soseductive

Jeg har så mye og glede meg over, så mange gode mennesker i mitt liv som jeg elsker. Jeg har tre herlige kattepuser som er mine små sjelevenner, hva skulle jeg gjort uten dem og deres fantastiske vesen? De har hver sin personlighet, eller, kattlighet som jeg kaller det. Jeg har alltid noen og komme hjem til, de gir meg en trygghet, jeg er aldri alene med dem. Om jeg har det vondt og bare vil gråte, har jeg alltid en venn eller en mamma jeg kan ringe til, de stiller alltid opp. Tenk så heldig jeg er! Jeg har alt, eller…?

Ofte kommer en følelse snikende, særlig på sene kvelder når jeg sitter alene. Det er noe som mangler, jeg er ikke hel enda. Det er noen jeg savner, men vet ikke hvem. Livet mitt er ikke komplett uten denne personen. Det blir som en klisje når jeg tenker på det nå. Jeg lengter etter det alle lengter etter. Alle streber etter denne lykken, vi er ikke skapt for å være alene i livet. Mitt stjernetegn er vannmann, og en vannmann er en tenker, en filosof. Det er så mye jeg funderer på, hvorfor er det sånn og ikke sånn. Det hjelper og skrive om det, da får jeg ut en del. Men uansett om jeg skriver tusen sider om min lengsel, så forsvinner den ikke. Det blir bedre for en liten stakket stund, men så er savnet tilbake igjen. Jeg tar meg i å føle sjalusi når mennesker møter sin utkårede, får barn, blir en familie, en lykkelig familie. Jeg tror livet blir bedre hvis man har noen og dele det med. Jeg tenker ikke på at det kan skjære seg. På min rosa sky er man sammen for alltid, i tykt og tynt. Slik som mine foreldre, som har vært gift i over 40 år. Det var det jeg også ønsket. At jeg skulle møte den store kjærligheten i ung alder, bli gift, leve lykkelig til døden skilte oss ad. Men i dag er det visst ikke slik lenger. Man møtes, flytter sammen, får barn, og så funker det ikke så godt og man skiller lag. Er det sånn for alle tro?

Jeg venter, venter og venter. På at den rette skal dukke opp, slik at jeg kan bli hel. Håper hele tiden på at dette er dagen  han kommer inn i mitt liv. Men kjærligheten lar vente på seg. Jeg forsøker å godta at det enten ikke er min tur enda, eller så er han ikke der ute. I min yndlingsserie, Medium,  er det Allison Dubois jeg skulle ønske jeg var, hun er klarsynt og hun har en snill og kjærlig mann og barn som er der for henne hele tiden, og hennes mann forstår hennes evner. Han kan virke kjedelig, men jo mer jeg ser av ham, jo mer ser jeg at han er akkurat en slik mann jeg ønsker meg. Stabil, godhjertet og trofast. Jeg ønsker meg deres liv, som virker både spennende men samtidig ordinært. I alle fall på min rosa sky.

Men ofte lurer jeg på når mitt liv skal begynne, det ordentlige, som de sier i reklamen. Det som skjer det skjer. Jeg vet at alt har en mening. Da jeg var mindre, var jeg verdens mest sjenerte lille jente. Men nå har jeg funnet min ‘drømmejobb’, eller hobby om jeg heller kan kalle det for det. Hadde aldri trodd at lille sjenerte meg skulle bli magedanserinne! Jeg, med mine kroppskomplekser og som aldri før klarte og prate i forsamlinger. Nå lærer jeg mine ‘evner’ videre, og jeg nyter det til det fulle. Jeg ER heldig. Jeg får gjøre det jeg elsker mest av alt, men jeg vil mer. Hvis bare… Tenker jeg. Hadde jeg bare hatt nok penger så skulle jeg…  Det finnes så mange muligheter man ikke tør gripe fordi man er redd for og feile. Så mange begrensninger, jeg kan ikke reise verden rundt. Så da venter jeg enda, på den rette. Slik at jeg kan få starte på mitt liv, det virkelige liv.

I mellomtiden skal jeg skrive, danse, nyte livet og sette pris på det jeg har. For sånn sett er jeg veldig rik, selv om lommeboka er skrant. Mine interesser er mangfoldige, særlig rundt det som så fint kalles ‘det overnaturlige’,  og jeg vil utforske den delen av meg selv. Skjebnen fører meg dit jeg skal. Og om jeg skulle  finne deg, den jeg så lenge har lengtet etter, så skal jeg vise deg alle mine skriverier om savnet, og så skal jeg overøse deg med min kjærlighet og takke deg for at du endelig fant meg. For da kan det ordentlige livet begynne…