soseductive

Jeg klarer ikke sove, ikke spise. Finner ikke roen. Jeg har uro i kroppen, er både redd og stresset. Så redd for at jeg har mistet deg for godt. Du har forsvunnet inn i din egne lille verden med dataspill og virtuell virkelighet. Du ser ikke meg mer. Støter meg unna, er bitter og sint. Sa du var klar men så trakk du alt tilbake. Du har det så vondt, så mye fra fortiden som har ødelagt deg, det finnes ikke håp for deg mener du. Jeg har hatt så mye medfølelse for deg, syntes synd i deg, du måtte hatt det så fælt. Men jeg trodde du hadde det bra sammen med meg, at du følte deg trygg.

Så blir alt snudd opp ned. Jeg er i sjokk, trodde aldri dette om deg. Jeg vil så gjerne hjelpe deg, få deg ut av mørket du har surret deg inn i. Men du nekter å la meg være der. Du vil ikke ut av mørket ditt, du vil være der og ha det fælt. Ingen kan hjelpe deg, det er best alle lar deg være. Det er verst for deg, du lider. Jeg har gjort alt jeg kan for å få deg på bedre tanker, prøvd å få deg til å se alt det positive med livet og kjærligheten. Har til og med sagt at jeg skal vente til du er klar for å satse på meg, selv om du ikke aner når det blir. Jeg gjør det fordi du betyr så enormt mye for meg. Men jeg vet ikke om du skjønner det, tror egentlig du bare tar meg for gitt.. 

Jeg kjenner jeg blir sint, for du vil jo ikke ha det bedre. Du dyrker din egen sorg, ser ikke hvor vondt du gjør andre rundt deg. Jeg skjønner din smerte, tro meg, jeg vet så godt hva du gjennomgår. Men det virker som om du straffer meg også for din fortid. Sinnet ditt går utover meg, den som er aller mest glad i deg. Du har rett og slett vært slem mot meg, lurt meg, og sveket meg på det groveste. Du vet ikke hva jeg gjennomgår nå, for jeg har det også vondt. Likevel er jeg villig til å vente, det er kanskje dumt av meg, men jeg vil følge mitt hjerte. Jeg gir ikke opp – enda. De fine stundene vi har hatt sammen veier mer enn de som gjør vondt å tenke på. Kunne du bare åpne dine øyne og se, se hva det er som står rett foran nesen din.

Det blir tøft, men vi kan klare dette. Du må bare våkne, komme deg ut av mørket. Jeg leter etter deg, hele tiden. Venter på at du skal komme hjem, du sa jo at kompassnålen din var ritkig da du var med meg. Noen synes jeg er dum som skal vente, andre mener det er lurt. Men jeg lytter til meg selv og hva jeg vil. Det er deg jeg vil ha, det er oss to det skal være. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg er redd og fortvilet. Men du skal aldri få se meg gråte eller få se meg svak. Kom deg ut av begredeligheten din, ta deg selv i nakken, reis deg opp! For du vet hva du kan og du vet hvor mye du kan gi. Jeg er her for deg, nå. Det som sårer meg mest er at jeg ikke engang kan få holde rundt deg uten at du krymper deg og blir anspent. jeg føler det er respektløst av deg. Men jeg prøver å forstå. Fordi jeg er sta og fordi jeg har bestemt meg for å satse på en mann som ikke er tilstede. Ja, jeg har det svært vondt, det håper jeg en dag du vil innse og skjønne. For nå unngår du alle konfrontasjoner. Sett pris på meg, behandle meg pent og rettferdig! Jeg aner ikke når vi ses neste gang, eller om du kommer til å kontakte meg. Føler det er jeg som må pushe på deg, og jeg føler jeg maser. Det er ubehagelig. Men jeg må, for du må se før du glemmer at jeg eksisterer.

Kom tilbake! Jeg savner deg så fælt. Jeg vil være der for deg, men du må vise meg respekt og likeverd. Jeg er verdifull, det vet du. Det finnes ikke et eneste ondt fiber i meg. Jeg vet vi kan få det til og at vi kan få det så godt sammen. Men da må du skjerpe deg, svelg stoltheten din. Se deg om, se hva som er rundt deg. Mest av alt – se meg!