soseductive

Så er den her igjen. Den beste vennen jeg har hatt siden tidlig barndom, ja, hele livet vil jeg si. Jeg prøver å omtale Ensomheten som en venn og ikke en fiende, for da tror jeg at den blir litt mindre skummel. Jeg har gjort mange forsøk på å fryse Ensomheten ut, ignorert den, hatet den, ledd av den.. Men den kommer sterkere tilbake for hver gang.

Som regel kommer den i form av følelser. Den får meg til å tenke at jeg ikke orker mer. Nå gir jeg opp. Jeg mister motet og blir trist og utenfor. Tåler ingenting. Jeg har mareritt hver eneste gang jeg sover, og i slike perioder orker ikke kroppen min annet enn å sove. Det er som å leve i en skrekkfilm til tider. Jeg prøver å skru av filmen men den spilles bare av om og om igjen; jeg er hjemløs, rotløs, alene og avvist av kjærligheten.

Men en natt drømte jeg så vakkert; Jeg skulle gifte meg. Brudekjolen min var viking inspirert og nydelig, jeg var slank og pen. Jeg var så lykkelig! Endelig skulle jeg få min utkårede. Vi skulle gifte oss i en Wicca kirke og rundt kirken var det hengt opp plakater med beskyttende pentagram og tegn. På vei til kirken fikk jeg vite at min kjære brudgom hadde forsvunnet. Muligens død.. Jeg lette og lette etter ham men jeg kunne ikke finne han. Nok en gang var jeg overlatt til meg selv i ensomhet og sorg. Hjertet mitt sank. Jeg var jo så nære! Hvorfor ble jeg straffet gang på gang? Jeg ba til Gud om hjelp, ba om at jeg ikke måtte ende opp helt alene uten å finne kjærligheten. Tårene rant nedover kinnet mitt, jeg var utslått.

Jeg har ingen god selvfølelse, har aldri hatt det og det virker som jeg aldri kommer til å få det. Jeg lengter så inderlig til å møte den rette.. Han jeg skal være sammen med resten av livet. Han som skal bli far til mitt barn.. Men slik som jeg ser ut nå føler jeg ikke at noen kan bli glad i meg. Jeg veier mye mer enn noen sinne. Hater den jeg er blitt; så tykk og så fæl. Men inni meg har jeg en god sjel, det vet jeg. Jeg vet hva jeg ønsker i livet mitt, vet hvem jeg er og jeg har begynt å forstå hvorfor akkurat jeg har fått plass på denne jord. Jeg skal være noens kjærlighet og støtte. Dyrenes beskytter. Eventyrer. Jeg skal oppleve og jeg skal reise. Jeg skal hjelpe dyr i nød både her og i andre land. Jeg kjemper for deres rettigheter og velferd. Mitt engasjement er enormt og dyrene gir meg en styrke og en ro som ingen andre kan gi. Når jeg ser i et dyrs øyne, uansett hvilket dyr, så ser jeg dets sjel. Ingen ondskap eller hat. De fører ingen bak lyset, intet lureri.

Jeg skulle ønske jeg klarte å legge bort selvhatet mitt. Det hadde vært så godt med ro i kropp og sjel og bare godta at jeg ser ut som jeg gjør, med hver eneste ekstra kilo. Jeg ser ikke ned på andre som er overvektige, kun meg selv. Jeg er verdiløs. Når jeg drømmer meg bort, har jeg funnet min kjæreste. Han er god og snill og deler mine verdier og interesser. Vi reiser verden rundt og opplever, ser og lærer om dyr. Hjelper de som er i nød. Vi har vært sammen i tidligere liv også og nå har vi funnet hverandre igjen. Vi elsker og er nære hverandre hele tiden. En kjærlighet så sterk at ingenting kan knuse oss. Jeg kan kjenne hvordan hans lepper føles mot mine. Hendene hans rundt midja mi. En god og trygg armkrok som jager angsten min bort. Jeg er hel sammen med ham.. Når jeg våkner fra drømmen min, kommer lengselen og sorgen over å være alene. Ensomheten er min beste venn.. Jeg må lære meg å takle den før jeg dør. Hver gang jeg ser kjærestepar på tv eller i virkeligheten, stikker det i hjertet mitt. Jeg vil bare gråte fordi min lengsel er så stor. Jeg vet at ikke alle forhold er perfekte, det kreves mye jobb å være to. Men likevel.. de har hverandre! Noen sa til meg at jeg ikke måtte ønske meg en kjæreste fordi det var bare slitsomt. Men hvorfor finner mennesker hverandre da? Vi er jo flokkdyr og det er jo meningen vi skal reprodusere oss?

Jeg har ikke et kjærlighetsløst liv. Jeg har en mor som gir meg all den omsorgen bare en mor kan gi. Hun er alltid der og hun hjelper meg i mine tunge stunder. En slik mor er det ikke alle som har.. Jeg har også mange gode venner som er glade i meg og som betyr enormt mye for meg. Noen nye og noen gamle. Så noe her i livet gjør jeg vel rett? Hadde jeg bare klart å bli glad i meg selv.. Tenk om jeg hadde fått til å slanket meg masse! Jeg har alltid hatet kroppen min. Selv da jeg faktisk var veldig tynn! Jeg så bare ei dundre som ikke fortjente noe som helst. Jeg har alltid vært for tykk for kjærligheten. Tenker jeg. I mitt kaotiske hode.. Det er akkurat som om jeg lever i min egen boble med sotete vinduer som gjør at jeg ikke ser klart. Alt er grått og mørkt. Jeg er her men samtidig ikke..

Kjære Ensomhet.. la meg være i fred! La meg finne den sprudlende og glade jenta jeg egentlig er. Hun som tåler kritikk og motgang uten å falle sammen i dypet av brønnen. Jeg vil ha det godt! Alene men ikke ensom.. Selvstendig og sterk. Hvor er hun som reiste til Afrika helt alene uten å kjenn noen? Hun som lekte med løver og karakaler og så store elefanter krysse veien? Hvorfor ble hun så usikker på seg selv helt plutselig? Er lykken å finne kjærligheten med en mann og få barn eller er lykken hos meg i dette øyeblikk? Kjære Univers, ta bort mine indre smerter. Vis meg veien. La det bli min tur!