soseductive

Jeg har vært på magiske steder i sommer. Steder som for andre kanskje synes å være trivielle og kjedelige. Men for meg har det påvirket både kropp og sjel. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har fått være med på alt dette, fått møtt så mange fantastiske mennesker som alle  har fått en stor plass i mitt hjerte. Denne gangen, min 5.gang på behandlingstur til Tyrkia, har vært noe av det beste som har hendt meg i hele mitt liv. Jeg har vel aldri vært så tilstede som denne gangen. Jeg var så utrolig glad for å få turen, og jeg trengte den sårt. Jeg lot absolutt alle bekymringer bli liggende hjemme i lille Norge og dro til et land som jeg elsker, sammen med mennesker jeg aldri har møtt. Det skal godt gjøres å møte så mange blide revmatikere, det må jeg si. Ingen syter og klager over hvor vondt de har, selv om man tydelig kan se deres smerte. Vi tar hverandre i mot med åpne armer og skaper bånd som varer for alltid fra første stund vi møtes. Så på et vis er jeg veldig heldig som har en så  tydelig diagnose som leddgikt, for det er slettes ikke alle som får muligheten til å dra til varmere strøk for å få behandling. Hell i uhell kanskje?

Lille følsomme jeg blir jo så glad i alle gode mennesker jeg møter på min vei, og det er nok disse som har gjort mitt opphold der så herlig og vellykket. For det er ikke bare selve behandlingen og treningen som er bra, det sosiale er minst like viktig. Jeg har hatt så mange fine samtaler; ledd så mye som jeg aldri har gjort, klemt folk jeg knapt kjenner, grått i armene på en sykepleier som jeg aldri har møtt osv osv. Man blir en helt annen der nede og man får et helt unikt samhold. De andre gangene jeg har vært der, har jeg selvsagt også hatt det bra, men da har det bestandig vært noe i meg som tynget meg, en sårbarhet, en tristhet, et tomrom. Derfor har jeg ikke vært der på flere år, fordi jeg var ikke klar.

Men nå i år var jeg klar og jeg har tatt alle gode opplevelser til meg;  Hver kveld satt jeg ute og hørte på gresshoppenes sang, kikket opp mot månen og tenkte inni meg: Gud hvor heldig jeg er som er her og nå. Her og nå i akkurat dette øyeblikk. Noe av de fineste minnene mine derfra er da vi var på stranda til det ble mørkt. Jeg badet i solnedgang og under måneskinnet, og jeg ble som en havfrue i vannet, jeg som egentlig har vannskrekk. Jeg hører enda musikken fra baren på denne stranda, hører enda summingen fra mennesker som snakket og lo, bølgeskvulp. Og jeg kjenner enda den myke sanden mellom tærne mine som jeg tar opp i mine hender og lar renne ut igjen. Jeg kjenner varmen som gjør kroppen min myk og smidig, sola som stråler og gjør meg glad. Kjenner at jeg savner alt sammen, savner til og med smøring av solkrem på hverandres rygger.  Jeg savner alt i hver minste detalj, og jeg skulle ønske fire uker ikke gikk så fort. For min del var det paradis. Selv om jeg hadde mine nedturer også så var det langt fra fordi jeg var trist eller lei, men fordi jeg var sliten.

Jeg tror ikke jeg helt er kommet hjem til Norge enda, hodet og hjertet mitt er fortsatt i Tyrkia. Føler at jeg ikke hører hjemme her og at det er så mye mer som venter på meg der ute. Jeg kjenner at jeg har en uro i brystet; jeg er rastløs, eventyrlysten, nysgjerrig på andre land og andre språk. Jeg

vil så gjerne bare dra, for det er ikke så mye som holder meg igjen her. Egentlig. Ofte føler jeg at det er en kjæreste som mangler, den store kjærligheten. Men kan det være at det er den siste biten av meg selv som ikke har kommet helt på plass?

Jeg kommer alltid til å ha denne turen friskt i minne og mine venner på gruppa mi har en stor plass i hjertet mitt for alltid. Jeg har fått et herlig påfyll av balsam i sjela mi.