soseductive

Ja, for det er DA det skjer, alt sammen. Enten blir vi utslettet fra jordas overflate, altså verden går under, eller så går vi inn i en ny bevissthet. Vi ‘wake up and smell the coffee’. Jeg satser på det siste. At menneskeheten skal forbedres og at alt det negative er på vei vekk. Det hadde jo vært kjempebra! Men hvis jorda mot all formodning nå skulle gå under den 21.desember 2012, så må jeg jo for f*en henge i å få gjort alt jeg skal gjøre på et helt liv! PANIKK!!! Hvor skal jeg  begynne da? Jeg må på en rask jordomseiling, ikke så mye tid der, men en uke må holde. Så må jeg få en god karriere, ikke tid til å utdanne meg da, men det blir nok bra uansett. Så må jeg jo skaffe meg mann og barn, jeg skal jo sikkert ikke bare ha ett barn (tror jeg?) så her må vi virkelig henge i. Har jeg i det hele tatt tid til å finne mannen før jeg skal begynne å klemme ut onger? PANIKK!!! I tillegg til alt dette skal man jo ha nyttårsforsetter, og jeg har jo lovet meg selv og bli et nytt og bedre menneske. Kjempe for alle gode saker, gi masse penger til alle organisasjoner.  Så jeg begynner med trening og sunt kosthold. Løper raskt til banken og ber om å få lån til jordomseilingen min (og til alle de gode formålene jeg må støtte). Skal jeg få noe utbytte helsemessig av jordomseilingen burde jeg vel helst ha rodd, da får jeg trent armene godt, og så skal jeg leve på fisk såklart. Men om jeg ror jorda rundt så er jeg ikke ferdig før i år 2014, og da er det jo ingen jordklode å seile på? Nok en gang; PANIKK!!!

Eller, jeg kan gå inn i det nye året helt rolig og avbalansert. Ingen grunn til stress eller panikk. Jeg kan jo sikkert trene mer og spise sunnere, men det tar jeg i mitt tempo. Skal jo nyte livet også, ikke bare tenke på kropp, kropp og atter kropp. Jeg vil ikke være selvsentrert. Men jeg vil bygge meg selv opp til å komme ut i arbeid igjen, fulltid. Gjøre noe jeg liker. Og, som jeg lovte meg selv i fjor; dyrke mine interesser. Jeg fortsetter der jeg slapp tenker jeg. Om jeg er et godt menneske får andre bedømme, men jeg velger å tro det, siden jeg ikke dreper eller plager andre. Det eneste er at jeg sikkert er blitt litt sær på mine ‘eldre’ dager, men sært er søtt har jeg hørt. Jeg skal fortsette med å være meg selv, den jeg egentlig er. Jeg skal være sprudle-Mette, ikke deppe-Mette, og sprudle-Mette skal ha det gøy, respektere seg selv og andre, vise omsorg og empati. Ha det morsomt med sine venner og glede seg over livet.

Ikke tenke på at det er dette året disse indianerne bestemte at jorda skulle kræsjes i en bergvegg. Kloke var de jo såklart, men jeg tror bare de ikke gadd å lage flere kalender år. Det skjønner jeg godt, må jo ha vært fryktelig slitsomt å ha den jobben. Antar de tok seg ferie og glemte bort hele greia. Dermed står vi her og skjelver i knærne. Lager filmer om jordas siste dager. Skremmer hverandre opp. Da foretrekker jeg og stikke hodet ned i sanden, for jeg vil ikke høre. Jeg har vært til en spåmann, og han så lysere tider for meg med både det ene og det andre (jeg fikk ham selvsagt til å love meg det også), så da velger jeg glatt å tro på ham. Ja, for jeg har virkelig troen på at år 2012 blir et supert år, for svært mange. Jeg tror gode endringer vil skje, i alle fall i meg selv.

Det eneste jeg vet med sikkerthet er at jeg skal ønske det nye året velkommen med mine beste venner, vi skal stå der klare med jublende rop og champis i hånden. Den første dagen i januar forventer jeg nesten at jeg skal bruke på hodepine, store deler av dagen tror jeg da. For vi skal jo feire fra i år og helt til neste år! Nei, folkens, dette blir bra. Det skumle året 2012 får bare være skummelt, dessuten liker jeg jo grøss og thriller. Så kjære 2012; Bring it on!

