soseductive

Etter at bunnen er nådd, kan man bare flyte oppover igjen. Sakte men sikkert. Vekk fra grums og skitt som jeg satte meg fast i, en lang stund. Tårer, bitterhet, sorg og sinne. Et følelsesmessig kaos uten noe håp om bedring. Nede på bunnen er alt bekmørkt, tungt, kvelende. Jeg fikk ikke puste, klarte knapt bevege meg, jeg hadde satt meg fast. Fast i gamle mønstre som ikke ville brytes så lett. Nervene var på utsiden, hver meter ned mot bunnen stakk som skarpe kniver mot huden min. Jeg var nær ved å drukne, føltes det som. Hver vanndråpe kutter meg. Sår som truet med å aldri la seg gro. Jeg skulle til å trekke mitt siste åndedrag, da noen plutselig fant meg, helt nede på bunnen, og dro meg opp et stykke. Så var det vekk. Hvem var det? Hva var det? Forundret så jeg meg omkring, og da la jeg merke til at jeg ikke lengre var på bunnen av sorgens hav. Det var lettere å puste, lettere å svømme opp til overflaten selv. Det gikk ikke fort, men hvert svømmetak oppover ga meg mer mot. Av og til kunne jeg kjenne fæle monstre ta tak i føttene mine, klare til å dra meg ned igjen. Men de glapp, jeg fortsatte å svømme opp mot den lyse overflaten. Klumpen i brystet slapp taket, litt og litt. Øynene mine åpnet seg mer, jeg klarte å fokusere. Jeg hadde vært blind så lenge, klarte ikke se noe på grunn av alt mørket. Jeg er nesten oppe, fingrene mine spriker like oppfor vannflaten, jeg kjenner luftens bris. Håp. Jeg har klart det! Jeg kan!

Så må jeg svømme inn mot land, men det er ikke bare enkelt. For jeg svømmer i mine egne følelser, og der er det mye bårer, store og små. Høye bølger som truer med å slenge meg mot dypet igjen. De små bølgene er ikke så farlige, mer ubehagelige. Jeg foretrekker når vannet er i ro, når det er helt vindstille og jeg kan kjenne håpets sol varme mitt ansikt. Jeg kjemper meg gjennom hav av følelser, bitre følelser, sinne, sorg, urett, forvirring, fortvilelse, endeløse vonde følelser. Men jeg kjemper meg gjennom dem, jeg må klare det! Men jeg er så sliten, sliten i armene av å svømme så langt. Vet ikke hvor langt jeg er kommet nå, er det land i sikte? I det fjerne kan jeg høre de bestialske monstrene som truer med å innhente meg og ta meg ned mot bunnen igjen. Jeg vil ikke dit igjen! Armene mine verker, jeg tar flere svømmetak, vil inn til land, kroppen er så tung, jeg vet ikke om jeg klarer dette.. På et eller annet vis er jeg nå kommet meg på land. Er det min indre styrke som har hjulpet meg? Jeg ser på havet ved føttene mine, nå er bølgene små. Det verste er over, snart blir det blikkstille på vannet.

Jeg reiser meg, går mot skogen. Den er mørk, men ikke dyster. Høstblader ligger spredd utover marken. Noen grå og brune, sammenkrøllet. Noen med fargen enda i behold. I en liten lysning over trærne skimter jeg flere høstblader, og jeg blir fristet til å gå dit. Lyset varmer opp min kropp, et glimt av glede sprer seg inni meg. Må nyte dette øyeblikket så lenge det varer. Så jeg danser, danser i barføtter på løvblader med glimrende farger, alle slags farger. Jeg nyter, smiler, ler og danser. Høsten er på hell, og snart kommer det nye utfordringer. Kong vinter kommer snart og bringer med seg både gamle og nye spøkelser jeg skal støte på. Men jeg tenker ikke nå, vil ikke tenke. Jeg danser…