soseductive

Jeg har følt at jeg må skrive noe lenge nå, men har liksom ikke helt klart å sette meg ned å starte. Har så mange tanker i hodet, hvor skal jeg starte? Jeg vil at historien min skal være bra og at andre vil lese den, så jeg kjenner presset fra meg selv og det gir meg på en måte en sterkere prestasjonsangst. Men jeg trenger å få det ut. Noen mener jeg er altfor ærlig, mens andre setter pris på mitt ‘verk’. Vel, jeg deler det jeg vil og jeg tror ikke noen ville brukt det mot meg.. Eller?

Dette året er snart omme. For å være negativ så kan jeg tenke; enda et år som singel, enda et år som misfornøyd med kroppen min, enda et år med dårlig økonomi. Snøen kom fort i år, jula nærmer seg med snøstorm skritt. Den største katta mi har visst flytta i fra meg. Bare når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg blir sur og furten. Stakkars meg, liksom? Nei! Jeg måtte bli over 30 for å finne ut hvem jeg er og at jeg er den jeg er, med min spesielle stil og spesielle interesser. I år, faktisk akkurat etter nyttårs rakettene var skutt opp, ble jeg ‘født på ny’. Eller kanskje jeg ble voksen? Jeg la bak meg masse dritt og grums og jeg har fortsatt å utvikle meg gjennom hele dette året. Jeg tør faktisk si ifra med en vanlig og sterk stemme istedet for et lite pip bare. Har jeg ryggrad? Ja, det vil jeg tro, til dels i alle fall. Bein i nesa? Er det ikke bare brusk der? Uansett, tjohoo!! Jeg er kommet i voksen puberteten!

Jeg kjenner ei dame, hun står meg faktisk så nær at jeg kan se på henne akkurat nå i dette øyeblikk. Hun kan være en skikkelig energi vampyr til tider. Hun forteller meg hvor fælt hun har det, hvor mye hun har lagt på seg og ikke minst, at hun ikke har funnet den O’store kjærleiken enda. En dag har hun vondt i ryggen, en dag er hun for sliten til å stå opp til dagens plikter, en dag er hun pill råtten og bare sitter der å glor på dataen og oppdaterer trynefaktorboka hvert minutt. Rævva sitter klistret godt fast på sin faste plass i sofaen. Hun sier hun er altfor sliten til å gå seg en tur i det fine vinterlandskapet. Ja, huff, det er nok verst for henne. Nå begynner jeg å bli møkka lei denne kjærringa og jeg har tenkt å sette henne på plass. Men det er ikke bare bare, skal du tro. Jeg sier det bare rett ut til henne, på skikkelig ranværingsdialekt: No må du førr svarte hælsike ta å røys opp den der flæskeræva di å slutt å sett der å jammer, din tykjepelk!! E du vørte feit, så jær nå me d da, kom deg ut å skaka på  føtn, å e du karlaus så får du meld deg inn på  mætsj dått kåm å sjå etter ein høvele  kørv der. Å så slutt du å sei så frøktele ojævsle teng om deg sjøl, det fins ainner som e mykje mijnner pæn enn du. Å så e det det indre som tæl sei dæm. Opp å hopp, di førkja!’

Au, den svei tenker jeg. Men hun trenger en wake up call. Mange kan være ensomme i sitt eget selskap eller sammen med andre. Ligger løsningen på komplett euforisk lykke i å finne en mann som kan være den store kjærligheten ? (btw, det vet man etter minst en uke). Blir du kjempelykkelig og kjempepopulær og elsket av hele nasjonen om du går ned 15 kilo ?(for all del, ikke legg på deg igjen, for da snur de ryggen til deg). Jeg har lyst til å møte det mennesket som ikke har en eneste bekymring og som har den perfekte kjernefamilien og den sexy Bond- babe kroppen, selv etter fylte 30, 40, 50, 100.  I mitt lille eggformede hode er gresset så mye grønnere og finere på den andre siden av gjerdet. Til og med blomstene blomstrer mer der, og sola skinner aller mest der. Har jeg rett?

Av og til trenger jeg å sette meg ned og skrive ned tankene mine. Av og til trenger jeg å gi meg selv en skikkelig skyllebøtte og moralske prekener. Hvorfor er det så vanskelig å bare tenke at man er god nok for sitt bruk? Alle trenger ikke like meg, selv om jeg så gjerne vil det. Jeg trenger ikke være venn med alle, være alles sjelesørger. Og jeg må ikke på død og liv finne en mann for å bli lykkelig. (er jo slettes ikke sikkert denne mannen er perfekt han heller). Så kjære ego, hva syter du for? Det er helt greit å føle seg grell til tider, rævva dager har vi alle. Hun der kjærringa jeg snakket om nettopp, er fæl til å si stygge ting til meg. Enkelte dager burde jeg ha husarrest fordi det ser ut som jeg er fra en annen planet. Men, jeg har gitt henne en real omgang med god gammeldags juling. Så nå blir hun nok stille en stund.

Akkurat nå, når jeg skriver dette, kjenner jeg noe letter fra mine skuldre, en tung sekk som har hengt der lenge. Jeg føler en lettelse, en glede. Jeg smiler! Historien min ble ikke som jeg hadde tenkt. Den skulle jo være såpass god at jeg kunne sende den inn til Norsk Ukeblad! Men det ble nå en gang slik da. Dagens konklusjon, en vinterdag i oktober i det omtalte året 2012, er: Jeg er faktisk lykkelig! Men også ensom. Lykkelig ensom gir en bedre klang så da avslutter jeg mitt mesterverk for denne gang, og så slenger på et bilde som illustrerer mine O’dypeste følelser.