soseductive

Julebrus, julepynt, julegaver og julestress. For mange er dette den beste tiden på året, for da er familien samlet  Barna synger julesanger og gleder seg vilt til nissen kommer på besøk med presangene. Kjærligheten synes og være sterkere i jula. Man blir mer sentimental og man husker på hvor godt det er å være til. Ingen skal være alene i jula. Ingen skal føle seg ensom og utelatt. Dette er jo den fineste tiden vi har?

Hvert år har jeg gledet meg enormt til jul, ja flere måneder i forkant. Kan nesten ikke vente med å få satt opp adventsstjerna og adventsstaken. Det er så koselig å gå turer på kveldene i måneskinnet, titte inn i vinduene til folk for å se hvor koselig de har det med alle julelysene. Tenker at der bor det sikkert en lykkelig familie. Alt er så romantisk, så vakkert. Så vakkert at man ikke vil at jula skal dra sin vei.

Men i år er jeg blitt en av dem som ikke gleder seg til julestria. Jeg gleder meg ikke lengre over å kunne handle inn julegaver som kommer fra hjertet. Jeg gleder meg ikke til å pynte i redet mitt, fordi jeg ikke føler meg hjemme der. Mest av alt ønsker jeg å bare la julepynten bli liggende på loftet, la det støve ned med resten av de gamle tingene jeg har der. Uansett hvor mye jeg forsøker, så finnes det ingen juleglede i mitt hjerte. Bare tristhet og vemod. Jeg er fortsatt alene, det er det julen minner meg på. Selvsagt har jeg mye rikdom i mitt liv, venner og familie som jeg elsker så høyt. Men mitt aller største ønske er ikke blitt oppfyllt, og jeg begynner å tvile på at det noen gang kommer til å bli min tur. Jeg vet egentlig ikke om det er dette som er grunnen til at min glede over denne herlige tiden er forsvunnet. Hadde jeg hatt nok penger, så hadde jeg reist langt vekk til sydlige og varme strøk. Glemt alle sorger og bekymringer. Om det hadde hjulpet, er en annen sak.

Første juledag pleier vi å samles hos min onkel. Det er så trivelig der, det er sjeldent vi møtes slik, hele familien. Men for hvert år som har gått, har jeg bare følt meg dum og skammet meg over å komme dit alene. Uten noen kjæreste. Lurer på hva de tenker om meg, de må jo tro at jeg er riv ruskende gal som aldri klarer og holde på en mann. Jeg har til og med tenkt at jeg ikke kan gå i selskapet fordi jeg har gått opp i vekt, er redd for at de skal kommentere det eller tenke at jeg er blitt så tjukk. Jeg vet jo at de er min familie og at de nok langt i fra tenker slik i det hele tatt! At de bare er glade for å kunne samles og nyte juletiden. Jeg er usikker på om jeg orker møte opp i år der, selv om jeg vil. Hva har jeg der å gjøre?

I år har jeg to ønsker som ville gjort meg til verdens lykkeligste om de gikk i oppfyllelse; det ene er og finne kjærligheten med den rette mannen for meg ( det har jeg forsåvidt ønsket i mange år nå ), og det andre er å komme hjem. Mitt ønskehjem er fyllt med glede og varme, der hvor både tobente og firbente kan finne roen og føle harmoni. Der hvor drømmer kan virkeliggjøres og der hvor man finner seg selv. Der hvor alt det vonde ikke har adgang.  I år vil jeg bare hjem til jul…