soseductive

Jeg var så fryktelig ensom, følte ikke livet hadde noen mening, selv med så mange fantastiske venner og familie rundt meg. Mange ganger, gjennom flere år, ba jeg på mine knær til alle slags guder og engler. Om å la mitt ønske gå i oppfyllelse. Jeg følte meg ikke hel, en stor bit manglet i mitt liv. En kveld ba jeg så intenst som at jeg skulle få oppleve ekte kjærlighte, møte den rette. Jeg gråt da jeg formidlet min bønn, til nok et ‘hellig’ vesen som kunne hjelpe meg i min ensomhet. Få dager senere kom du inn i mitt liv. Jeg var så usikker i starten. Ville egentlig ikke, men du sa så mye fint til meg, ting som ingen andre før har sagt. Ting jeg bare har lest om eller sett på film. Du ga din kjærlighetserklæring til meg. Jeg ble fullstendig bergtatt av deg og ditt vakre vesen. Kunne ikke la deg gå, tenk om det var du som var min store kjærlighet? Du fikk meg troen, jeg ble din. Ga meg helt hen til deg, du var min bergkonge og jeg var fanget i din vakre hule. Ville bare være der, hos deg. Følte meg så trygg, så elsket og begjært. En omsorg jeg aldri før har fått fra noen mann. Så trygg i dine armer…

En stund fikk jeg være i din hule, elske med deg, nyte dine kjærtegn og ditt ømme blikk. Aldri noen sinne kunne jeg tenkt tanken på at drømmen min kunne bli knust. Du ble med ett så kald, bitter på din vanskelige fortid. Begynte å støte meg unna, si ting som såret meg. Jeg ble redd og usikker. Greide ikke være meg selv i frykt for at du kanskje syntes jeg var dum og ubrukelig. Tryggheten var med ett revet bort. Jeg vaklet. Jeg var kanskje ikke sterk nok til å takle din fortid, eller du var kanskje ikke klar for meg og mine åpne armer. Tårene rant fra mitt kinn da jeg ble klar over hva du sa. Om jeg tolket rett eller ikke, vet jeg ei. Men du sa du trengte tid, det ble for  mye for deg. Jeg var mer klar enn deg. Du kunne like gjerne revet ut hjertet mitt med dine bare hender. Men jeg forsøkte å forstå deg, nektet å godta hva du egentlig sa. Så redd for å miste deg, den jeg har blitt så kjær i, som har gjort meg hel. Med ett er du borte.. Eller?

Jeg venter. Venter på å høre fra deg. Jeg burde ikke vente, men heller okkupere tankene og dagene med andre ting. Men det er ikke så enkelt, når man tror at kjærligheten var kommet for å bli denne gang. Jeg håper selvsagt at du etterhvert finner ut at det er meg du ønsker å dele din kjærlighet med. Men med din bagasje kan det ta tid. Jeg venter enda, håper, tar sorgene på forskudd, sørger over et tap. Jeg vet ei hva jeg skal gjøre. Kjærlighetslyset i dine øyne ble borte. Kommer det noen gang tilbake? Er det i mine øyne du ser da? Eller er det en annen kvinne som får oppleve det vakre blikket ditt? Jeg piner meg selv med alle disse tankene, så redd, så redd. Det er en mening med alt, selv om det gjør vondt. Jeg håper, håper, håper. Blir det ikke oss to, så ønsker jeg så dypt og inderlig at mine følelser for deg forsvinner raskt. Jeg kan ikke vente for alltid, og jeg kan bare leve i håpet om at en annen kommer og gir meg den kjærligheten jeg trenger, og som blir gjensidig. Jeg tok risikoen, jeg brettet ut min sjel, jeg valgte deg. Måtte min smerte og pine forvitre snart, for dette er uutholdelig. Tenker du det samme eller flyter du godt i din egen verden? Savner du meg? Er du glad i meg? Hva vil du meg?

Du kom inn i mitt liv, tok meg med storm og jeg lot meg rive med. Jeg er og blir bergtatt…