soseductive

Jeg har mye tid for meg selv, altfor mye tid. Jeg legger meg alene, og våkner alene. På mine svake stunder kommer tankene, de ekle, som gjør at jeg blir forpestet med mørke følelser. De er tunge, klebrige, og sorte. De slår meg fullstendig ut, jeg klarer ikke unngå dem. Tankene mine går i spinn og gjør meg søvnløs til tider. Jeg blir liggende og gruble. Mitt selvbilde forvrenges totalt, jeg er absolutt ikke verdt noe. Selvbildet blir selvforakt. Jeg tåler ikke synet av meg selv når jeg ser meg i speilet. Der ser jeg  jo bare feil og mangler, eller for mye av det man ikke skal ha –  fett. De gangene jeg sover, er jeg så utmattet av mørket at jeg nesten ikke vil våkne. Jeg hjemsøkes hele tiden av stygge tanker, selv i drømmene mine. Jeg får ikke fred noe sted. Jeg er ikke trygg.

Når jeg er ute, ser jeg mennesker som smiler og ler. Går turer med hunden sin eller med familien, aker i snøen, lever livet slik det skal. Da føler jeg meg som et utskudd som enda ikke har fått noe av dette. Jeg er helt alene, i mitt mørke, i mitt dystre skall. Jeg kommer meg ikke ut. Føler at jeg ikke er en del av menneskeheten, men at jeg bare er en usynlig observatør. Alt dette fordi jeg ikke er tynn og vakker som alle de andre, og fordi jeg er blitt over 30 år og enda er uten noen kjæreste. Har heller ingen jobb, så da har jeg ikke kolleger heller som jeg kan spøke og le sammen med mens vi jobber. Ingen sosial omgang på dagtid. Jeg lever for de få kaffebesøkene jeg får av noen venninner. Det er så koselig, men jeg kan ikke bare sitte hjemme og vente på at de har tid til meg. Jeg vil ut i verden, være sammen med andre medmennesker, jeg vil ut av det fæle skallet.

Jeg skulle vært på treningssenter, for jeg har jo all verden av tid. Ja, det må jeg, tenker jeg. Trening er viktig og jeg kunne trenge det, jeg som har altfor mange kilo på kroppen. Alle som trener er lykkelige, de er fulle av energi og livsglede. Men jeg har ikke nok penger nå til å melde meg inn, og heller ingen motivasjon. Jeg klarer ikke… Alt gjør meg sliten. Jeg vil ikke ha det på denne måten, dette er ikke meg! Jeg vil ikke hate kroppen min, jeg vil ikke forakte meg selv på noe som helst vis. Men de vonde følelsene forsvinner ikke, de sitter fast i meg som en stor og klebrig svulst. Ensomheten tar overhånd, den sier jeg ikke trenger noen andre enn den. Jeg skal jo være alene resten av mitt liv uansett.

I mitt lille og trange skall, fylles det opp negative tanker og følelser, jeg drukner i dem. Jeg kjenner panikken komme, det er ingen utvei. Sakte men sikkert blir jeg slukt opp av mørket. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut, jeg vil drepe selvforakten før den dreper meg. Innerst inne, langt inne i meg er det et lite lys som blafrer. På de verste dagene ser jeg det ikke, men noen ganger greier jeg og få øye på det, og jeg rekker ut armene mine mot det. Lyset er min redning, jeg gjør alt jeg kan for å nå det slik at jeg kan ta på det, slik at det kan fylle meg opp og gjøre meg hel. For inne i lyset har jeg hørt at selvforakten er selvskapt, og det er bare jeg som kan vinne over den. Jeg håper det stemmer. I dag skal jeg jobbe med meg selv, komme nærmere lyset, slik at strålene kan helbrede min sjel og jage vekk de mørke følelsene. Selvforakten skal knuses…