soseductive

– Den tar gjerne med seg både venner og familie..

Ja, slik er det nå. Små møkkating kommer som dangelbærer på en snor. I dag føler jeg for å få ut litt frustrasjon og sinne. Men må nevne at ingen dyr eller mennesker ble skadet under innskrivningen min her.

Hva er det som er så kjipt som fan da? Trøste og bære, hvor skal jeg begynne.. For det første er sommeren over for godt i år. Høsten er her, og den gliser til meg med sine vakre farger. Men jeg bare gir et lite grin tilbake, for jeg synes den er kjip. Skikkelig kjip! Har jo ikke skjedd noe positivt i høst. Det er bare mørkt og kaldt og surt. I tillegg er jeg blitt sjuk, forkjøla, bomull med spaghetti i hodet, lopper i øya og nesen. Det verker i kroppen, jeg får ikke sove. Tankene kverner så jeg blir svimmel av det. Kunne nesten skrevet en country sang nå, har jo alle hendelser klare for en trist tekst.

Om det er mørketiden eller ting som skjer rundt meg, er jeg jammen ikke sikker på. Kanskje alt i ett? Har lyst til å reise bort for en liten stund. ‘Er det ikke bare å gjøre det da?’ NEI! Hvor langt kommer man med minus ørtogførtitusen på konto? Har lyst til å gå under jorda, legge meg i hi sammen med bjørnen. Den er nok fløffy og god å holde rundt, bare den ikke plutselig våkner og blir sinna og spiser meg da.

Jeg strever med selvtilliten min, jeg er et null. Må være vampyr, for jeg kan ikke se selvbildet mitt heller i speilet. Kan ingenting, nytteløs for samfunnet. Blakk som ei kjerkerotte, frustrert. Alt er i veien med meg. Ikke noe positivt å si om denne jenta. Begynner å bli gammal også. Ja, fy pokker så mye dritt jeg skal slenge om meg selv!

Katta til mamma og pappa ble påkjørt forrige uke. Jeg er enda lei meg for det, den fine monsegutten. J*vla møkkahøst med tragedier..  Alle er litt sure for tida. Alle sliter med noe. Ja, å så er jeg single. Det hadde niesen min en fin kommentar på:’ Tante Mette, atte egentli så sku du bære slutta me mannfolk, førr dæm slår jo opp me deg  uansett!’  FML!

Men etter dere har lest dette, så håper jeg dere ser litt ironi i teksten. Det kunne vært verre. Jeg jobber med meg selv, kjenner jeg har fått mye mer tro på meg selv enn noen gang før. Jeg klarer alt om jeg bare vil! Ingen vits å gå i hi. Jeg vet jeg er verdt noe, og jeg vet at jeg kan. Det er bare disse #%¤&=%#/&%#%»¤&# tankene som drar meg ned i sølepytten. Ingen andre rundt meg har dytta meg nedi. Tvert i mot!

Det er i slike tider man gjør noe nytt, og det har jeg gjort. Ny tatovering og ny piercing. Gjør underverker for kropp og sjel! Gåturer og dansing er også gull for meg. Ingen vits å henge med hodet.

 Jeg har fått så mye pepp-talk i det siste at jeg har begynt å tro på det. Kommentaren til niesen min var bare morsom den, jeg lo godt. En eller annen gang må det da komme en mann i mitt liv som ikke slår opp med meg får jeg håpe…. Hehe… Til tross for all møkka som har hendt i det siste, så er det bestandig noe jeg skal lære av det. Jeg er slettes ikke alene i hele verden, har utrolig mange flotte mennesker rundt meg som er glade i meg og som virkelig bryr seg. Hva mer kan jeg kreve?

 Jeg har vært helt nede på bunnen, men nå svømmer jeg opp igjen, som en glad delfin. Opp igjen og ut i det gode liv, enten jeg vil eller ikke.  Livsmottoet mitt er: Det ordner seg bestandig til slutt! Selv om jeg tror på skjebnen og den ikke tror på meg…