soseductive

Flere knallharde år har gått. Jeg har vært helt nede på dypet, kjent skyggedalens pust i nakken min, gitt opp alt flere ganger. Trodde aldri det skulle ta slutt. Det var liksom aldri noe lys i tunnelen. Den var bare kald og mørk, og kvelende. Jeg har lagt planer som aldri ble noe av fordi jeg var så redd for å feile. Jeg har prøvd og gjøre det folk forventer av meg, og det endte med at jeg trakk meg tilbake inn i skallet mitt. Var avhengig av andre for å føle meg trygg, hørte på deres meninger fordi mine meninger ikke gjaldt. Jeg har ikke vært meg selv på mange år, jeg har ikke turt.

Litt etter litt, med små ,små steg har livet mitt endret seg med tiden. Med litt drahjelp klarte jeg å stikke hodet opp av sumpen, jeg våget å se meg rundt. Se på alle mulighetene jeg har, ikke det som er umulig å oppnå. Noe har skjedd med meg, en positiv og god endring. Jeg har gitt slipp på alt det vonde fra min fortid. Jeg ser på det som erfaring og takker for at jeg har lært av det. Jeg takker mennesker som har gjort meg urett, fordi de har hjulpet meg til og bli den jeg er i dag, en sterkere person som ikke er så fryktelig redd lengre for å mislykkes. Jeg reiser meg opp av sumpens kulde, strekker ut hendene mot vårsola og lar den varme min kropp, styrke meg for mitt oppdrag. Jeg er klar nå, jeg våger.

Jeg kan ikke beskrive den følelsen jeg har i mitt hjerte, i min sjel, for tiden. Jeg senser en ro som jeg aldri før har kjent. Hvor kom den fra? Har mitt strev og mine ønsker blitt hørt? Den roen jeg har i kroppen min nå er så etterlengtet og så god. Ingen panikk eller usikkerhet på hva jeg skal gjøre med mitt liv. Roen sier meg at livet mitt er i rute, det som skjer, det skjer, og alt er riktig. Nedturene er riktige og det samme er oppturene. Jeg aksepterer meg selv for den jeg er, jeg er glad i meg selv fordi jeg vet jeg betyr noe for noen og fordi jeg vet at jeg har så uendelig mye godt og gi.  Så nå tar jeg et valg. Jeg våger.

Nesten et helt liv har jeg hatet og foraktet meg selv for det ene og det andre. Sagt stygge ting til meg selv, særlig om kroppen min. Jeg er ikke tykk eller tynn, det ser jeg nå. Men jeg skal ikke bli noe syltynn modell som sulter seg for å se bra ut for moteverden. Jeg er også ganske lav, så jeg har nok aldri kommet inn på noe modellskole eller hva jeg skal kalle det. Men det betyr ikke noe for meg, jeg har fått den kroppen jeg har og det er opp til meg hva jeg vil gjøre med den. Kroppen min har skreket etter min kjærlighet i mange år, og nå vil jeg gi den det. Jeg danser meg sterk i musklene, spiser sunt, men skeier ut når jeg vil. Jeg har ikke mindre omsorg for andre selv om BMI’en min ikke er på den perfekte skala. Jeg ser klarere, jeg har tvunget vekk de grusomme tunge og negative tankene som har holdet meg fast i den kalde sumpen så lenge. Jeg nekter å la meg påvirke av media som er så opptatt av at vi MÅ være tynne, alle sammen uansett hvilken form vi er støpt i. Nå er det nok. Livet mitt styres ikke av vekta, men av hjertet. Så nå, endelig våger jeg.

Jeg vet hva jeg vil nå, jeg skal prøve. Om jeg skulle feile så er det en lærdom jeg skal ta med meg videre. Jeg skal ta et steg ut i den store lille verden. Jeg er så spent! Endelig begynner mitt eventyr, og det var sannelig på tide. Jeg bryr meg ikke om hva andre måtte mene eller si om mitt valg, for det er mitt liv og min trivsel jeg tenker på, og jeg skal ikke gjøre annet enn å være til hjelp for noen. Jeg forventer ikke at alle skal støtte meg, men jeg vet at jeg får nok støtte fra de som betyr mest for meg. Endelig er jeg tøff nok, jeg skal søke på denne skolen. Snakke med NAV om de kan dekke den for meg. For det er kun dette jeg vil og jeg vet det er riktig for meg. Jeg vet også at jeg kommer til å bli en god ressurs, selv om jeg kanskje ikke får noe fast jobb etter utdannelsen.  Jeg får hjelpe de som ikke kan snakke for seg, det betyr mest for meg. Jeg har det i alle fall på papiret og jeg vet jeg kan. Alt er mulig nå, mine drømmer kan oppfylles. Jeg håper og ønsker at nå er det min tur, og jeg håper så inderlig at jeg klarer det. Jeg er spent, så utrolig spent, kanskje litt redd også,  men mest av alt så stolt fordi jeg endeli våger…