Jeg leter febrilsk etter den j*vla Julestemninga. Leita på loftet, men der fant jeg bare noen gamle dødrukne Julestemnings nisser i ei eske. Leita litt til, fant en adventsstjerne og tenkte: jess!! NÅ blir d jul snart. De andre julesakerne der oppe var ikke den Julestemning jeg lette etter. Det var da som fa*n! Jeg går ned igjen med advendtsstjerna, slenger den opp i et vindu, og oppdager at jeg må kjøpe ny pære til den. Jess! Da må jo ut på shopping. Heldigvis søndagsåpent, og jeg røsker med meg min meget lange bestevenninne (jeg = dverg ved siden av henne). Men det går så fint så, legger knapt merke til at hun er så sabla høy, og jeg er aldri misunnelig for at hun har så forbaska lange flotte bein, mens jeg til tider går som en pingvin. Må le litt av meg selv.. Da jeg vokste opp var det nemlig noe som kaltes: du når nå ned, og betød at siden jeg nådde ned i bakken eller noe sånt no, så var jeg jo normal. Sullballatull…. Jeg er ei lita jente som leter etter flaggstangfrø og Julestemningen. Arrrgh, hvor kan den være?

Min beste venninne og meg, strener inn på plantasjen med blikket mot den reolen de har adventsstaker og alt mulig anna. Noe stråler mot meg, en vakker adventstake i hvitt. Den smiler til meg og sier: kast den gamle møkka adventstaken din;) jeg er mye penere å se på, utenfra og innenfra. Ta med meg hjem, for det er jo meg du har lett etter? Jeg er Julestemning! Oj, tenker jeg. Ja, farsken ta. Men må låne penger av hun høye flotte veninna mi, som heldigvis er like gæren som meg til tider:P Ja, du søte hvite adventstake, du får bli med meg hjem. Men vi må huske å ta med broren din også, snøkrystallen med lys i. Han er i familie med Julestemning, han må jo bli med hjem. Ellers ser vi ikke no annet vi vil ha. Det er ikke så billig der, sååååeeeeehh… vi stikker. (Betaler såklart først da;)

Når jeg komer hjem setter jeg Julestemning i et passende vindu. Det blir fint. Og jeg henger slektningen i det andre vinduet. Det ble koselig! Så kom det litt snø og jeg tenkte jeg måtte ta kattene og Julestemning med på tur i gatene her. Vi storkoste oss og vi gledet oss alle til jul. Så gikk det noen dager. Jeg så en ny slektning av Julestemning, virkelig flott stjerne i papp og med flotte mønstre på. Han fikk være med hjem, ja, og også et par røde lyskuler som jeg hang i kjøkkenvinduene. Julestemningen sang i huset mitt, jeg gledet meg. Alle har pyntet så fint i hus og utenfor husene sine.

Men da jeg våknet neste dag var Julestemningen borte. Det eneste som sto igjen, var alt, men de manglet noe, kunne det være sjelen? Julestemningens sjel?? Æsj og uff og trippel blææh. Jeg måtte ut og lete. Ut på tur aldri sur, i bygder og grender jeg lette. Rasket over isen, rocka rundt et juletre. Men ingen Julestemning. Hallo!! Hvor er du? Skuffa og noe snurt dro jeg hjem igjen, til tre katter som danset på bordet mens musa var borte. De får meg bestandig i godt humør, disse pelsdottene. Jeg satte på litt julemusikk, og lente meg tilbake i sofaen, studerte mine flotte adventslys og tenkte på julaften, hva jeg skal gjøre da. Hjem til mamma og pappa, spise gooood mat, åpne julegaver og kose meg. Jeg har tenkt å ta med meg den ene katta mi, da blir det enda mer stas å være der. Kanskje hun setter seg på fanget til pappa og gir ham litt juleglede og varme i hjertet?

Da går det opp for meg, hvor Julestemning er og hva den er. Den ligger dypt inni hjerterota mi, den er mine gamle minner om mange fantastiske og eventyrlige juletider fra før. All den gleden og spenningen jeg følte, og dagene som gikk så utrolig sakte før det endelig ble julaften. Alle mine minner om barndom, trygghet og omsorg. For en deilig følelse! For de siste årene har jeg glemt hvordan det er å ha Julestemning fordi jeg har hatt det vondt inni meg, kjent på ensomheten og lengselen etter noen og dele julen med. Nå er den borte, for jeg har jo mange jeg kan være sammen med i julen, mange som jeg er så glad i og ikke minst mamma og pappa som vil at jeg skal være hos dem på julaften. I år setter jeg virkelig pris på det, for det er så mye godhet og varme der. Jula mi blir fin, og jeg vet at Julestemning kommer og går, i rykk og napp. Ikke alltid den titter fram. Akkurat nå ligger den visst og sover, kanskje den er litt i dvalemodus. Det gjør ingenting, så lenge Julestemning ikke drar noen steder uten meg. Jeg orker ikke stresse med gaver og alt sånt, enda. Selv om jeg før i tiden ville vært ferdig med alt nå. Ja, ja. Glade jul, hellige jul, snille jul, dumme jul, møkkajul, men mest kosejul. Det blir som det blir, men jeg fant deg til slutt, du lille Julestemning…

