Dvalen…
8 mars 2011 by soseductive
Jeg har gått i hi, tror jeg. Det føles slik. Jeg er ikke tilstede der ute, jeg er et sted inni meg selv. Leter etter en utgang, famler i mørket etter noe å klamre meg fast til som kan vise meg veien ut til lyset. Er jeg i en boble, eller en hule? Av og til føles det som en boble, hvor jeg kan se ut på de andre som lever sine hektiske liv. Innimellom er jeg sammen med disse menneskene, jeg kan høre meg selv snakke med dem, le med dem og lytte til dem. Men jeg er likevel inni en boble. Stemmen min bærer ikke frem, jeg kan rope så høyt jeg kan, men ingen hører. Jeg tror jeg roper i alle fall. I boblen observerer jeg mest, og lengter.
Når jeg er i hulen min føler jeg meg mer trygg. Da kommer drømmene mine frem, jeg kan sove trygt i varmen og bare være meg selv, helt alene. I hulen kan jeg gråte, le og erkjenne at jeg er i dvale. Det er ikke farlig å være i dvale, jeg bare hviler meg og forbereder meg på oppvåkningen.
Men ofte kan det føles så vondt. Jeg er her, men likevel ikke. Jeg er redd, for jeg vet ikke hvor jeg hører til da. Jeg leter og leter etter en slags tilhørighet, hvor jeg kan få utfoldet meg selv og vise hva jeg kan, være der for noen. Jeg liker ikke denne tilstanden, det er ikke meg. Selv om det er tryggest å bare gjemme seg for verden, rømme inn i drømmeland hvor alt kan skje, så håper jeg på et mirakel. At noen eller noe skal vekke meg til live igjen og tilfredsstille mine lengsler og håp. Jeg føler meg som Tornerose, som er forgiftet og bare kan våkne til live igjen av ekte kjærlighet, det ekte kjærlighetens kyss. Drømmeprinsen i alle eventyrene?
Klisje på klisje.. Det er nok kun en person som kan få meg ut av dvalen, og denne personen er jo meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne motivasjonen eller hvor lang tid det vil ta. Men nå har jeg sovet så lenge at jeg snart blir usynlig for omverdenen. En dag skal jeg stikke hull på boblen, krype ut av hiet og våkne opp full av energi og pågangsmot. Det finnes så mye der ute i verden jeg vil oppleve, og om man ønsker noe sterkt nok så vil det gå i oppfyllelse. Jeg er ett steg nærmere min oppvåkning. Ett steg ut av min drømmetilstand..
lol
lol??
igjen, veldi bra Mette!
Tusen takk for at du liker det jeg skriver=) Ikke alltid like enkelt å få ut ordene som kverner og kverner. Men jeg er kjempetakknemlig for at du liker det:) Noen synes kanskje det jeg skriver er møkk, men jeg må få det ut på et vis. Jeg er i alle fall ikke en ‘sinnablogger’;) hihi.. Takk for din støtte:D
Jeg titter innom bloggen din hver dag i håp om et nytt innlegg. Du skriver ubeskrivelig (!) bra Mette, det at det er om vanskelige temaer gjør dette bare enda mer imponerende…
Om andre mener det er møkk eller ikke skal ikke jeg vurdere, poenget er at JEG liker det og ser frem til alle innleggene dine.
Det er slike som deg som motiverer meg til å skrive mer:D Ja, det er vanskelige temaer, og kanskje noen mener det er syt, men det er min terapi, for det er jo ikke slik jeg ønsker å leve livet når det er tungt. Om jeg klarer og skrive ut mine frustrasjoner og tristesser så er det deilig, jeg vet bare at dette hjelper meg:) Skal prøve å skrive litt mer om morsomme ting også. Har så mye på hjertet<3 🙂 Takk for at du kommenterer, det setter jeg stor pris på:D:D:D
synes du bestandig skriver bra og uttrykker det du føler på en veldig god måte. men du skal vite at du ikke er alene iallefall. Du er i tankene mine både titt og ofte, og jeg håper at du får noen av drømmene dine oppfylt snart. og det er nok ikke bare jeg som tenker på den måten. det er mange som bryr seg om deg, det skal du huske på 🙂