soseductive

Jeg har gått i hi, tror jeg. Det føles slik. Jeg er ikke tilstede der ute, jeg er et sted inni meg selv. Leter etter en utgang, famler i mørket etter noe å klamre meg fast til som kan vise meg veien ut til lyset. Er jeg i en boble, eller en hule? Av og til føles det som en boble, hvor jeg kan se ut på de andre som lever sine hektiske liv. Innimellom er jeg sammen med disse menneskene, jeg kan høre meg selv snakke med dem, le med dem og lytte til dem. Men jeg er likevel inni en boble. Stemmen min bærer ikke frem, jeg kan rope så høyt jeg kan, men ingen hører. Jeg tror jeg roper i alle fall. I boblen observerer jeg mest, og lengter.

Når jeg er i hulen min føler jeg meg mer trygg. Da kommer drømmene mine frem, jeg kan sove trygt i varmen og bare være meg selv, helt alene. I hulen kan jeg gråte, le og erkjenne at jeg er i dvale. Det er ikke farlig å være i dvale, jeg bare hviler meg og forbereder meg på oppvåkningen. 

Men ofte kan det  føles så vondt. Jeg er her, men likevel ikke. Jeg er redd, for jeg vet ikke hvor jeg hører til da. Jeg leter og leter etter en slags tilhørighet, hvor jeg kan få utfoldet meg selv og vise hva jeg kan, være der for noen. Jeg liker ikke denne tilstanden, det er ikke meg. Selv om det er tryggest å bare gjemme seg for verden, rømme inn i drømmeland hvor alt kan skje, så håper jeg på et mirakel. At noen eller noe skal vekke meg til live igjen og tilfredsstille mine lengsler og håp. Jeg føler meg som Tornerose, som er forgiftet og bare kan våkne til live igjen av ekte kjærlighet, det ekte kjærlighetens kyss. Drømmeprinsen i alle eventyrene?

Klisje på klisje.. Det er nok kun en person som kan få meg ut av dvalen, og denne personen er jo meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne motivasjonen eller hvor lang tid det vil ta. Men nå har jeg sovet så lenge at jeg snart blir usynlig for omverdenen. En dag skal jeg stikke hull på boblen, krype ut av hiet og våkne opp full av energi og pågangsmot. Det finnes så mye der ute i verden jeg vil oppleve, og om man ønsker noe sterkt nok så vil det gå i oppfyllelse. Jeg er ett steg  nærmere min oppvåkning. Ett steg ut av min drømmetilstand..

Der ute finnes det utrolig mange bloggere. De skriver om ‘mannskjit’, seriøse ting, seg selv, mote og klær, og ja alt! Kan de så kan vel jeg også da? Har lyst til å prøve meg litt som en hobbyblogger. Jeg har mange historier i  mitt hode som jeg vil skrive om, og med litt støtte fra dere der ute, så blir jeg mer motivert og tør kanskje skrive mye mere. Jeg aner ikke hvordan det blir eller om det blir noe bra engang, men jeg må satse nå. Gi det et forsøk i alle fall. ‘Damn if you do, and damn if you don’t’ er det noen som sier. Hell yeah, jeg går i gang!

Jeg har også fått tips om å gi veiledning med kortene mine, jeg har kjøpt meg affirmasjonskort og karmakort, og jeg har i tillegg tarotkort. Kanskje jeg kan gi en liten spådom eller guiding med kortene for en billig penge til de som måtte øsnke det? Dere som kjenner meg vet jo at jeg elsker det alternative, og jeg har så mange drømmer som jeg vil oppfylle en vakker dag. Jeg er ikke helt svevende på alle områdene innenfor dette temaet, jeg kan også være skeptisk, men jeg er åpen for noe nytt. Nye muligheter, nye sjanser, en ny start rett og slett. Jeg har så mange interesser, og dette er tiden for å dyrke dem. Spør meg om veiledning og jeg skal forsøke å gi gode svar. Dere som er flinkest og mest ivrig til å kommentere bloggen min, kan vinne en slik veiledning fra meg. Det er nå eventyret begynner og jeg er klar. Tvi tvi:)

