soseductive

Jeg har så forferdelig vondt inni meg. Denne smerten kan ikke kureres med noe som helst medisin, ingen lege kan operere den bort. Uansett hva jeg gjør så er den der, som en stor verkebyll, som et stort sår som aldri gror, og ,med jevne mellomrom strøs det salt i dette såret. Jeg kan ikke helt beskrive det, men jeg ønsker så sterkt at den skal forsvinne, for den tærer på meg, gjør meg svak og liten. Smerten er følelser. En lengsel, ensomhet, sorg.  En følelse av å være forlatt for alltid.

Jeg savner så inderlig en mann, en og dele livet med i både oppturer og nedturer. En som ser meg. Jeg har aldri hatt gode forhold hvor jeg virkelig har hatt det bra. Alltid har det vært noe som skurret. Jeg har latt meg selv bli tråkket på som ei gammal dørmatte av stort sett alle kjærestene jeg har hatt. På mange måter er jeg sint på meg selv fordi jeg har latt meg bli behandlet så dårlig, men jeg har hatt altfor liten tro på meg selv og turte ikke ha egne meninger. Så istedet for å være alene så var det best og holde sammen med disse mennene uansett hva og det har kostet meg årevis med angst og depresjon og usikkerhet.  Heldigvis er jeg ferdig med alt det tullet og fått hjelp av psykiatrien og jeg vet nå hva jeg vil ha og ikke minst; hvem jeg er. Likevel uteblir kjærligheten.

Det verste er at man føler seg så utenfor siden ‘alle de andre’ har en partner. Jeg kommer alltid alene på tilstelninger som innebærer at man får ta med seg sin kjære. Det er flaut og vondt. I ettermiddag var jeg i bursdag til en god venninne og hennes lille datter på 1 år. Hun er ny forelsket og har flyttet inn til kjæresten sin, og han elsker henne og hennes datter. Kjærligheten lyste mellom de to, og jeg kjente smerten rev og slet i meg. I tillegg var hennes familie der, og alle hadde med sin kjære. Den eneste som kom alene var jeg. Jeg ble dårlig av ensomheten min, selv om selskapet var utrolig hyggelig. Kjenner jo alle som var der også, men jeg ville bare hjem så fort som mulig.  Jeg vet godt at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden, men jeg har liksom en tvangstanke på at så lenge man er to så har an det bra, og man er ikke alene. Noen har også sagt til meg at jeg skal være glad for at jeg er singel, da kan jeg gjøre akkurat som jeg vil når jeg vil. Jeg har ingen barn heller så da kan jeg jo bare reise og nyte livet uten at noe holder meg tilbake. Men det er ikke slik jeg vil ha det. Hvis det er så bra å være alene, hvorfor er ikke de som sier det til meg det da? Mennesker er flokkdyr, det er ikke meningen at man skal leve livet alene. Ikke meningen at man skal være ensom.

Jeg går i gruppeterapi en gang i uken, og der snakker jeg mye om ensomheten i hjertet mitt. Jeg får gode råd og støtte, men det hjelper bare for en kort stund, så er jeg like alene igjen. Det er kanskje vanskelig å forstå at jeg har det slik, jeg er så sosial og har mange venner, og jeg vet at jeg er et godt menneske med så mye kjærlighet og gi. Jeg vet jo at det finnes så mange andre triste skjebner der ute i verden, jeg klarer bare ikke tenke på dem fordi det gir meg dårlig samvittighet over å føle det jeg føler. Min sorg er som den er. Jeg må selv takle den og leve med den. Nå er jeg 32 år og jeg kjenner den biologiske klokka tikker. Men mest av alt skammer jeg meg over å være singel. Flere av mine venner funnet kjærligheten, og selvsagt er jeg kjempeglad på deres vegne, men jeg synker også dypere og dypere i min egen lengsel. Jeg må klare å godta min livssituasjon, det kunne vært så mye verre. Bedre ensom alene enn i et forhold pleier jeg og si. Om jeg tror så mye på det er en annen sak.

Så når jeg nå sitter her og skriver og håper at jeg får ut litt frustrasjon, vet jeg at når jeg legger meg i natt så er det alene, og jeg skal våkne opp i morgen tidlig alene. Nyt det mens du kan sier noen. Jeg får ikke til og nyte det, jeg vil ikke være en, men to. Kjærligheten dukker opp når man minst venter det så jeg håper at jeg klarer å få roet meg ned for en liten stund nå. Men det er ikke bare bare og snu en tvangstanke og en følelse av enorm lengsel. Det er ikke godt og gå ut av huset sitt og hele tiden tenke på hvor han er, denne biten som mangler…