soseductive

Våren var så fin og sprudlende. Jeg var glad, i harmoni med meg selv og mine rundt meg. Ting så ut til å ordne seg skikkelig for meg da jeg fikk arbeidspraksis på dyrebutikken. Jeg stortrivdes der, og plutselig fant jeg meg en snill og god kjæreste og hele livet mitt var perfekt. Det var ikke noe mer som manglet. Jeg følte meg trygg og elsket. Det var spennende tider i sommer, jeg var hodestups forelsket og jeg har vel aldri hatt det så bra som da. Jeg følte at endelig levde jeg et normalt liv. Nå kunne mitt liv begynne. Så lykkelig var jeg, at jeg hver kveld takket for at jeg hadde funnet han som kanskje var mannen i mitt liv. Kunne nesten ikke tro det var sant. Det var en deilig følelse, jeg fant roen, følte meg trygg hos ham. Han ville aldri forlate meg, vi hadde det jo så fint sammen. Det dukket opp en del faresignaler på kjærlighetsstien, men dem overså jeg tvert, så en annen vei istedet.

Etter en tid på dyrebutikken viste det seg at jeg ikke kunne jobbe der likevel på grunn av min helse. Begynte å få betennelse i et kne og sjefen mente jeg ikke ville klare å være der når det var stressende tider, jeg ville komme til å kollapse, det ble for mye for meg. Jeg forsto og godtok dette, var ut min praksistid der og fikk mye kjennskap til både dyrene der, og kundebehandling. Jeg finner noe annet, tenkte jeg. Fikk meg en liten nedtur likevel, for jeg var blitt så glad i den lille dyrebutikken. Så kom enda et hardt slag, min kjære var ikke klar for å satse på oss likevel. Jeg ble sønderknust, mitt drømmeliv var blitt til et mareritt. Skjønte ingenting, trodde jeg ble straffet for et eller annet jeg har gjort i tidligere liv. Er det mulig? Alt det gode jeg hadde fått inn i mitt liv, ble nå tatt vekk fra meg. Uhellene kom som perler på en snor. Jeg klarte ikke fatte hva som foregikk. Jeg kjempet for min kjærlighet, kjempet hardt. Men til slutt måtte jeg bare veive med det hvite flagget, innse at det var over. Noe som gikk svært hardt innpå meg. Kunne ikke tro det var sant. Med tid og stunder kan det jo hende det blir oss igjen, men jeg tviler. Høsten ble så kald og mørk, regnet minnet meg på alle mine tårer som rant i strie strømmer,  mørket minnet meg på ensomheten min. En ekkel følelse.. klaustrofobisk.

Jeg må bruke min tid på å sørge, komme over dette. Vil prøve å tenke på alt det gode og fine jeg hadde i sommer, og ikke det vonde som kom etterpå. For jeg var verdens lykkeligste jente en stund! Jeg takker for det jeg fikk oppleve med denne mannen, han ga meg så mye som jeg alltid vil huske, selv om det svir i brystet av tanken på at jeg aldri mer skal få være nær ham. Jeg må gi slipp.

 Akkurat nå kjenner jeg bare at jeg må vekk fra denne byen for en stund. Ut av landet. Må ta en ferie fra alt, få nytt påfyll. Se at det finnes noe annet der ute, andre kulturer, andre mennesker, sol og varme. Kunne godt vært borte i flere måneder, slik at jeg slipper unna jula. Vil ikke feire den i år. Den minner meg bare om ensomheten. Så jeg håper på et mirakel. Kanskje det dumper en fin pengesekk ned i fanget på meg snart? For da drar jeg. Langt vekk. Langt vekk fra høstens mørke…