AAARRRRGH!!! Det er så morsomt å hente posten for tiden, der finner jeg disse søte små konvoluttene med det gule og hvite arket inni, og det står gjerne et tre eller 4 sifret tall på dem. De kalles på godt norsk regninger. Såklart er det en grunn til at de dumper ned i postkassa til folk, eller på nettbanken. Men av og til så virker det som om de samarbeider om å komme ganske så samtidig, bare for å erte liksom, slik at det skal hope seg opp og gi skallebank for oss som må betale innen to uker. Disse vintermånedene er verst, er mange som sliter med og få endene til å møtes  (uheldigvis ikke kvakk kvakk ender). Jeg for min del henger regningene opp på en magnetklype på kjøleskapet slik at jeg skal huske dem, men nå begynner klypa å sige ned. Jeg river meg i håret, hvem skal jeg ringe først for å få utsettelse på utsettelsen? Jeg blir arg, frustrert, bitter, kjefter og smeller på de j*vla utgiftene. Men, jeg har jo ikke kunnet vært foruten det jeg skal betale for. Så nå skal jeg fantasere litt..

Jeg går til postkassa, der ser jeg de søte små konvoluttene og jeg vet hva de inneholder. En tre eller fire-sifret sum. Men ikke en sum jeg skal betale, men en sum jeg får i gave! Ja, tenk det. Jeg har frist innen to uker og ‘cashe’ inn summen, hvis ikke får jeg purring på at jeg ikke har hentet beløpet, og purregebyret er på 50kr eller mer, som jeg selvsagt også får i gave. Hvis det skulle gå så langt som til inkasso, kan jeg bare smile, for da blir det enda mer penger i potten min. Hurra! Lindorff ringer meg, de gratulerer meg med at jeg kan forvente en god slump med penger fra dem, slettes ikke gjeld (og selvsagt er jeg ikke svartelistet). Åh, for en herlig fantasi! Jeg henger ‘regningene’ opp på kjøleskapet, de vil ikke henge der, de siger ned, detter i gulvet. Det er på tide og hente ut de store summene som har samlet seg opp. Oj, oj. Hva skal jeg gjøre med alle disse pengene?

 Det er ikke noe som heter regninger lengre, så nå kan jeg bruke pengene mine til hva jeg vil. Og jeg skal jammenta reise vekk, til Hawaii eller noe. Oppleve nye kulturer, se vakre steder, bli berørt og beriket av alle de flotte inntrykkene. Jeg slapper av, lukker øynene, sola skinner på meg og jeg er på en nydelig strand. Jaggu sa jeg smør, der kommer det en sort hest gående. Rytteren er en kjekk ung mann, han er den mannen jeg alltid har drømt om å møte, min drømmeprins. Wooow… Nå er jeg i himmelen. Han stiger ned fra hesten, gir meg et kyss og sier: endelig fant jeg deg.. 

Men, hva er det for slags lukt? Bæsjer hesten? Og det kysset, var det ikke litt kaldt? Her er det noe som ikke helt stemmer. Jeg rister på hodet, åpner øynene, og finner meg selv stående på kjøkkenet ved kjøleskapet. Ah, nå vet jeg hvor lukta kom fra. En av kattene har gjort fra seg på doen sin. Var det kjøleskapet som kysset meg da? Jeg våkner brått opp fra min herlig men høyst usannsynlige fantasi, regningsbunken er ikke noe pengegave, men noe jeg skal få betalt så fort jeg kan. Jeg er realist, jeg vet jeg ikke slipper unna. Og ingen av regningene er unødige, jeg får jo mye igjen for dem. Men det var en fin fantasi da? Jeg sukker. Ja, ja. En vakker dag da, da reiser jeg ut på nye eventyr. De fleste har det som meg nå, og jeg klarer meg da fint. Jeg har mat og husly, min EGEN leilighet og (nesten) min egen bil. Heldig som f*en. Mitt motto er: det årner seg alltid. Og det gjør det! Men akkurat i dag hadde jeg bare lyst til å bringe død over regningsbunken min.

Oj, oj og atter oj.. Nå har jeg visst skrevet det, sort på hvitt. En rotekopp. Det er meg det gjelder, jeg er en skikkelig rotekopp! Jeg har alltid vært det, og hvorfor aner jeg ikke. Kanskje jeg mangler det ryddige genet? Uansett, det er ekte, usensurert og det er meg, dette er min historie:

Et slikt skilt skulle jeg hatt utenfor rommet mitt da jeg vokste opp. For der var det kaoset som regjerte, med meg som den delvis regjerende dronningen. Stakkars mamma som prøvde alt hun kunne for å få meg til å rydde. Det var inndragelse av ukelønn og godteri hvis jeg ikke fikk skikk på rotet. Jeg hylte av sinne, for jeg syntes ikke det var noe morsomt og rydde. Halvhjertet gikk jeg i gang med kampen mot kaoset, men det endte som regel i alle slags skuffer og skap, eller under et pledd. Med årene forbedret jeg meg, litt. Kanskje fordi jeg fikk større plass til å gjemme nips og dingsbumser på.