I dag er jeg glad, glad fordi jeg har vært sammen med gode venner. Venner som betyr noe. Når jeg tenker på det, går det ikke en eneste dag uten at jeg møter enten venner eller familie. Mest venner da. Jeg er velsignet med mange flotte og gode venner. Venner jeg kan stole på, fortelle hemmeligheter til. Til gjengjeld kan de stole på meg og komme til meg hvis det er noe jeg kan være behjelpelig med. Jeg liker å ta vare på mennesker, særlig mine aller nærmeste. vil vise hvor mye de faktisk betyr for meg. Trenger ikke kjøpe dyre gaver for å bevise det, en enkel ting som en klem, eller ros, mye ros. Lage noe til dem når jeg er kreativ. Invitere til kaffe eller te, prate litt, sladre litt. Ikke ondskapsfull sladder, det var i gamle dager. Men litt god  sladder kan vi unne oss. Det fineste er å kunne le sammen med dem, le høyt, le til man nærmest mister pusten, le til vi gråter. Har vi noe på hjertet vi ønsker å dele, få litt gode råd om, så er det alltid tid og rom for det også. Ta seg tid til å lytte, forstå, ha en klem på lur eller en skulder å gråte på. Vi tar vare på hverandre. Alle er like mye verdt.

Vennene mine, og min familie, er diamantene i mitt liv. De drar meg opp av sørpe og søle når jeg har falt, de slipper meg inn i sine hjerter, og jeg får bli der. De sprer så mye glede og kjærlighet, og jeg gir tilbake. Langt opp igjen har jeg kommet nå, på toppen av fjellet jeg strevde med å bestige. Nå kan jeg sitte der og se utover på utsikten, nyte synet, tenke at jeg klarte det! Takket være mine venner og familie som dyttet meg opp store deler av klatringen. Aldri vil jeg miste noen av dere, som jeg har så kjært i mitt hjerte. Aldri vil jeg slippe dere ut derfra. Så, se hvor heldig jeg er. Se så rik jeg er! Ikke på penger, men på alle mine herligste.  Mamma, pappa, brødre og tantebarn. Tanter, onkler, søskenbarn osv, venner og bekjente. Alle er viktige for meg, gir meg så mye. Den største rikdommen man kan ha er mine gledesspredere… <3

Etter at bunnen er nådd, kan man bare flyte oppover igjen. Sakte men sikkert. Vekk fra grums og skitt som jeg satte meg fast i, en lang stund. Tårer, bitterhet, sorg og sinne. Et følelsesmessig kaos uten noe håp om bedring. Nede på bunnen er alt bekmørkt, tungt, kvelende. Jeg fikk ikke puste, klarte knapt bevege meg, jeg hadde satt meg fast. Fast i gamle mønstre som ikke ville brytes så lett. Nervene var på utsiden, hver meter ned mot bunnen stakk som skarpe kniver mot huden min. Jeg var nær ved å drukne, føltes det som. Hver vanndråpe kutter meg. Sår som truet med å aldri la seg gro. Jeg skulle til å trekke mitt siste åndedrag, da noen plutselig fant meg, helt nede på bunnen, og dro meg opp et stykke. Så var det vekk. Hvem var det? Hva var det? Forundret så jeg meg omkring, og da la jeg merke til at jeg ikke lengre var på bunnen av sorgens hav. Det var lettere å puste, lettere å svømme opp til overflaten selv. Det gikk ikke fort, men hvert svømmetak oppover ga meg mer mot. Av og til kunne jeg kjenne fæle monstre ta tak i føttene mine, klare til å dra meg ned igjen. Men de glapp, jeg fortsatte å svømme opp mot den lyse overflaten. Klumpen i brystet slapp taket, litt og litt. Øynene mine åpnet seg mer, jeg klarte å fokusere. Jeg hadde vært blind så lenge, klarte ikke se noe på grunn av alt mørket. Jeg er nesten oppe, fingrene mine spriker like oppfor vannflaten, jeg kjenner luftens bris. Håp. Jeg har klart det! Jeg kan!

