soseductive

Overalt hvor jeg ser og går, på plakater, i filmer, på tv, i blader, er det tynne jenter. I ukebladene konkurrerer de om hvem som har de beste slankeoppskriftene, ‘se hvor tynn jeg ble av å spise det jeg ville, jeg bare…’ eller: ‘Bli slank i en fei, bli kvitt magefettet’. Kvinner med former er helt ut, de er for tykke. Vi skal såvidt ha mage, rumpe og lår. Ribbeina skal synes når vi går i bikini, ellers burde vi skamme oss over at vi er for store. Selvsagt er jeg enig i at man kan være sunne og friske og at man burde trimme slik at man holder kroppen sin i form, men det blir bare for mye. Jeg merker presset, og jeg takler det dårlig.

Helt siden jeg var 8 år har jeg tenkt at jeg må slanke meg. Det blir noe annet og skal begynne å tenke kropp og utseende når man er 8 kontra 30. Presset har ikke blitt mindre med årene, snarere tvert i mot! Ja, årene har gått, og vekta har krøpet oppover og oppover. Men jeg er ikke motivert til å bo i et helsestudio eller løpe opp på fjelltoppene for å holde meg i form. Faen!

Jeg kjenner jeg blir sint og provosert, vi skal ikke spise vanlig mat lengre, men vi skal heller ikke spise det eller det. ‘Alle’ har tilsynelatende perfekte kropper på tv, ja til og med i det virkelige liv. Jeg føler meg utenfor og får skikkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke ser ut som dem. Ikke er jeg høy nok heller, da ser jeg liksom ekstra tykk ut. Så låner jeg en bok som skal få deg til å tenke deg slank. Så fantastisk! Det er jo bare og omprogrammere hjernen, snu hver en negativ tanke som kommer susende, så skal alt bli så bra. Skuffet over dårlig resultat leverer jeg boken tilbake. Jeg skulle heller vært en robot, enkel å programmere.

Så tar jeg en titt i speilet, klyper meg i en valk på magen og på overflødig fett på baken. Jeg ble mye flinkere til og kritisere meg selv enn å tenke positivt. Skuffelsen velter i meg. Speilbildet mitt geiper til meg og sier: ‘D e lov å gå forbi kakedisken, tjukka!’ Jeg krymper meg, føler meg helt grusom. Skjuler kroppen min i sorte store klær. Da er det ingen som kan se det overflødige meg!

Slik går dagene, jeg blir sint og trist, nærmest diskriminerer meg selv. Kan ikke møte andres blikk ute på gata, da vil de gjennomskue lille tykke meg. Se at jeg ikke klarte det denne gangen heller. Hører folk si bak ryggen min at jeg har virkelig lagt meg ut i det siste. Er nok best å holde seg hjemme ja. Skal jeg gå tur får det være når ingen kan se meg, på natta.

Høres det ikke idiotisk ut? Det er så dumt, men dessverre er jeg ikke alene om å føle det slik. Tro meg, jeg har absolutt ikke lyst til og tenke disse destruktive tankene, men de kommer automatisk. Fordi jeg mangler noe? I tillegg blir jeg døv når disse tankene svirrer rundt på det verste. Hvis en stakkar forsøker å gi meg et kompliment, så kaller jeg denne nærmest for en løgner. Så frekt av meg! Men på det verste ser jeg ikke det. Og det beklager jeg. Jeg håper jeg finner motivasjonen til å trene mer, spise mer sunt og bli et bedre menneske.

Inntil da, lille speil, hån meg så mye du vil. Jeg kommer til å bli lei meg, jeg kommer til å bli sint, jeg kommer også til å få dårlig selvtillit av deg. Men dager vil komme da jeg kommer til å smile til mitt eget speilbilde, uansett om jeg veier 10 kilo for mye eller for lite. Jeg vet jeg er et varmt og omsorgsfullt menneske, og det er det som teller. Mitt selvbilde, eller speilbilde for den saks skyld, skal ikke gå utover dere som står meg så nært i mitt liv. Det må jeg lære meg…