soseductive

Den lyse og vakre sommeren har forlatt skogen for denne gang. På vei er det stummende høstmørket. Dypt inne i skogen blant høye trær sitter hun i en liten hytte. Forsøker å finne varmen og lyset. I hånden holder hun en døende sommerfugl, hun vil ikke gi slipp på den, vil ikke at den skal dø. Febrilsk forsøker hun og holde den varm slik at den ikke skal fryse, ønsker så inderlig at den skal leve. Hun sitter på gulvet på et kaldt teppe, ser ut av vinduet. Solen går ned og mørket faller på. Med skjelvende hender venter hun på at den stakkars sommerfuglen må gi tapt, den har ikke lenge igjen. Øynene hennes fylles med tårer. Hun er redd, ensom og alene. Rundt hytta er skogen tung og mørk, ingen vet hvor hun er, ikke engang hun selv. Hvordan kom hun hit?

Hun mintes en tid da latter og glede omringet henne, solen skinte og varmet hennes kropp. Hun lo og danset med sine kjære. Bekymringsløst og hjertelig. Hun hadde det så godt, endelig hadde mørket dratt sin vei. En nydelig sommerfugl satte seg i håret hennes, den ville være med og feire. Hun tok den i sin hånd og kjærtegnet den. Det var nesten som den smilte til henne. Hun lo av glede. Feiret sommeren og kjærligheten med sine. Hun kunne fortsette slik for evig.

Hun måtte ha sovnet av, for plutselig våknet hun  på et mørkt og dystert sted. Øynene måtte venne seg til mørket, og da oppdaget hun at hun var helt alene. Skogen lå tung og tett rundt henne, men hun kunne skimte en liten hytte, og der fant hun ly. Bladene falt av trærne, det var blitt høst. Inne i hytta satte hun seg på et teppe for å få varmen i seg, og der oppdaget hun sommerfuglen. Den lå og ristet, vingene var slappe og man kunne se at den var døende. Hun tok den i hånden sin, gråt for den. Ville varme den slik at den kunne leve videre. Lenge satt hun slik..

Ute ble det mørkere og mørkere. Hun kjente en vond følelse, ensomheten. Sommerfuglen så på henne, og det var nesten som den smilte. Var den klar for å dø? Visste den at det skulle skje? Kanskje den ville fortelle henne at hun ikke skulle være redd, at håpet levde videre selv om den ikke skulle være der mere. Med ett ble hun var for et lys som skimtes langt i det fjerne utenfor. Hun reiste seg og gikk bort til vinduet. Gjennom de tette trærne så hun en sti. Kunne hun finne veien tilbake visst hun fulgte den? Kom hun til lyset og varmen da? En tåre rant og dryppet ned på sommerfuglen. Hun tittet ned i hånden sin. Den lå der enda, men den var blitt helt rolig, skalv ikke eller rørte på seg. Hun så at den var død. Da visste hun at hun ikke kunne være i skogen, hun måtte finne veien tilbake slik at hun kunne overleve. Hun kunne ikke være ensom og alene i den dype skogen i høstmørket. Sommerfuglen hadde gitt henne et håp. Forsiktig la hun den ned på teppet, sa farvel til den og tuslet mot døra. Hun åpnet den og gikk ut, og der kunne hun enda se lys i det fjerne.

Famlende i mørket fant hun stien, hun var så kald så kald. Det var en lang vei og skogen var så tett at hun trodde den skulle sluke henne og at hun aldri skulle komme seg ut. Men så hørte hun latter og sang. Et håp ble vekket inni henne og hun løp mot lyden. Det ble varmere rundt henne, og lysere. Hun var fremme. Noen tok henne i hånden og la et varmt teppe rundt henne, da visste hun at hun var trygg, at hun ikke skulle forbli ensom i en kald og mørk skog. Da kunne hun se at også høstmørket kan være vakkert, og de vonde følelsene forsvant og ble til trygghet og ro…