Så må jeg svømme inn mot land, men det er ikke bare enkelt. For jeg svømmer i mine egne følelser, og der er det mye bårer, store og små. Høye bølger som truer med å slenge meg mot dypet igjen. De små bølgene er ikke så farlige, mer ubehagelige. Jeg foretrekker når vannet er i ro, når det er helt vindstille og jeg kan kjenne håpets sol varme mitt ansikt. Jeg kjemper meg gjennom hav av følelser, bitre følelser, sinne, sorg, urett, forvirring, fortvilelse, endeløse vonde følelser. Men jeg kjemper meg gjennom dem, jeg må klare det! Men jeg er så sliten, sliten i armene av å svømme så langt. Vet ikke hvor langt jeg er kommet nå, er det land i sikte? I det fjerne kan jeg høre de bestialske monstrene som truer med å innhente meg og ta meg ned mot bunnen igjen. Jeg vil ikke dit igjen! Armene mine verker, jeg tar flere svømmetak, vil inn til land, kroppen er så tung, jeg vet ikke om jeg klarer dette.. På et eller annet vis er jeg nå kommet meg på land. Er det min indre styrke som har hjulpet meg? Jeg ser på havet ved føttene mine, nå er bølgene små. Det verste er over, snart blir det blikkstille på vannet.

Jeg reiser meg, går mot skogen. Den er mørk, men ikke dyster. Høstblader ligger spredd utover marken. Noen grå og brune, sammenkrøllet. Noen med fargen enda i behold. I en liten lysning over trærne skimter jeg flere høstblader, og jeg blir fristet til å gå dit. Lyset varmer opp min kropp, et glimt av glede sprer seg inni meg. Må nyte dette øyeblikket så lenge det varer. Så jeg danser, danser i barføtter på løvblader med glimrende farger, alle slags farger. Jeg nyter, smiler, ler og danser. Høsten er på hell, og snart kommer det nye utfordringer. Kong vinter kommer snart og bringer med seg både gamle og nye spøkelser jeg skal støte på. Men jeg tenker ikke nå, vil ikke tenke. Jeg danser…

Våren var så fin og sprudlende. Jeg var glad, i harmoni med meg selv og mine rundt meg. Ting så ut til å ordne seg skikkelig for meg da jeg fikk arbeidspraksis på dyrebutikken. Jeg stortrivdes der, og plutselig fant jeg meg en snill og god kjæreste og hele livet mitt var perfekt. Det var ikke noe mer som manglet. Jeg følte meg trygg og elsket. Det var spennende tider i sommer, jeg var hodestups forelsket og jeg har vel aldri hatt det så bra som da. Jeg følte at endelig levde jeg et normalt liv. Nå kunne mitt liv begynne. Så lykkelig var jeg, at jeg hver kveld takket for at jeg hadde funnet han som kanskje var mannen i mitt liv. Kunne nesten ikke tro det var sant. Det var en deilig følelse, jeg fant roen, følte meg trygg hos ham. Han ville aldri forlate meg, vi hadde det jo så fint sammen. Det dukket opp en del faresignaler på kjærlighetsstien, men dem overså jeg tvert, så en annen vei istedet.

Etter en tid på dyrebutikken viste det seg at jeg ikke kunne jobbe der likevel på grunn av min helse. Begynte å få betennelse i et kne og sjefen mente jeg ikke ville klare å være der når det var stressende tider, jeg ville komme til å kollapse, det ble for mye for meg. Jeg forsto og godtok dette, var ut min praksistid der og fikk mye kjennskap til både dyrene der, og kundebehandling. Jeg finner noe annet, tenkte jeg. Fikk meg en liten nedtur likevel, for jeg var blitt så glad i den lille dyrebutikken. Så kom enda et hardt slag, min kjære var ikke klar for å satse på oss likevel. Jeg ble sønderknust, mitt drømmeliv var blitt til et mareritt. Skjønte ingenting, trodde jeg ble straffet for et eller annet jeg har gjort i tidligere liv. Er det mulig? Alt det gode jeg hadde fått inn i mitt liv, ble nå tatt vekk fra meg. Uhellene kom som perler på en snor. Jeg klarte ikke fatte hva som foregikk. Jeg kjempet for min kjærlighet, kjempet hardt. Men til slutt måtte jeg bare veive med det hvite flagget, innse at det var over. Noe som gikk svært hardt innpå meg. Kunne ikke tro det var sant. Med tid og stunder kan det jo hende det blir oss igjen, men jeg tviler. Høsten ble så kald og mørk, regnet minnet meg på alle mine tårer som rant i strie strømmer,  mørket minnet meg på ensomheten min. En ekkel følelse.. klaustrofobisk.

Jeg må bruke min tid på å sørge, komme over dette. Vil prøve å tenke på alt det gode og fine jeg hadde i sommer, og ikke det vonde som kom etterpå. For jeg var verdens lykkeligste jente en stund! Jeg takker for det jeg fikk oppleve med denne mannen, han ga meg så mye som jeg alltid vil huske, selv om det svir i brystet av tanken på at jeg aldri mer skal få være nær ham. Jeg må gi slipp.

