soseductive

AAARRRRGH!!! Det er så morsomt å hente posten for tiden, der finner jeg disse søte små konvoluttene med det gule og hvite arket inni, og det står gjerne et tre eller 4 sifret tall på dem. De kalles på godt norsk regninger. Såklart er det en grunn til at de dumper ned i postkassa til folk, eller på nettbanken. Men av og til så virker det som om de samarbeider om å komme ganske så samtidig, bare for å erte liksom, slik at det skal hope seg opp og gi skallebank for oss som må betale innen to uker. Disse vintermånedene er verst, er mange som sliter med og få endene til å møtes  (uheldigvis ikke kvakk kvakk ender). Jeg for min del henger regningene opp på en magnetklype på kjøleskapet slik at jeg skal huske dem, men nå begynner klypa å sige ned. Jeg river meg i håret, hvem skal jeg ringe først for å få utsettelse på utsettelsen? Jeg blir arg, frustrert, bitter, kjefter og smeller på de j*vla utgiftene. Men, jeg har jo ikke kunnet vært foruten det jeg skal betale for. Så nå skal jeg fantasere litt..

Jeg går til postkassa, der ser jeg de søte små konvoluttene og jeg vet hva de inneholder. En tre eller fire-sifret sum. Men ikke en sum jeg skal betale, men en sum jeg får i gave! Ja, tenk det. Jeg har frist innen to uker og ‘cashe’ inn summen, hvis ikke får jeg purring på at jeg ikke har hentet beløpet, og purregebyret er på 50kr eller mer, som jeg selvsagt også får i gave. Hvis det skulle gå så langt som til inkasso, kan jeg bare smile, for da blir det enda mer penger i potten min. Hurra! Lindorff ringer meg, de gratulerer meg med at jeg kan forvente en god slump med penger fra dem, slettes ikke gjeld (og selvsagt er jeg ikke svartelistet). Åh, for en herlig fantasi! Jeg henger ‘regningene’ opp på kjøleskapet, de vil ikke henge der, de siger ned, detter i gulvet. Det er på tide og hente ut de store summene som har samlet seg opp. Oj, oj. Hva skal jeg gjøre med alle disse pengene?

 Det er ikke noe som heter regninger lengre, så nå kan jeg bruke pengene mine til hva jeg vil. Og jeg skal jammenta reise vekk, til Hawaii eller noe. Oppleve nye kulturer, se vakre steder, bli berørt og beriket av alle de flotte inntrykkene. Jeg slapper av, lukker øynene, sola skinner på meg og jeg er på en nydelig strand. Jaggu sa jeg smør, der kommer det en sort hest gående. Rytteren er en kjekk ung mann, han er den mannen jeg alltid har drømt om å møte, min drømmeprins. Wooow… Nå er jeg i himmelen. Han stiger ned fra hesten, gir meg et kyss og sier: endelig fant jeg deg.. 

Men, hva er det for slags lukt? Bæsjer hesten? Og det kysset, var det ikke litt kaldt? Her er det noe som ikke helt stemmer. Jeg rister på hodet, åpner øynene, og finner meg selv stående på kjøkkenet ved kjøleskapet. Ah, nå vet jeg hvor lukta kom fra. En av kattene har gjort fra seg på doen sin. Var det kjøleskapet som kysset meg da? Jeg våkner brått opp fra min herlig men høyst usannsynlige fantasi, regningsbunken er ikke noe pengegave, men noe jeg skal få betalt så fort jeg kan. Jeg er realist, jeg vet jeg ikke slipper unna. Og ingen av regningene er unødige, jeg får jo mye igjen for dem. Men det var en fin fantasi da? Jeg sukker. Ja, ja. En vakker dag da, da reiser jeg ut på nye eventyr. De fleste har det som meg nå, og jeg klarer meg da fint. Jeg har mat og husly, min EGEN leilighet og (nesten) min egen bil. Heldig som f*en. Mitt motto er: det årner seg alltid. Og det gjør det! Men akkurat i dag hadde jeg bare lyst til å bringe død over regningsbunken min.