soseductive

Da jeg var liten, var jeg utrolig sjenert. På skolen hadde jeg ingen venner, jeg turte ikke snakke med noen. For det meste vandret jeg i skolegården alene. Alltid alene. Allerede som 8-åring ville jeg slanke meg. Etterhvert som jeg ble eldre fikk jeg større og større kroppskomplekser. Jeg sliter enda med dette, men betydelig mindre en før.

Jeg var 21 år gammel da jeg flyttet til Trondheim. Jeg lette etter noe spennende, noe nytt, som jeg kunne begynne med, ikke bare skole. Så kom jeg over et oppslag om magedanskurs. Det hørtes morsomt ut! Jeg snakket med instruktøren, en frodig og herlig dame opprinnelig fra Hellas, men med ren trønderdialekt. På hennes kurs fant jeg motivasjon og jeg oppdaget at jeg faktisk mestret denne type dans, noe jeg aldri hadde trodd. Hun var rett og slett fantastisk, og hun sa jeg aldri måtte sluttte med magedans, for jeg hadde talent. Jeg gikk bare to kurs hos henne før jeg flyttet tilbake til Mo i Rana igjen. Her var det ingen kurs, så jeg fant magedans videoer på nettet som jeg kjøpte og jeg fortsatte øvingen hjemme i stua mi i lang tid. Det ballet på seg, ryktene gikk om at jeg holdt på med magedans og jeg lærte bort det jeg kunne til mine venninner.

Et par år etter var jeg i Tyrkia på behandlingstur. Der kjøpte jeg mitt første kostyme hos en syerske. Da de andre på gruppa mi fikk vite at jeg hadde kjøpt et skikkelig kostyme, var det gjort. Jeg måtte jo bare opptre på avslutningskvelden. Gjett om jeg var nervøs! Men det gikk strålende. Jeg opptrådte for over 100 stykker, danset til og med på bordet. Folk puttet penger på meg, klappet og stemningen var helt utrolig. Jeg hadde greid noe som jeg aldri før hadde drømt om, jeg som alltid har vært så sjenert og redd for å vise meg frem. Jeg fikk så mye skryt, jeg svevde av lykke. Da visste jeg at jeg at dette var noe jeg aldri skulle slutte med.

Etter denne turen begynte jeg å ta oppdrag her hjemme. Folk tok kontakt med meg, de ville jeg skulle komme og danse i forskjellige anledninger. Før jeg visste ordet av det var jeg både i lokalavisa og på lokal-tv. Jeg var overveldet. Jeg hadde gått fra å være nærmest usynlig til og bli en ‘småkjendis’ her i byen. Magedansingen ble min lidenskap. Uansett om jeg feilet andre steder, enten det var skole eller jobb, så hadde jeg alltid magedansen. Det ble flere Tyrkia-turer og sist jeg var der, kjøpe jeg mitt tredje kostyme og hadde min tredje opptreden der.

Nå er jeg instruktør i magedans, og det har jeg vært i 5 år. Jeg kan ikke fatte det. Jeg blir stadig oppringt av damer som vil begynne på kurs. Jeg setter fokus på å ha det gøy på kursene mine, jeg storkoser meg og jeg trenger ikke anstrenge meg for å være i godt humør med mine elever. Det kommer av seg selv. Vi spøker og ler, danser og koser oss. Jeg har funnet min styrke i magedansingen.

Om en liten stund skal jeg reise til Trondheim og opptre på et julebord der, på et av de fineste hotellene der. Jeg er utrolig nervøs, har ikke en gang turt og prøve kostymet mitt, er redd det skal være for lite. Men om det ikke skulle passe så finner jeg en løsning på det, jeg har alltids et annet kostyme. Det har blitt en del innkjøp av magedanskostymer og hoftebelter i løpet av de siste årene. Jeg må trekke pusten, dra frem selvtilliten og danse av fryd og glede. Ikke tenke på hvordan kroppen min ser ut. Jeg er den jeg er, om jeg veier litt for mye eller litt for lite. Jeg skal stråle og skinne, gi alt jeg har for at opptreden skal bli bra. Når alt kommer til alt, så har ikke kroppen så mye og si, men hvordan utsrålingen er. Jeg orker ikke slanke meg før jeg reiser, jeg skal være glad i kroppen min og vise alle på julebordet hva jeg kan. Dette skal jeg klare. Jeg er jo Lunalady, magedanserinnen fra det kalde nord…