tankene triller rundt i mitt hode hele tiden, til og med når jeg sover. Kan jeg ikke få være glad for den jeg er

Så var du der igjen da, i mitt sinn. Jeg trodde jeg hadde lagt deg bak meg, at du ble min fortid. Men stadig vekk tenker jeg på deg, jeg vet at jeg ikke elsker deg, men at du står meg så nær likevel. Det vi har sammen, er fysiske tiltrekninger. Vi får til noe som ingen andre vil forstå. Jeg ønsker og forstå deg, men du lar meg ikke. Du føler ikke det samme. Så da er jeg alene igjen, uten deg. Jeg hadde deg aldri,men jeg ønsket det så sterkt at jeg nærmest utslettet meg selv. Jeg gjør det visst enda…

Så da forventer jeg ikke mere, jeg bare er til. Uelsket og alene… I mitt mørke. Kan du finne meg? Min kropp lengter så etter deg. Jeg er fortapt i min mørke verden, så hva er min hensikt i livet? Hvorfor forventer jeg noe i det store og hele?