 Akkurat nå kjenner jeg bare at jeg må vekk fra denne byen for en stund. Ut av landet. Må ta en ferie fra alt, få nytt påfyll. Se at det finnes noe annet der ute, andre kulturer, andre mennesker, sol og varme. Kunne godt vært borte i flere måneder, slik at jeg slipper unna jula. Vil ikke feire den i år. Den minner meg bare om ensomheten. Så jeg håper på et mirakel. Kanskje det dumper en fin pengesekk ned i fanget på meg snart? For da drar jeg. Langt vekk. Langt vekk fra høstens mørke…

Jeg klarer ikke sove, ikke spise. Finner ikke roen. Jeg har uro i kroppen, er både redd og stresset. Så redd for at jeg har mistet deg for godt. Du har forsvunnet inn i din egne lille verden med dataspill og virtuell virkelighet. Du ser ikke meg mer. Støter meg unna, er bitter og sint. Sa du var klar men så trakk du alt tilbake. Du har det så vondt, så mye fra fortiden som har ødelagt deg, det finnes ikke håp for deg mener du. Jeg har hatt så mye medfølelse for deg, syntes synd i deg, du måtte hatt det så fælt. Men jeg trodde du hadde det bra sammen med meg, at du følte deg trygg.

Så blir alt snudd opp ned. Jeg er i sjokk, trodde aldri dette om deg. Jeg vil så gjerne hjelpe deg, få deg ut av mørket du har surret deg inn i. Men du nekter å la meg være der. Du vil ikke ut av mørket ditt, du vil være der og ha det fælt. Ingen kan hjelpe deg, det er best alle lar deg være. Det er verst for deg, du lider. Jeg har gjort alt jeg kan for å få deg på bedre tanker, prøvd å få deg til å se alt det positive med livet og kjærligheten. Har til og med sagt at jeg skal vente til du er klar for å satse på meg, selv om du ikke aner når det blir. Jeg gjør det fordi du betyr så enormt mye for meg. Men jeg vet ikke om du skjønner det, tror egentlig du bare tar meg for gitt.. 

Jeg kjenner jeg blir sint, for du vil jo ikke ha det bedre. Du dyrker din egen sorg, ser ikke hvor vondt du gjør andre rundt deg. Jeg skjønner din smerte, tro meg, jeg vet så godt hva du gjennomgår. Men det virker som om du straffer meg også for din fortid. Sinnet ditt går utover meg, den som er aller mest glad i deg. Du har rett og slett vært slem mot meg, lurt meg, og sveket meg på det groveste. Du vet ikke hva jeg gjennomgår nå, for jeg har det også vondt. Likevel er jeg villig til å vente, det er kanskje dumt av meg, men jeg vil følge mitt hjerte. Jeg gir ikke opp – enda. De fine stundene vi har hatt sammen veier mer enn de som gjør vondt å tenke på. Kunne du bare åpne dine øyne og se, se hva det er som står rett foran nesen din.

Det blir tøft, men vi kan klare dette. Du må bare våkne, komme deg ut av mørket. Jeg leter etter deg, hele tiden. Venter på at du skal komme hjem, du sa jo at kompassnålen din var ritkig da du var med meg. Noen synes jeg er dum som skal vente, andre mener det er lurt. Men jeg lytter til meg selv og hva jeg vil. Det er deg jeg vil ha, det er oss to det skal være. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg er redd og fortvilet. Men du skal aldri få se meg gråte eller få se meg svak. Kom deg ut av begredeligheten din, ta deg selv i nakken, reis deg opp! For du vet hva du kan og du vet hvor mye du kan gi. Jeg er her for deg, nå. Det som sårer meg mest er at jeg ikke engang kan få holde rundt deg uten at du krymper deg og blir anspent. jeg føler det er respektløst av deg. Men jeg prøver å forstå. Fordi jeg er sta og fordi jeg har bestemt meg for å satse på en mann som ikke er tilstede. Ja, jeg har det svært vondt, det håper jeg en dag du vil innse og skjønne. For nå unngår du alle konfrontasjoner. Sett pris på meg, behandle meg pent og rettferdig! Jeg aner ikke når vi ses neste gang, eller om du kommer til å kontakte meg. Føler det er jeg som må pushe på deg, og jeg føler jeg maser. Det er ubehagelig. Men jeg må, for du må se før du glemmer at jeg eksisterer.

Kom tilbake! Jeg savner deg så fælt. Jeg vil være der for deg, men du må vise meg respekt og likeverd. Jeg er verdifull, det vet du. Det finnes ikke et eneste ondt fiber i meg. Jeg vet vi kan få det til og at vi kan få det så godt sammen. Men da må du skjerpe deg, svelg stoltheten din. Se deg om, se hva som er rundt deg. Mest av alt – se meg!

– Den tar gjerne med seg både venner og familie..

Ja, slik er det nå. Små møkkating kommer som dangelbærer på en snor. I dag føler jeg for å få ut litt frustrasjon og sinne. Men må nevne at ingen dyr eller mennesker ble skadet under innskrivningen min her.

