Den vonde følelsen…
25 januar 2011 by soseductive
Det er midt på natten. Jeg har knapt sovet, bare duppet litt av innimellom. Jeg må på do og står opp. Gjesper litt og skal til å legge meg igjen. Da kjenner jeg den snikende ekle følelsen. Jeg har hatt bursdagsselskap tidligere på kvelden, familien min har vært her. Mamma hadde med seg litt ekstra godt, det er to store muffins igjen i kjøleskapet. Søtsuget kommer når jeg tenker på det, og det blir bare sterkere og sterkere. Med vond samvittighet går jeg bestemt mot kjøleskapet, tar ut de to herlige sjokolademuffinsene, slår på tv’n og begynner å spise dem. Jeg nærmest sluker i meg det søte og forbudte. Jeg krymper meg av at jeg gjør dette, blir kvalm av meg selv, at jeg er så svak. Jeg registrerer knapt hva som går på tv’n, tenker bare på muffinsene jeg har fortært på kort tid. De smakte så godt, men jeg har så vondt inni meg. Jeg klarer ikke mer.. Jeg reiser meg og går inn på badet, tar opp do lokket og stikker fingeren i halsen. Jeg brekker meg flere ganger før det endelig kommer ut noe. Jeg strever med og få ut alt, og til slutt klarer jeg ikke mer. Men litt er bedre en ingenting, selv om den vonde, ekle følelsen sitter i som en klo rundt hjertet. Jeg skulle ønske jeg hadde fått ut alt, jeg har så utrolig dårlig samvittighet. Men fristelsen ble for stor. Jeg angrer så dypt nå på at jeg spiste muffinsene..
Tankene svirrer i hodet mitt, og alt går på hvor fæl jeg er. Jeg er så overvektig, det tyter ut overalt, armene mine er gigantisk tykke, det ser jeg jo på bilder og i speilet. Overalt hvor jeg snur meg hver dag, er det oppslag eller reklamer om slanking og nye dietter. Det virker som om det ikke er lov til å veie for mye. Jeg vet hvordan jeg ser ut, jeg vet jeg burde slanket meg, men jeg greier ikke. I det siste har jeg vært så nedfor at jeg har hatt dårlig matlyst, det har vært det beste med hele nedturen. Nå har matlysten blitt bedre, og jeg takler det ikke. Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg spiser eller tenker på mat, eller hver gang jeg blir sulten. Blir sint på meg selv fordi jeg må føle sult, men samtidig får sulten meg til og føle meg pittelitt tynnere.
Helt siden jeg var 8 år gammel har jeg hele tide tenkt at jeg må slanke meg for å bli like bra som alle andre. Men jeg blir ikke slankere, og ikke like bra som alle rundt meg. Jeg skammer meg over kroppen min, skammer meg så fælt at jeg føler et enormt hat mot meg selv. Jeg er alene og mislykket. At jeg driver med magedans hjelper bare litt, men jeg vet at om jeg får et oppdrag, må jeg vise magen min, kroppen min. Da får alle se hvor tykk og ekkel jeg er. Noen sier at magedanserinner skal ha litt ekstra på kroppen, men ingen av de jeg har sett på trenings-dvd’er har overflødige kilo. Tvert i mot, de er tynne og lykkelige der de beveger seg sensuelt i takt med musikken. Jeg er også lykkelig i det øyeblikket jeg danser, men så snart jeg er ferdig, faller jeg sammen i avsmak mot meg selv.
Dette er ikke noe jeg vil føle, jeg vil absolutt ikke ha det slik! Jeg skulle ønske jeg var glad i meg selv og kroppen min, men jeg greier det ikke. Tankene om kropp og slanking hjemsøker meg til og med i mine drømmer, eller rettere sagt mareritt. Jeg drømmer ofte at tidligere kjærester eller nære familiemedlemmer ler av meg og sier jeg har lagt på meg noe fryktelig i det siste og at nå burde jeg ta meg sammen og slanke meg kraftig. Jeg blir lei meg, men nikker bekreftende.