På dette tidspunktet er jeg 31 år (oops, holdt på å taste 21;) Man skulle tro at man modnes med alderen, at man automatisk blir ryddig som voksen. Men når jeg skal rydde i mitt søte lille hjem føler jeg at jeg skal i gang med en slagmark. På med rustningen!

Billedlig sagt altså. Jeg er jo ikke noe hest, i så fall en gammel gamp med dårlig rygg og dårlig kondis. Neida, nå går jeg i gang. Kjøkkenet først, samtidig som jeg skal ta badet, men hva med soverommet? Jeg tar litt her og litt der jeg. Men så blir jeg lei, og irritert. Umotivert.. Setter meg i sofaen og oppdaterer facebook. Ser litt på tv og koser med kattene. Tida går, rotekopptankene mine sier at jeg ikke trenger å gjøre alt på en gang. Kan ta det i morgen. Eller neste uke. Så utrolig smarte tanker!

Pokker heller, det kan da ikke se slik ut. Soverommet kan jeg ta en annen gang, det er jo ingen andre enn meg som sover der, pluss pelsdottene da såklart. Og hybelelefantene? Det får meg til å huske på en kommentar jeg fikk fra en ung herremann jeg hadde med meg hjem etter en litt fuktig tur på byen:  ‘Har du det alltid så rotete på soverommet ditt??’ Ææææhh, nei selvsagt ikke, sa jeg. Jeg er jo jente! Jenter har det alltid ryddig på rommene sine. Det var bare jeg som hadde stresset litt med å finne ut hva jeg skulle ha på meg før festen. Helt sant! Alle klærne måtte jo ut av skapet da. (Må innrømme at jeg ble litt brydd, så nå prøver jeg å ha det sånn passe ryddig der inne, før jeg går på byen. Sånn i tilfelle noen kommer på besøk. Man vet jo aldri!)

Jeg har gått i gang med ryddingen som en fabelaktig soldat. Støvsugd nesten overalt, satt på oppvaskmaskinen og vasket klær. Oppdaterer facebook igjen. Ser litt mer på tv. F**n så tung den rævva ble da! Er ikke bare bare å komme seg opp på den høye hesten igjen nå. Jaja, kan ta mer i morgen, eller i kveld. Jeg husker i den tiden jeg hadde samboer, da var jeg (tro det eller ei!) flinkere til å holde det ryddig. Det  var koselig å vaske gulv, støvsuge, tenne romantiske lys for min kjære før han kom hjem fra jobb. Jeg lagde faktisk ganske god middag og må jeg si. Men det blir annerledes når man er alene, for da er det kun meg selv og ta vare på i hjemmet. Joda, jeg vet godt hva de sier: et ryddig hjem=et ryddig hode. Eller var det omvendt? Uansett, jeg skjønner hva de mener.

Lurer på om jeg noen gang blir et godt ‘kjærringemne’. Om jeg blir en skikkelig ‘manisk’ husmor med støv på hjernen fordi jeg er redd mine avkom skal få allergi. Det kan godt hende jeg blir flinkere til å holde hjemmet mer strøkent, det tror jeg faktisk. Men det blir nok delvis fordi min kjære bedre halvdel har bedt  meg om å kaste mye av nipset mitt. Blir straks lettere da. (Bare ikke dragefigurene går!) Og nå er det faktisk ikke så ille her lengre. Jeg har ryddet bort det verste rotet, vasket av bord og benker. ‘Var jeg flink nå?’ spør jeg de sovende kattene mine. De myser opp mot meg, trøtte og sløve. Ikke mye hjelp å få fra dem. Jeg smiler, setter på litt kaffe, synger surt på et eller annet for full hals, tømmer mat i matskålene til pelsdottene. Tenner røkelse og lys. Jo, nå er det absolutt levelig her. Ikke perfekt, men koselig nok for meg. Jeg vinner igjen!

