soseductive

Tenk at selvbildet kan ødelegge så mye for en selv, tanker kan sette deg helt ut av spill.. selvforakt. Det var slik jeg hadde det nå for en liten stund siden da jeg var på mitt aller første første eventyr som jeg alltid har drømt om; reise til Afrika for å jobbe som frivillig med dyr.

Jeg er 34 år gammel og jeg har hele mitt voksne liv strevd med dårlig økonomi pga sykdom. Jeg har aldri klart å jobbe over lengre tid og i sommer ble jeg omsider ufør. Det var en lettelse. Skuldrene senket seg, presset ble borte. Jeg har leddgikt samt en svingende depresjon som gjør at jeg blir utmattet og overfølsom hvis jeg blir stresset så jeg tåler svært lite. Særlig press. Jeg hadde lyst på en ferie langt hjemmefra hvor jeg kunne få være sammen med dyr. Jeg ville ikke ligge på en strand og sole meg, jeg ville oppleve! Jeg fikk en god del igjen på skatten og da var avgjørelsen tatt. Jeg sjekket prosjekter på nettet og fant til slutt et sted jeg ville reise til. Det var dyrt men jeg var klar over at jeg nok måtte bruke en god del penger for å få gjennomført drømmen min. Jeg booket turen, skaffet ‘barnevakt’ til mine tre katter og ventet i spenning til dagen jeg skulle reise. Både venner og familie gledet seg med meg og unte meg turen.

Endelig var ventetiden over og jeg skulle avgårde ut i den store verden helt til Sør-Afrika. Vi skulle være samlet i Johannesburg noen dager for å bli kjent med hverandre og den afrikanske kulturern før vi fikk reise til de forskjellige prosjektene vi skulle på.   Jeg kjente ingen fra før men jeg elsker å bli kjent med nye mennesker så det var bare morsomt med nye bekjentskaper.  De eneste tankene som hele tiden dukket opp i hodet mitt, var at jeg burde ha slanket meg før jeg dro. Satset på at jeg ikke var den eneste som var noen kilo over normalen. Jeg møtte en hel gjeng med spente mennesker, mest jenter på rundt 20 år gamle. Jeg fikk meg noen nye venner der men vi skulle ikke på samme prosjekt så vi lovet å holde kontakten på facebook. Det var enda ikke gått opp for meg at jeg var i Sør-Afrika, måtte nesten klype meg i armen for å sjekke om jeg bare drømte. Det  var så mye og se, så mye å lære, så vakkert! Jeg tok masse bilder, men ikke så mange av meg selv. Mitt dårlige selvbilde er som forsteinet i meg, og sånn har det alltid vært. Istedet for å nyte, begynte heller tankene å surre. Jeg kunne ikke unngå nissen som alltid følger med meg på lasset og den nissen gjorde meg sykere og sykere. Men jeg prøvde heller å glede meg til alle dyrene jeg skulle møte. De dømmer ikke fra utseendet ditt men ser heller sjelen din, tenkte jeg.

Vel fremme på gården jeg skulle være på de neste to ukene, kom gleden og livsgnisten tilbake. Det var så uvirkelig å endelig få hilse på løvene, karakalene og servalen som vi skulle jobbe tett innpå. Jeg la ikke så godt merke til at stedet var mye mindre enn vi hadde fått informasjon om. Der og da var jeg i himmelen! Etter informasjonsmøtet fikk vi hilse på dyrene. Kose med løvebabyene, bli kjent med hverandre. Det var veldig trivelig og jeg var lykkelig og overveldet. Likevel var det noe som skurret.. Jeg følte meg overhodet ikke vel i forhold til de andre unge jentene. Jeg lærte ikke like raskt som dem når det gjaldt foring og mengde mat vi skulle gi løvene osv. Jeg merket at jeg ble fort utmattet og når jeg får press på meg eller stresser så er det akkurat som om systemet slår seg av. Jeg så blikkene til jentene når jeg enda ikke hadde lært meg hvor mye melk vi skulle måle opp til løvebabyene da det var gått noen dager. Det var ubehagelig å gå lettkledd blant dem, de var stramme og fine i fisken. Jeg hadde gått opp ca 20kg iløpet av de siste åra og visste at jeg hadde mer å drasse på enn dem, selv om det skyldtes sykdom. Bare det gjorde meg svært deprimert. I tillegg var tonen til de jentene som jobbet der fra før og lederne veldig intern og til tider frekk, selv om det var ment som spøk. Jeg prøvde å ikke tenke på det, men heller delta i humoren. Eieren av stedet satt hele tiden på datamaskinen sin og jobbet. Hun var en sterk og ukuelig dame, opptatt av å prate mye om seg selv. Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet av å snakke slik om henne, men det var jo sånn jeg opplevde det.

Høydepunktet var da vi fikk dra til den store Kruger parken. Det var magisk å sitte i en landrover og se store elefanter krysse veien rett foran oss, bavianer sitte i trærne og stelle pelsen på hverandre, sebraer som beitet tett sammen med giraffer, løver som gjemte seg i det tette gresset og mye mer. Vi overnattet på en fantastisk fin bushcamp. Det var to senger i hver hytte men jeg ble liggende alene i min siden de andre hadde valgt partner, de som allerede hadde fått god kontakt. Det var rett tilbake til barneskolen i minnet mitt, jeg følte meg utafor men tenkte at det ble godt å sove på eget rom. Dagene gikk til sightseeing og opplevelser som for alltid kommer til å huskes. Jeg klarte å fokusere på de gode opplevelsene og nyte hvert sekund av Afrika.

Mine to uker på et lite reservat for løver ble ikke som jeg hadde trodd. Jeg sov mye, var deprimert og følte meg utenfor. Et lite utskudd. Selv de enkleste små oppgaver ble tunge. Jeg gråt hver dag, hadde faktisk hjemlengsel noe jeg ikke hadde forventet. Jeg skammet meg over utseendet mitt. Kroppen min. Tenk at hele oppholdet ble ødelagt av min egen tankegang om meg selv! Jeg som er så sosial og elsker å bli kjent med nye mennesker, trakk meg unna og mistet gløden totalt. Jeg har lært mye av denne turen, om meg selv. Det er en mening med alt og min første tur til Afrika ble som den ble og neste gang blir den mye bedre! Tror jeg ble sterkere selv om jeg var syk. Jeg har også erfart hvordan dyrene hadde det der. De blir avlet på og solgt videre og hvem vet hvor de havner? Neste gang skal jeg på et ekte sanctuary hvor jeg vet at jeg er med på å hjelpe dyrene, ikke bare kose og dulle med et vilt dyr som ikke hører hjemme i fangenskap. Ikke minst skal jeg ha styket både selvfølelse og selvtillit og komme akkurat som jeg er!