Hva er det som er så kjipt som fan da? Trøste og bære, hvor skal jeg begynne.. For det første er sommeren over for godt i år. Høsten er her, og den gliser til meg med sine vakre farger. Men jeg bare gir et lite grin tilbake, for jeg synes den er kjip. Skikkelig kjip! Har jo ikke skjedd noe positivt i høst. Det er bare mørkt og kaldt og surt. I tillegg er jeg blitt sjuk, forkjøla, bomull med spaghetti i hodet, lopper i øya og nesen. Det verker i kroppen, jeg får ikke sove. Tankene kverner så jeg blir svimmel av det. Kunne nesten skrevet en country sang nå, har jo alle hendelser klare for en trist tekst.

Om det er mørketiden eller ting som skjer rundt meg, er jeg jammen ikke sikker på. Kanskje alt i ett? Har lyst til å reise bort for en liten stund. ‘Er det ikke bare å gjøre det da?’ NEI! Hvor langt kommer man med minus ørtogførtitusen på konto? Har lyst til å gå under jorda, legge meg i hi sammen med bjørnen. Den er nok fløffy og god å holde rundt, bare den ikke plutselig våkner og blir sinna og spiser meg da.

Jeg strever med selvtilliten min, jeg er et null. Må være vampyr, for jeg kan ikke se selvbildet mitt heller i speilet. Kan ingenting, nytteløs for samfunnet. Blakk som ei kjerkerotte, frustrert. Alt er i veien med meg. Ikke noe positivt å si om denne jenta. Begynner å bli gammal også. Ja, fy pokker så mye dritt jeg skal slenge om meg selv!

Katta til mamma og pappa ble påkjørt forrige uke. Jeg er enda lei meg for det, den fine monsegutten. J*vla møkkahøst med tragedier..  Alle er litt sure for tida. Alle sliter med noe. Ja, å så er jeg single. Det hadde niesen min en fin kommentar på:’ Tante Mette, atte egentli så sku du bære slutta me mannfolk, førr dæm slår jo opp me deg  uansett!’  FML!

Men etter dere har lest dette, så håper jeg dere ser litt ironi i teksten. Det kunne vært verre. Jeg jobber med meg selv, kjenner jeg har fått mye mer tro på meg selv enn noen gang før. Jeg klarer alt om jeg bare vil! Ingen vits å gå i hi. Jeg vet jeg er verdt noe, og jeg vet at jeg kan. Det er bare disse #%¤&=%#/&%#%»¤&# tankene som drar meg ned i sølepytten. Ingen andre rundt meg har dytta meg nedi. Tvert i mot!

Det er i slike tider man gjør noe nytt, og det har jeg gjort. Ny tatovering og ny piercing. Gjør underverker for kropp og sjel! Gåturer og dansing er også gull for meg. Ingen vits å henge med hodet.

 Jeg har fått så mye pepp-talk i det siste at jeg har begynt å tro på det. Kommentaren til niesen min var bare morsom den, jeg lo godt. En eller annen gang må det da komme en mann i mitt liv som ikke slår opp med meg får jeg håpe…. Hehe… Til tross for all møkka som har hendt i det siste, så er det bestandig noe jeg skal lære av det. Jeg er slettes ikke alene i hele verden, har utrolig mange flotte mennesker rundt meg som er glade i meg og som virkelig bryr seg. Hva mer kan jeg kreve?

 Jeg har vært helt nede på bunnen, men nå svømmer jeg opp igjen, som en glad delfin. Opp igjen og ut i det gode liv, enten jeg vil eller ikke.  Livsmottoet mitt er: Det ordner seg bestandig til slutt! Selv om jeg tror på skjebnen og den ikke tror på meg…

Jeg var så fryktelig ensom, følte ikke livet hadde noen mening, selv med så mange fantastiske venner og familie rundt meg. Mange ganger, gjennom flere år, ba jeg på mine knær til alle slags guder og engler. Om å la mitt ønske gå i oppfyllelse. Jeg følte meg ikke hel, en stor bit manglet i mitt liv. En kveld ba jeg så intenst som at jeg skulle få oppleve ekte kjærlighte, møte den rette. Jeg gråt da jeg formidlet min bønn, til nok et ‘hellig’ vesen som kunne hjelpe meg i min ensomhet. Få dager senere kom du inn i mitt liv. Jeg var så usikker i starten. Ville egentlig ikke, men du sa så mye fint til meg, ting som ingen andre før har sagt. Ting jeg bare har lest om eller sett på film. Du ga din kjærlighetserklæring til meg. Jeg ble fullstendig bergtatt av deg og ditt vakre vesen. Kunne ikke la deg gå, tenk om det var du som var min store kjærlighet? Du fikk meg troen, jeg ble din. Ga meg helt hen til deg, du var min bergkonge og jeg var fanget i din vakre hule. Ville bare være der, hos deg. Følte meg så trygg, så elsket og begjært. En omsorg jeg aldri før har fått fra noen mann. Så trygg i dine armer…