Det er midt på natten. Jeg har knapt sovet, bare duppet litt av innimellom. Jeg må på do og står opp. Gjesper litt og skal til å legge meg igjen. Da kjenner jeg den snikende ekle følelsen. Jeg har hatt bursdagsselskap tidligere på kvelden, familien min har vært her. Mamma hadde med seg litt ekstra godt, det er to store muffins igjen i kjøleskapet. Søtsuget kommer når jeg tenker på det, og det blir bare sterkere og sterkere. Med vond samvittighet går jeg bestemt mot kjøleskapet, tar ut de to herlige sjokolademuffinsene, slår på tv’n og begynner å spise dem. Jeg nærmest sluker i meg det søte og forbudte. Jeg krymper meg av at jeg gjør dette, blir kvalm av meg selv, at jeg er så svak. Jeg registrerer knapt hva som går på tv’n, tenker bare på muffinsene jeg har fortært på kort tid. De smakte så godt, men jeg har så vondt inni meg. Jeg klarer ikke mer.. Jeg reiser meg og går inn på badet, tar opp do lokket og stikker fingeren i halsen. Jeg brekker meg flere ganger før det endelig kommer ut noe. Jeg strever med og få ut alt, og til slutt klarer jeg ikke mer. Men litt er bedre en ingenting, selv om den vonde, ekle følelsen sitter i som en klo rundt hjertet. Jeg skulle ønske jeg hadde fått ut alt, jeg har så utrolig dårlig samvittighet. Men fristelsen ble for stor. Jeg angrer så dypt nå på at jeg spiste muffinsene..

Tankene svirrer i hodet mitt, og alt går på hvor fæl jeg er. Jeg er så overvektig, det tyter ut overalt, armene mine er gigantisk tykke, det ser jeg jo på bilder og i speilet. Overalt hvor jeg snur meg hver dag, er det oppslag eller reklamer om slanking og nye dietter. Det virker som om det ikke er lov til å veie for mye. Jeg vet hvordan jeg ser ut, jeg vet jeg burde slanket meg, men jeg greier ikke. I det siste har jeg vært så nedfor at jeg har hatt dårlig matlyst, det har vært det beste med hele nedturen. Nå har matlysten blitt bedre, og jeg takler det ikke. Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg spiser eller tenker på mat, eller hver gang jeg blir sulten. Blir sint på meg selv fordi jeg må føle sult, men samtidig får sulten meg til og føle meg pittelitt tynnere.

Helt siden jeg var 8 år gammel har jeg hele tide tenkt at jeg må slanke meg for å bli like bra som alle andre. Men jeg blir ikke slankere, og ikke like bra som alle rundt meg. Jeg skammer meg over kroppen min, skammer meg så fælt at jeg føler et enormt hat mot meg selv. Jeg er alene og mislykket. At jeg driver med magedans hjelper bare litt, men jeg vet at om jeg får et oppdrag, må jeg vise magen min, kroppen min. Da får alle se hvor tykk og ekkel jeg er. Noen sier at magedanserinner skal ha litt ekstra på kroppen, men ingen av de jeg har sett på trenings-dvd’er har overflødige kilo. Tvert i mot, de er tynne og lykkelige der de beveger seg sensuelt i takt med musikken. Jeg er også lykkelig i det øyeblikket jeg danser, men så snart jeg er ferdig, faller jeg sammen i avsmak mot meg selv.

Dette er ikke noe jeg vil føle, jeg vil absolutt ikke ha det slik! Jeg skulle ønske jeg var glad i meg selv og kroppen min, men jeg greier det ikke. Tankene om kropp og slanking hjemsøker meg til og med i mine drømmer, eller rettere sagt mareritt. Jeg drømmer ofte at tidligere kjærester eller nære familiemedlemmer ler av meg og sier jeg har lagt på meg noe fryktelig i det siste og at nå burde jeg ta meg sammen og slanke meg kraftig. Jeg blir lei meg, men nikker bekreftende.

Det virker så enkelt. Kutte ut karbohydrater, trimme mer, spis det men ikke det, eller forresten, det der kan du ikke spise. Jeg er så forvirret. Jeg har sluttet og lage meg middag, og jeg spiser bare knekkebrød for tiden. Men nå viser det seg at knekkebrød inneholder massevis av sukker og karbohydrater. Så den dårlige samvittigheten sitter i, hele tiden, hele døgnet. Den forsvinner aldri. Er det rart jeg er alene slik som jeg ser ut? Eller er det andre grunner? Jeg er fastlåst i en ond sirkel, alt av hat er rettet mot meg selv. Jeg har et mørke inni meg som sluker meg mer og mer for hver dag som går. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne styggedommen, for innerst inne vet jeg at det er galt. Men jeg har ikke krefter eller energi til og være superentusiast på treningssenteret, jeg er helt tappet for tiden. Bare med litt anstrengelse kjenner jeg meg utmattet og svimmel, og så blir jeg lei meg og går inn i mørket igjen. Hva er det som skjer med meg? Er det fordi jeg ikke har noen og dele livet med? Skal det virkelig ha så stor betydning for min egen lykke? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere meg selv og min situasjon uten og føle så mye vondt? Jeg håper at jeg en vakker dag kan se meg selv i speilet og tenke at jeg ikke er så aller verst og at jeg faktisk er verdifull, og bra nok akkurat som jeg er. Da er den vonde følelsen borte for godt…

