soseductive

Jeg har drømt så mye om deg i det siste…. Det var ikke mareritt men heller ikke en behagelig drøm. Jeg var redd, men prøvde å skjule det for deg. I drømmen kom du i mot meg, du var blitt så voksen, en kjekk ung mann. Jeg følte en enorm glede da jeg så deg, men samtidig visste jeg jo at du var borte for alltid, død…. Jeg løp bort til deg og gav deg en klem, men det var noe som ikke stemte, jeg kunne kjenne liklukten av deg. Det var groteskt! Men samtidig var du så smilende, så levende. Så jeg forsøkte å ikke bry meg om ‘stanken’. For det var deg, og jeg har savnet deg i mange år nå.

Du var mitt kjøtt og blod, mitt søskenbarn. Jeg var så glad i deg, vi lekte alltid sammen da vi besøkte dere på Nesna. Jeg har mange gode minner! Vi husket sammen, lekte i fjærsteinene, lekte kiosk, og så husker jeg veldig godt det treet vi pleide å klatre i. Da kalte du deg Pelle, vi lekte en morsom lek. Husker ikke hva jeg kalte meg, kanskje det var Tjorven? Vi hadde mange fine og gøyale stunder sammen, vi hoppet tau, utforsket fjæra, lekte på lekeplassen ved skolen. Vi ropte ut en gang: ‘Himmeln e blå, himmeln e blå!!’  Det var nydelig vær den dagen. Vi skrattet og svingte husken rundt enda mer, du gav fart. Da vi var pittesmå pleide vi og late som vi kysset, det har jeg sett bilder av. Men vi kysset ikke ordentlig, bare på liksom. Du skal vite at du betød svært mye for meg og dine. Kommer aldri til å glemme den trillende latteren din. Mamma pleide å si at det hørtes ut som en haug med erter som trillet på gulvet. En herlig latter som satte seg i våre hjerter, som vi aldri vil glemme.

Så en dag fikk jeg en svært dårlig nyhet. Du hadde ramlet ned fra en fjellskrent og falt kanskje ti meter ned. Dere var noen kamerater der og lekte, og du hadde visst gått ned på feil side og skled. De sa du lå i respirator og at du hadde fått så store skader at du ikke ville overleve. Vi var bare 12 år den gangen, du og jeg. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Gikk ut i skogen og ba til Gud om at du måtte overleve. Du skulle jo ikke dø. Det kunne bare ikke skje! Jeg gråt ikke da, tror jeg. Jeg gikk rundt i sjokk, hva skulle jeg gjøre? Tenkte over de gangene vi hadde kranglet, du hadde ertet meg og jeg ble sint på deg. Husker ikke når det var, men jeg kjente at jeg aldri skulle blitt sint på deg, du var jo verdens snilleste! Tenkte at det var min skyld hvis du døde, for jeg hadde tenkt noe stygt om deg. Jeg mente det jo ikke, du var den jeg likte best og være sammen med. Min beste venn!

Så kom beskjeden… De hadde skrudd av respiratoren, du kom aldri til å våkne. Jeg gråt, syklet til min beste venninne, jeg var helt i fra meg. Det  var ikke sant! Du var jo bare 12 år gammel, du skulle jo leve lenge. Jeg klarte ikke si navnet ditt etter dette, det ble et slags tabu for meg. Da jeg var på skolen fikk jeg ingen trøst, folk lurte bare på om jeg var i slekt med ham som hadde omkommet på Nesna, og jeg nikket. Akkurat da jeg hadde klart å få tankene over på noe annet, var det noen som kom og minnet meg på det igjen. Hjemme fikk vi tilsendt noen bilder som vi hadde fått fremkalt, og jeg tenkte at det skulle bli godt å få se noe hyggelig. Jeg så på hvert bilde, småsmilte for meg selv, var en del flotte bilder der. Men på ett bilde kjente jeg det gikk kaldt nedover ryggen min, jeg ble kvalm og sjokkert. Der et bilde av deg mens du lå i kisten. Du lignet ikke på deg selv, hadde sår overalt, og du så bare ut som et skall. Din sjel var ikke der mer. Et tomt skall av et menneske, et barn, som hadde betydd så  mye for så mange. Gledessprederen med den morsomme latteren… Det var ikke deg i kisten selv om kroppen din lå der. Jeg klarte aldri å glemme dette synet, jeg sa aldri ditt navn, ville ikke snakke om deg med mine foreldre. Jeg klarte ikke, det var for vondt. Ingen måtte nevne ditt navn, Robert…

I flere år savnet jeg deg, tenkte på deg. Men du har besøkt meg i mine drømmer, og det er jeg glad for. Kanskje var det noe du ville da du besøkte meg nå nettopp? Ville du at jeg skulle skrive om deg? Jeg glemmer deg aldri, kjære søskenbarn. Skjebnen tok deg i fra oss så alt for tidlig. Jeg vet din mor elsker deg like høyt enda og hun savner deg dypt og smertelig hver dag som går. Hun vil aldri komme over tapet av deg, sin førstefødte sønn, som skulle vokse opp og bli fisker som sin bestefar. Man kan se at hun har det vondt enda, da du dro ble gløden i hennes øyne slukket hennes. Men jeg vet du er hos henne i blant, og hos din lillebror. Du passer på dem, og vi vet at du har funnet fred. Bestefar fulgte etter deg bare noen måneder etter at du døde. Jeg håper dere fant hverandre med en gang, du var hans øyesten. Så, ser du min kjære venn, du både var og er elsket. Kom gjerne på besøk i mine drømmer flere ganger, jeg blir glad for å se deg, og jeg skal prøve og ikke bli redd neste gang. Jeg vet jo at du ikke ønsker meg noe vondt men at du bare hilser på fordi du bryr deg.

Takk for de 12 årene jeg fikk være din venn og ditt søskenbarn. Jeg vil alltid ha deg i mitt hjerte, der du hører til. Gi en hilsen til bestemor og bestefar fra meg, si at jeg er glad i dem. Sov godt min lille venn, hvil i fred…