En stund fikk jeg være i din hule, elske med deg, nyte dine kjærtegn og ditt ømme blikk. Aldri noen sinne kunne jeg tenkt tanken på at drømmen min kunne bli knust. Du ble med ett så kald, bitter på din vanskelige fortid. Begynte å støte meg unna, si ting som såret meg. Jeg ble redd og usikker. Greide ikke være meg selv i frykt for at du kanskje syntes jeg var dum og ubrukelig. Tryggheten var med ett revet bort. Jeg vaklet. Jeg var kanskje ikke sterk nok til å takle din fortid, eller du var kanskje ikke klar for meg og mine åpne armer. Tårene rant fra mitt kinn da jeg ble klar over hva du sa. Om jeg tolket rett eller ikke, vet jeg ei. Men du sa du trengte tid, det ble for  mye for deg. Jeg var mer klar enn deg. Du kunne like gjerne revet ut hjertet mitt med dine bare hender. Men jeg forsøkte å forstå deg, nektet å godta hva du egentlig sa. Så redd for å miste deg, den jeg har blitt så kjær i, som har gjort meg hel. Med ett er du borte.. Eller?

Jeg venter. Venter på å høre fra deg. Jeg burde ikke vente, men heller okkupere tankene og dagene med andre ting. Men det er ikke så enkelt, når man tror at kjærligheten var kommet for å bli denne gang. Jeg håper selvsagt at du etterhvert finner ut at det er meg du ønsker å dele din kjærlighet med. Men med din bagasje kan det ta tid. Jeg venter enda, håper, tar sorgene på forskudd, sørger over et tap. Jeg vet ei hva jeg skal gjøre. Kjærlighetslyset i dine øyne ble borte. Kommer det noen gang tilbake? Er det i mine øyne du ser da? Eller er det en annen kvinne som får oppleve det vakre blikket ditt? Jeg piner meg selv med alle disse tankene, så redd, så redd. Det er en mening med alt, selv om det gjør vondt. Jeg håper, håper, håper. Blir det ikke oss to, så ønsker jeg så dypt og inderlig at mine følelser for deg forsvinner raskt. Jeg kan ikke vente for alltid, og jeg kan bare leve i håpet om at en annen kommer og gir meg den kjærligheten jeg trenger, og som blir gjensidig. Jeg tok risikoen, jeg brettet ut min sjel, jeg valgte deg. Måtte min smerte og pine forvitre snart, for dette er uutholdelig. Tenker du det samme eller flyter du godt i din egen verden? Savner du meg? Er du glad i meg? Hva vil du meg?

Du kom inn i mitt liv, tok meg med storm og jeg lot meg rive med. Jeg er og blir bergtatt…

Så skjedde det da, det som jeg bare har sett på film. Som jeg aldri trodde ville skje i vårt lille trygge land. En norsk mann går fullstendig amok og dreper et hundretalls med mennesker, og vi fatter ikke hvorfor. jeg er sint, sjokkert, redd. Var det flere med på denne planen? Kan vi føle oss trygge uansett hvor vi befinner oss?

For en stund siden så jeg en japansk film om en gruppe mennesker som ble skysset til en øy hvor de måtte drepe hverandre for å overleve. Da tenkte jeg at denne filmen var dårlig og urealistisk. Hvorfor skulle man skyte hverandre? Det er ikke hverdagskost for oss nordmenn. Vi hører om tragedier hele tiden, ser på nyhetene hvor mange mennesker som utsettes for terrorisme og drap. Men skjønner vi? Jeg må være ærlig og inrømme at jeg ikke forsto det før. Fordi det ikke skjedde slike ting i vårt land. Det var ‘bare’ i såkalte U-land.  Nå sitter vi en hel nasjon her, med en uendelig sorg og mange spørsmål. Hvorfor?!

Jeg er så glad for at ingen av mine ble såret eller drept, men samtidig gjør det ufattelig vondt å tenke på de som har mistet noen, eller som ble denne grusomme mannes ofre. Jeg vet at alle ønsker hevn over han som gjorde dette. Hadde jeg fått bestemt, skulle vi steinet ham til døde. En sakte og vond død. Men vi som sitter her som vanlige mennesker, pårørende eller ikke, har ingen makt. Vi må bare håpe at rettferdigheten seirer til slutt og at vi som et helt land vil stå sterkere sammen etter dette.