Jeg har mye tid for meg selv, altfor mye tid. Jeg legger meg alene, og våkner alene. På mine svake stunder kommer tankene, de ekle, som gjør at jeg blir forpestet med mørke følelser. De er tunge, klebrige, og sorte. De slår meg fullstendig ut, jeg klarer ikke unngå dem. Tankene mine går i spinn og gjør meg søvnløs til tider. Jeg blir liggende og gruble. Mitt selvbilde forvrenges totalt, jeg er absolutt ikke verdt noe. Selvbildet blir selvforakt. Jeg tåler ikke synet av meg selv når jeg ser meg i speilet. Der ser jeg  jo bare feil og mangler, eller for mye av det man ikke skal ha –  fett. De gangene jeg sover, er jeg så utmattet av mørket at jeg nesten ikke vil våkne. Jeg hjemsøkes hele tiden av stygge tanker, selv i drømmene mine. Jeg får ikke fred noe sted. Jeg er ikke trygg.

Når jeg er ute, ser jeg mennesker som smiler og ler. Går turer med hunden sin eller med familien, aker i snøen, lever livet slik det skal. Da føler jeg meg som et utskudd som enda ikke har fått noe av dette. Jeg er helt alene, i mitt mørke, i mitt dystre skall. Jeg kommer meg ikke ut. Føler at jeg ikke er en del av menneskeheten, men at jeg bare er en usynlig observatør. Alt dette fordi jeg ikke er tynn og vakker som alle de andre, og fordi jeg er blitt over 30 år og enda er uten noen kjæreste. Har heller ingen jobb, så da har jeg ikke kolleger heller som jeg kan spøke og le sammen med mens vi jobber. Ingen sosial omgang på dagtid. Jeg lever for de få kaffebesøkene jeg får av noen venninner. Det er så koselig, men jeg kan ikke bare sitte hjemme og vente på at de har tid til meg. Jeg vil ut i verden, være sammen med andre medmennesker, jeg vil ut av det fæle skallet.

Jeg skulle vært på treningssenter, for jeg har jo all verden av tid. Ja, det må jeg, tenker jeg. Trening er viktig og jeg kunne trenge det, jeg som har altfor mange kilo på kroppen. Alle som trener er lykkelige, de er fulle av energi og livsglede. Men jeg har ikke nok penger nå til å melde meg inn, og heller ingen motivasjon. Jeg klarer ikke… Alt gjør meg sliten. Jeg vil ikke ha det på denne måten, dette er ikke meg! Jeg vil ikke hate kroppen min, jeg vil ikke forakte meg selv på noe som helst vis. Men de vonde følelsene forsvinner ikke, de sitter fast i meg som en stor og klebrig svulst. Ensomheten tar overhånd, den sier jeg ikke trenger noen andre enn den. Jeg skal jo være alene resten av mitt liv uansett.

I mitt lille og trange skall, fylles det opp negative tanker og følelser, jeg drukner i dem. Jeg kjenner panikken komme, det er ingen utvei. Sakte men sikkert blir jeg slukt opp av mørket. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut, jeg vil drepe selvforakten før den dreper meg. Innerst inne, langt inne i meg er det et lite lys som blafrer. På de verste dagene ser jeg det ikke, men noen ganger greier jeg og få øye på det, og jeg rekker ut armene mine mot det. Lyset er min redning, jeg gjør alt jeg kan for å nå det slik at jeg kan ta på det, slik at det kan fylle meg opp og gjøre meg hel. For inne i lyset har jeg hørt at selvforakten er selvskapt, og det er bare jeg som kan vinne over den. Jeg håper det stemmer. I dag skal jeg jobbe med meg selv, komme nærmere lyset, slik at strålene kan helbrede min sjel og jage vekk de mørke følelsene. Selvforakten skal knuses…

Så har vi feiret enden av et gammelt år og ønsket et nytt velkommen. Jeg har feiret nyåret med mine venner, gitt dem mange klemmer og ønsket godt nytt år, sett på vakre raketter bli skutt opp i lufta, fått enda flere gode minner som jeg skal ta vare på, som jeg kanskje kommer til å skrive om. Jeg har møtt nye mennesker i dette året som gikk, og som har gitt meg nye inntrykk og som har lært meg så mye mer om meg selv og andre.  Mennesker jeg  både har satt pris på og blitt glad i,  eller mislikt. Uansett, de har alle gitt meg en bit av dem selv som jeg har behøvd. Jeg har også knyttet sterkere bånd med familie og venner, og det båndet kan aldri brytes. For hva hadde jeg vært uten dem? De viste meg veien, og jeg ga slipp på det som tynget meg. Disse personene er helt unike, og jeg er dem evig takknemlig.

