soseductive

Hun ler, hun smiler, hun må jo være et lykkelig menneske. Hun har selvironi, elsker mennesker, elsker livet. Hun er full av liv og er morsom. Hun liker det når hun kan få folk til å le. Hun er selvstendig, har mange gode venner og en familie som bryr seg mye om henne. Livet er herlig, hun danser og viser frem sine ferdigheter. Hun betaler sine regninger i tide, eier sitt eget lille rede, hun klarer seg godt, men er ikke rik. For henne er kjærligheten hun får av sine nærmeste rikdom nok. Penger er ikke alt, selv om hun ønsker hun hadde litt mer av dem til tider. Det virker som hun er godt likt av mange fordi hun er så glad og utadvendt.

Disse dagene er gull verdt. Selvtilliten er så som så, men hun liker seg selv og er ikke så nøye på sitt eget utseende. Pynter seg med sminke og pene klær, føler seg vel. Får fine komplimenter, og tror på dem. Hun smiler og takker for pene ord. Det er som om hun svever på en sky av lykke.

På de sorte dagene, når mørket har overtaket på henne, tar hun på seg en maske. Hun er ingen god skuespiller, en ser at noe ikke er som det skal. Er hun sur? Sinna? Trist? Hun viker unna med blikket sitt, ser ned, tar på seg mørke klær som skal skjule henne. Ingen må se på henne nå. Hun klarer ikke smile til kassadama når hun handler, eller om hun møter kjentfolk, det blir bare et stivt grin. De tror nok hun er rar. Det er best og holde seg inne, og ikke gå ut blant mennesker. Det er nesten bedre at de tror hun går på noe stoffer enn at de ser at hun bare er trist og vil gråte. Kanskje skuffer hun sine kjære, men hun vil ikke belaste dem. Redd hun skal forpeste dem, slik at de også skal få den ekle og vonde følelsen i seg. Den unner hun ingen. La dem tro hun er sær…

Hun undres over hvor lenge det har vært slik, og hvorfor. Må jo være unormal, ja kanskje til og med gal? Det virker som en bunnløs sorg når det er på det verste. Men hva er sorgen? Er det fordi hun er alene? Eller fordi hun føler seg mislykket og stygg? Hennes kjære gjør alt de kan for å hjelpe henne, kommer med omsorg, kjærlighet og trøstende ord. De sier det blir bedre, ta det bare med ro. Det kan ikke være slik for alltid! Men det tar aldri slutt. Mørket kommer bare oftere og oftere til henne, truer med å sende henne utfor stupet, ned i elendigheten. Da er hun fortapt. Men hun er nødt til å kjempe, ta på masken igjen, ta seg sammen, vise verden at hun enda er her. Noen trenger henne, hun må hjelpe og trøste hun også. Så kommer lyset tilbake, noen ganger for en kort etterlengtet stund, andre ganger i lengre perioder. Det er ren nytelse, avslappende, befriende. Demonen som klyper henne rundt hjertet og sjelen har sluppet taket.

Hun er seg selv, slik hun egentlig er – blid og glad, sprudlende og fyllt av kjærlig omtanke for andre. Men egentlig er savnet der, smerten, sorgen. Over noe hun aldri har hatt, og over noe hun frykter hun aldri vil oppleve. Det er sorgen bak masken…