For min egen del tror jeg på karma. Det du gjør mot andre, får du igjen senere på et eller annet vis. Så jeg kan ikke forstå annet enn at denne mannen, og hans tilhengere, får sin straff før eller senere. For min egen del må jeg tro det. Føles mye tryggere da. Alt som skjer har en mening, selv om det er så grusomt at man ikke finner ord. Takk, Gud, for at jeg er i sikkerhet her jeg befinner meg, i mitt hjem, og at alle mine er trygge. Vi står sterkere sammen enn noen sinne i Norge, beskytter hverandre, tar hånd om hverandre. Av dette har jeg lært enda mer, aldri ta en dag for gitt. Vi vet aldri når den ender. De små tingene i livet betyr faktisk noe, husk det. Et kjærtegn, en klem, en god handling. Ta vare på alt, vi lever ikke for evig. I dag var det ikke bare noe vi så på film…

Nå er det lenge siden jeg har ‘blogget’. Har rett og slett ikke hatt den rette ‘feelingen’ til å gjøre det, kanskje fordi jeg ikke har noe å syte over. Mye har skjedd, jeg er mer positiv enn noen sinne før. Har endelig begynt å forstå livet mer, og hvorfor det er så viktig å nekte negative tanker adgang til hodet mitt. Det hjelper så på når det er en snill og blid stemme som snakker når jeg ser meg selv i speilet og vil si fæle ting. Den slemme stemmen blir ikke hørt da. Smilet jeg ser gjør også godt. Selv om jeg ikke alltid føler meg like happy, strekker jeg likevel armene opp i været og roper: YESS!! Klapper meg  på skulderen. Da er det ikke så lett og tråkke på meg selv. Nå er det nok, jeg har lagt et helt liv med skuffelser og sorger bak meg. Fortiden kan jeg ikke endre uansett. Men jeg kan planlegge fremtiden min og bli flinkere til å sette pris på de små ting i livet. Være snill og god med alle sammen, både dyr og mennesker. Slutte med å dømme mennesker jeg ikke kjenner. Alle har en historie.

Jeg har fått meg en fantastisk flott jobb! Jeg ville bli dyretolk men NAV kunne ikke dekke den utdannelsen, men hvis jeg vil det senere så kan jeg selv betale for den. Så jeg fikk meg praksisplass på en dyrebutikk. For noe herlig! Jeg som ikke har vært ute i arbeid på mange år, har bare gått hjemme og ‘levd’ for kaffebesøkene fra andre som heller ikke hadde jobb. For all del, jeg har trengt denne tiden for jeg er blitt mye sterkere nå. Det er noe som har vokst på meg, jeg tror jammen det er en solid ryggrad?! Jeg er lettere til sinns, tar alt med knusende ro, jeg vet jo at alt årner seg på et eller annet vis både for meg og andre. Nedturer kommer, men da er ikke veien lang før det kommer en opptur. Jeg har nok bare brukt lang tid på å modnes tror jeg. Men nå er jeg klar. Jeg elsker dyr så jeg vet jeg jobber på riktig sted, og jeg er veldig heldig med mine arbeidskolleger. For en flott gjeng! Føler meg så godt mottatt, og jeg kan være helt ærlig om meg selv. Blir jeg sliten så sier jeg i fra at jeg tar en kort pause, og det er helt greit. Jeg tror jeg kommer til å søke på jobb der når praksistiden er over, for en bedre arbeidsplass kunne jeg ikke funnet. Jeg håper bare at kneet er enig. Har dessverre kjent antydning til betennelse igjen, men det får ikke skje! For jeg trives så utrolig godt der. Føler en samhørighet jeg ikke har hatt før på en arbeidsplass. Jeg er kanskje ikke den raskeste på kassa enda, og jeg kan ikke alt om hundebånd og for til katter,  gnagere,  fugler osv, men jeg lærer underveis. Jeg smiler alltid til kundene, og spør om de vil ha noe hjelp til å finne det de trenger. (Selv om jeg ikke alltid KAN hjelpe dem fordi jeg er så ny;). Det er herlig å være sosial flere timer om dagen, smile og le, passe på at dyrene har det bra, kose litt med dem, gi dem litt godis. Jeg føler jeg er travel! Før hadde jeg jo all verden med tid. Men nå er jeg faktisk på jobb om dagene. Jeg håper jeg er godt likt der, både av ansatte og kunder. Og slapp av, jeg skal suge til meg alt av kunnskap om varene vi selger, og om dyrene såklart. Blir nok bedre etterhvert.

Nå når jeg skriver dette, er jeg glad og lykkelig. Har opplevd mye i den siste tiden. Til og med opptrådt på nattåpent med magedansingen min! Det er en deilig følelse, at jeg mestrer. Jeg håper bare jeg klarer å holde på den, og det har jeg store planer om å gjøre.