 Med dette året kommer flere ønsker og drømmer. En ny start, et nytt liv. Jeg tenker på alt jeg skal gjøre for at dette året skal bli bedre enn det forrige. Jeg skal endre min oppfatning av meg selv, endre negative tankemønstre som til tider får omverdenen til og virke så mørk og truende. Spøkelser fra fortiden skal ikke lengre få komme inn på meg. Jeg må jobbe hardt med meg selv i år, tiden er inne. Kanskje er jeg et godt stykke på vei allerede?

Jeg er spent på dette nye året, jeg har mange håp og drømmer. Kanskje ikke alt går i oppfyllelse, men om en drøm eller ett ønske gjør det, så er det så mye bedre enn ingen. Da er jeg lykkelig. Jeg må bare ha tro på meg selv. Kanskje finner jeg meg en liten jobb sammen med hyggelige mennesker? Begynner jeg planleggingen av butikkdrømmen min?  

 Men jeg skal ikke bare ha fokuset på meg selv, jeg skal bli flinkere til og tenke på andre, ta mer vare på mine. Lære mer om mennesker jeg unngår fordi jeg er redd for konflikter. Prøve og forstå hvorfor det blir uenigheter. Er det noe jeg kan endre på?  Jeg skal ikke stikke av fra problemer, men stå i dem og løse dem. Jeg har jo begynt å få et lite groende bein i nesa.  Det nye året blir et spennende år…

Natten er så vakker at jeg ikke klarer å legge meg. Jeg nyter hver time, tenner stearinlys, titter på tv og koser meg i mitt eget selskap. Når jeg til slutt legger meg, så klarer jeg ikke sove lenge, for morgenen er også så vakker. Jeg fyrer i ovnen, koker meg kaffe, lager frokost, og gir kattene mat. Jeg ser ut av vinduet, folk skraper is av bilen, koster av snø, og drar på jobb. Jeg smiler litt for meg selv. Undrer på om de har hatt en stressende morgen med kjas og mas, eller om de også nyter morgenstunden før de haster avgårde. Jeg setter med i soafen med kaffekoppen og slår på tv’n. Hører Dr. Phil’s morsomme texas dialekt, dette må jeg se.  Han kommer med formaninger og gode råd, folk krangler og han megler. Det er ikke alltid jeg skjønner hva de snakker om men jeg liker å ha på tv’n i bakgrunnen mens jeg gjør andre ting.

I denne stund skulle jeg ønske jeg hadde noen og dele kaffekosen med, men det er ikke så ‘hakkande gæle’ og nyte den alene.  Jeg føler meg rolig og harmonisk. En av kattene kommer bort til meg og vil ha kos. Det er godt med litt oppmerksomhet. Jeg blir sittende og tenke. Tenker på hva jeg skal gjøre i dag, skjer det noe gøy i helgen, skal jeg be noen på besøk?  Så kjenner jeg på sommerfuglene, for neste helg skal jeg jo til Trondheim og opptre med magedans på et julebord. Det er så utrolig at jeg nesten ikke tror det er sant! Jeg gleder meg vilt, skyver bort negative tanker som får lyst til å rakke ned på meg. Dette skal jeg da klare, har gjort det mange ganger før. Men ikke på et så ‘fancy’ sted. Burde jeg kanskje tatt noen sit ups? Trent litt mage, rompe, lår? Kanskje senere…

Det er så mye godt rundt meg som jeg setter pris på. Så mange gode mennesker, så mye og være takknemlig for. Jeg er så glad for at jeg er kommet så langt i livet mitt, at roen endelig begynner å senke seg i sjelen min. Man trenger ikke være to for å være lykkelig. Det trodde jeg før. Uten en partner ville ikke livet fungere. Men jeg har det godt. Jeg føler meg trygg og elsket av mine nærmeste, det er det som teller. I dag skal jeg sette pris på de små tingene i livet som virkelig betyr noe, i dag skal jeg sette pris på det gode.

