soseductive

Her om dagen, etter endt magedanstime, ble det litt snakk om kosthold og diett og slanking. Jeg fortalte at jeg forsøkte og følge en diett men syntes ikke den funket på kroppen på en slankende måte, men at jeg følte meg bedre psykisk. De to damene jeg sto og pratet med sa da noe til meg som jeg er fast bestemt ved å holde på, ta vare på inni meg, og huske. For meg var det så utrolig godt å få  høre disse ordene og selv om jeg hadde hørt dem før så hadde jeg ikke trodd på dem da fordi den negative-Mette ikke ville. Jeg klaget på meg selv, sa jeg ikke klarte gå ned i vekt uansett hvor sunn jeg var. Da sa damene at jeg var jo kjempefin og nett og perfekt akkurat som jeg var! Hadde ikke noe behov for å gå ned i vekt. De sa de likte meg så utrolig godt og at de syntes mine kurs var kjempemorsomme. Det varmet utrolig mye i hjerterota og da jeg hadde takket dem og nærmest klemt dem av lykke, satt jeg i bilen og smilte av ordene de hadde sagt hele veien hjem. Etter noen minutter kjente jeg at ‘effekten’ eller rettere sagt troen på komplimentene, begynte og dabbe av. Da ble jeg streng mot meg selv og sa: Mette, det her skal du faen meg ta innover deg, de mener det de sier, og du har med å tro på det de sa. Ikke prøv deg med å komme med negativ kritikk til deg selv nå!

Så kom jeg på mange andre komplimenter mennesker har gitt meg men som jeg ikke helt trodde på i ettertid. Så dumt av meg! Det skal jeg nå gjøre noe med. Hvert eneste kompliment, skryt, og fine ord. Det skal jeg tro på. Jeg må ha troen på meg selv, ha troen på at det kompliment jeg får virkelig er sant. Har jeg noen grunn til å mistro de personene som sier det? Uansett, det ga meg en herlig følelse da jeg fant ut at jeg skulle tro på det i stedet for å slenge det vekk som søppel, siden jeg selv har følt meg som søppel. NO MORE! Sier jeg. En engel står foran meg, gir meg kjærlighet og oppløftende ord, sier at jeg er kjempeflink og fin nok, nett og liten, snill og god, gir av meg selv til andre. Jeg ser denne engelen i øynene og vet den snakker sant. Jeg har troen da. Men så er det noen som pirker meg i øret med noe skarpt så det gjør litt vondt. På skulderen min står den lille irriterende og lumske djevelen og hvisker i mitt øre at det der bare er noe tull, jeg skal ikke høre på komplimenter, det blir sagt fordi de kanskje synes synd i meg på et eller annet sykt vis. Jeg kjenner irritasjonen over denne karen på skulderen min. Men samtidig må jeg liksom lytte til den også, for det kan jo være sant det den sier? Kanskje jeg ikke er bra nok for noen, eller for meg selv? Tankene om kropp og slanking begynner å surre i hodet mitt. Jeg kjenner hvor dårlig jeg blir av det. Plutselig kommer den tøffe-Mette fram i meg. Hun knipser bort den lille røde rataskanken av en fille djevel så han flyr langt av sted. Knipser ham så hardt at den treffer en stor vannpytt med et magaplask. Jeg hører den gnagende kjeftingen hans mens han forsøker å komme seg opp på bena og  tilbake til skulderen min. Han er illsint over at han ikke har vunnet denne gangen. Men tøffe-Mette har gitt meg mot, så jeg snur meg og forlater den lille tykjepelken i pytten sin. Der kan den godt være fremover for min del.

Så nå har jeg bestemt meg for å tenke mer positivt om meg selv, slutte å tenke destruktive tanker om kropp og slanking og ikke minst utseende. Jeg merker forskjell med en gang, føler meg lettere til sinns og våken. Jeg ser de vakre ting rundt meg. Det våres i luften, sola skinner, og den stygge byen jeg bor i er ikke riktig så stygg likevel. Heller ikke hjemmet mitt er stygt. Litt rotete men langt fra stygt. Jeg er heller ikke stygg. Så deilig å kunne tenke sånn! Jeg svever nærmest nå. Hver gang en dritt-tanke kommer og vil ta meg så parerer jeg den unna lett med et slag, et slag av en meget positiv tanke om meg selv. Jeg er møkkalei av å rakke ned på meg selv, møkkalei av å være min egen verste fiende og kritiker. Så nå kjenner jeg forvandlingen i meg selv, jeg er så lettet og glad. Jeg velger med letthet og tro på de komplimenter som blir sagt til meg nå, og jeg skal huske dem:)