Det virker så enkelt. Kutte ut karbohydrater, trimme mer, spis det men ikke det, eller forresten, det der kan du ikke spise. Jeg er så forvirret. Jeg har sluttet og lage meg middag, og jeg spiser bare knekkebrød for tiden. Men nå viser det seg at knekkebrød inneholder massevis av sukker og karbohydrater. Så den dårlige samvittigheten sitter i, hele tiden, hele døgnet. Den forsvinner aldri. Er det rart jeg er alene slik som jeg ser ut? Eller er det andre grunner? Jeg er fastlåst i en ond sirkel, alt av hat er rettet mot meg selv. Jeg har et mørke inni meg som sluker meg mer og mer for hver dag som går. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne styggedommen, for innerst inne vet jeg at det er galt. Men jeg har ikke krefter eller energi til og være superentusiast på treningssenteret, jeg er helt tappet for tiden. Bare med litt anstrengelse kjenner jeg meg utmattet og svimmel, og så blir jeg lei meg og går inn i mørket igjen. Hva er det som skjer med meg? Er det fordi jeg ikke har noen og dele livet med? Skal det virkelig ha så stor betydning for min egen lykke? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere meg selv og min situasjon uten og føle så mye vondt? Jeg håper at jeg en vakker dag kan se meg selv i speilet og tenke at jeg ikke er så aller verst og at jeg faktisk er verdifull, og bra nok akkurat som jeg er. Da er den vonde følelsen borte for godt…
Når jeg leser dette innlegget blir jeg litt sjokkert. Du skriver at du har lyst til å slanke deg, men du gjør jo det stikk motsatte. Man blir ikke slank og pen av å ikke spise og gå rundt og tenke at en selv er stygg og fet.
For det første så er du ikke overvektig. Om du helt seriøst tror at du er overvektig, så bør du virkelig lese litt mer om emnet. For der er du virkelig uviten. Og når du, pene mennesket med en vakker kropp, suttrer over at DU er overvektig, hvordan tror du da de som virklig ER overvektige føler seg? Tenk på det neste gang.
Og man blir ikke sunn og tynn av ikke å spise. Det som hjelper om man vil gå ned noen kilo er å spise ofte, lite og sunn mat. Når man spiser veldig sjeldent, så legger man fortere på seg de gangene man faktisk spiser mat. Kutt ned på karbohydratene, spis mye frukt og grønnsaker, spis små måltid og sunne måltid, da holder du forbrenningen i gang hele tiden. Når du ikke spiser, forbrenner du heller ikke, da kan du heller ikke gå ned noen kilo.
Og det med at du ikke tror du kommer til å finne noen å dele livet med. Hvordan mener du at et annet menneske skal klare å elske deg, når du ikke elsker deg selv? Ingen blir tiltrukket av et menneske som ikke liker seg selv, som ser på seg selv som stygg. Bli glad i deg selv, og du vil finne noen som blir glad i deg.
Dette innlegget er ikke ment som negativ kritikk, men et «wake up call», for fortsetter du i denne retningen så ender du bare opp syk. Å stikke fingeren i halsen for å spy bare fordi du åt to stakkars muffins, er på grensen til sykelig. Du ødelegger deg selv av å spy opp maten du spiser, og du blir iallefall aldrig å ta av deg på den måten. Det fins flere måter å slanke seg på, din er farlig, sykelig og feil. Kontakt legen din, og han kan hjelpe deg på en SUNN måte om du virkelig vil gå ned noen kilo! Du har mange mennesker som er glade i deg, prøv heller å fokusere på det gode du har i livet, og ikke bare det negative.
Hei!
Jeg takker deg for tankevekkeren, og historien min var ikke ment som syt. Jeg setter pris på din ærlighet, og jeg håper at jeg klarer å snu mine negative tankemønstre. Det tar tid men jeg skal klare det. 🙂
Mettelille!
Du som er så fin! Slike tanker konsumerer deg fullstendig opp, og hvem er den eneste som får vondt av dem – du! Jeg synes du er feiende flott, har du sett deg selv danse? By the way, mine armer er dobbelt så store som dine, men jeg sover godt om natta likevell…
Får så vondt av å lese hvordan du har det. Ikke la tankene spise deg opp, det er de på langt nær verdt. Jeg kjenner også på at denne vinteren har vært lang og mørk og energien er mildt sagt på et lavmål. Men det blir lysere ute nå og smilene kommer tilbake snart.
«Du er din egen lykkes smed»