Da jeg var liten, var jeg utrolig sjenert. På skolen hadde jeg ingen venner, jeg turte ikke snakke med noen. For det meste vandret jeg i skolegården alene. Alltid alene. Allerede som 8-åring ville jeg slanke meg. Etterhvert som jeg ble eldre fikk jeg større og større kroppskomplekser. Jeg sliter enda med dette, men betydelig mindre en før.

Jeg var 21 år gammel da jeg flyttet til Trondheim. Jeg lette etter noe spennende, noe nytt, som jeg kunne begynne med, ikke bare skole. Så kom jeg over et oppslag om magedanskurs. Det hørtes morsomt ut! Jeg snakket med instruktøren, en frodig og herlig dame opprinnelig fra Hellas, men med ren trønderdialekt. På hennes kurs fant jeg motivasjon og jeg oppdaget at jeg faktisk mestret denne type dans, noe jeg aldri hadde trodd. Hun var rett og slett fantastisk, og hun sa jeg aldri måtte sluttte med magedans, for jeg hadde talent. Jeg gikk bare to kurs hos henne før jeg flyttet tilbake til Mo i Rana igjen. Her var det ingen kurs, så jeg fant magedans videoer på nettet som jeg kjøpte og jeg fortsatte øvingen hjemme i stua mi i lang tid. Det ballet på seg, ryktene gikk om at jeg holdt på med magedans og jeg lærte bort det jeg kunne til mine venninner.

Et par år etter var jeg i Tyrkia på behandlingstur. Der kjøpte jeg mitt første kostyme hos en syerske. Da de andre på gruppa mi fikk vite at jeg hadde kjøpt et skikkelig kostyme, var det gjort. Jeg måtte jo bare opptre på avslutningskvelden. Gjett om jeg var nervøs! Men det gikk strålende. Jeg opptrådte for over 100 stykker, danset til og med på bordet. Folk puttet penger på meg, klappet og stemningen var helt utrolig. Jeg hadde greid noe som jeg aldri før hadde drømt om, jeg som alltid har vært så sjenert og redd for å vise meg frem. Jeg fikk så mye skryt, jeg svevde av lykke. Da visste jeg at jeg at dette var noe jeg aldri skulle slutte med.

Etter denne turen begynte jeg å ta oppdrag her hjemme. Folk tok kontakt med meg, de ville jeg skulle komme og danse i forskjellige anledninger. Før jeg visste ordet av det var jeg både i lokalavisa og på lokal-tv. Jeg var overveldet. Jeg hadde gått fra å være nærmest usynlig til og bli en ‘småkjendis’ her i byen. Magedansingen ble min lidenskap. Uansett om jeg feilet andre steder, enten det var skole eller jobb, så hadde jeg alltid magedansen. Det ble flere Tyrkia-turer og sist jeg var der, kjøpe jeg mitt tredje kostyme og hadde min tredje opptreden der.

Nå er jeg instruktør i magedans, og det har jeg vært i 5 år. Jeg kan ikke fatte det. Jeg blir stadig oppringt av damer som vil begynne på kurs. Jeg setter fokus på å ha det gøy på kursene mine, jeg storkoser meg og jeg trenger ikke anstrenge meg for å være i godt humør med mine elever. Det kommer av seg selv. Vi spøker og ler, danser og koser oss. Jeg har funnet min styrke i magedansingen.

Om en liten stund skal jeg reise til Trondheim og opptre på et julebord der, på et av de fineste hotellene der. Jeg er utrolig nervøs, har ikke en gang turt og prøve kostymet mitt, er redd det skal være for lite. Men om det ikke skulle passe så finner jeg en løsning på det, jeg har alltids et annet kostyme. Det har blitt en del innkjøp av magedanskostymer og hoftebelter i løpet av de siste årene. Jeg må trekke pusten, dra frem selvtilliten og danse av fryd og glede. Ikke tenke på hvordan kroppen min ser ut. Jeg er den jeg er, om jeg veier litt for mye eller litt for lite. Jeg skal stråle og skinne, gi alt jeg har for at opptreden skal bli bra. Når alt kommer til alt, så har ikke kroppen så mye og si, men hvordan utsrålingen er. Jeg orker ikke slanke meg før jeg reiser, jeg skal være glad i kroppen min og vise alle på julebordet hva jeg kan. Dette skal jeg klare. Jeg er jo Lunalady, magedanserinnen fra det kalde nord…

Jeg har så mye og glede meg over, så mange gode mennesker i mitt liv som jeg elsker. Jeg har tre herlige kattepuser som er mine små sjelevenner, hva skulle jeg gjort uten dem og deres fantastiske vesen? De har hver sin personlighet, eller, kattlighet som jeg kaller det. Jeg har alltid noen og komme hjem til, de gir meg en trygghet, jeg er aldri alene med dem. Om jeg har det vondt og bare vil gråte, har jeg alltid en venn eller en mamma jeg kan ringe til, de stiller alltid opp. Tenk så heldig jeg er! Jeg har alt, eller…?

Ofte kommer en følelse snikende, særlig på sene kvelder når jeg sitter alene. Det er noe som mangler, jeg er ikke hel enda. Det er noen jeg savner, men vet ikke hvem. Livet mitt er ikke komplett uten denne personen. Det blir som en klisje når jeg tenker på det nå. Jeg lengter etter det alle lengter etter. Alle streber etter denne lykken, vi er ikke skapt for å være alene i livet. Mitt stjernetegn er vannmann, og en vannmann er en tenker, en filosof. Det er så mye jeg funderer på, hvorfor er det sånn og ikke sånn. Det hjelper og skrive om det, da får jeg ut en del. Men uansett om jeg skriver tusen sider om min lengsel, så forsvinner den ikke. Det blir bedre for en liten stakket stund, men så er savnet tilbake igjen. Jeg tar meg i å føle sjalusi når mennesker møter sin utkårede, får barn, blir en familie, en lykkelig familie. Jeg tror livet blir bedre hvis man har noen og dele det med. Jeg tenker ikke på at det kan skjære seg. På min rosa sky er man sammen for alltid, i tykt og tynt. Slik som mine foreldre, som har vært gift i over 40 år. Det var det jeg også ønsket. At jeg skulle møte den store kjærligheten i ung alder, bli gift, leve lykkelig til døden skilte oss ad. Men i dag er det visst ikke slik lenger. Man møtes, flytter sammen, får barn, og så funker det ikke så godt og man skiller lag. Er det sånn for alle tro?

Jeg venter, venter og venter. På at den rette skal dukke opp, slik at jeg kan bli hel. Håper hele tiden på at dette er dagen  han kommer inn i mitt liv. Men kjærligheten lar vente på seg. Jeg forsøker å godta at det enten ikke er min tur enda, eller så er han ikke der ute. I min yndlingsserie, Medium,  er det Allison Dubois jeg skulle ønske jeg var, hun er klarsynt og hun har en snill og kjærlig mann og barn som er der for henne hele tiden, og hennes mann forstår hennes evner. Han kan virke kjedelig, men jo mer jeg ser av ham, jo mer ser jeg at han er akkurat en slik mann jeg ønsker meg. Stabil, godhjertet og trofast. Jeg ønsker meg deres liv, som virker både spennende men samtidig ordinært. I alle fall på min rosa sky.

Men ofte lurer jeg på når mitt liv skal begynne, det ordentlige, som de sier i reklamen. Det som skjer det skjer. Jeg vet at alt har en mening. Da jeg var mindre, var jeg verdens mest sjenerte lille jente. Men nå har jeg funnet min ‘drømmejobb’, eller hobby om jeg heller kan kalle det for det. Hadde aldri trodd at lille sjenerte meg skulle bli magedanserinne! Jeg, med mine kroppskomplekser og som aldri før klarte og prate i forsamlinger. Nå lærer jeg mine ‘evner’ videre, og jeg nyter det til det fulle. Jeg ER heldig. Jeg får gjøre det jeg elsker mest av alt, men jeg vil mer. Hvis bare… Tenker jeg. Hadde jeg bare hatt nok penger så skulle jeg…  Det finnes så mange muligheter man ikke tør gripe fordi man er redd for og feile. Så mange begrensninger, jeg kan ikke reise verden rundt. Så da venter jeg enda, på den rette. Slik at jeg kan få starte på mitt liv, det virkelige liv.

I mellomtiden skal jeg skrive, danse, nyte livet og sette pris på det jeg har. For sånn sett er jeg veldig rik, selv om lommeboka er skrant. Mine interesser er mangfoldige, særlig rundt det som så fint kalles ‘det overnaturlige’,  og jeg vil utforske den delen av meg selv. Skjebnen fører meg dit jeg skal. Og om jeg skulle  finne deg, den jeg så lenge har lengtet etter, så skal jeg vise deg alle mine skriverier om savnet, og så skal jeg overøse deg med min kjærlighet og takke deg for at du endelig fant meg. For da kan det ordentlige livet begynne…