soseductive

Som lyn fra klar himmel, uten forvarsel, er savnet der igjen. Savnet etter en som jeg aldri har truffet, som jeg aldri har kjent, som jeg ikke vet hvem er. Jeg ser deg i mine drømmer, men klarer ikke se ditt ansikt tydelig, bare en vag skygge. Ei vet jeg heller om du er virkelig eller om du kun eksisterer i min fantasi, i mitt håp. I min fantasi er du den jeg skal dele resten av mitt liv med. Men tvilen min er blitt sterkere med årene. Jeg har gitt opp håpet om å noen gang få møte deg. Av og til har finner jeg noen jeg forsøker å erstatte deg med men som ikke gir meg noe langvarig glede. Lykkerusen jeg føler da er falsk, det vet jeg. Men jeg lengter så at jeg kan ikke la være. Så ender det hele opp i smerte og usikkerhet. Jeg vet ikke hvor jeg står, og ikke hvor jeg går. Jeg føler at jeg har ventet et helt liv på deg. Andre rundt meg har funnet sin, lykken gløder i deres øyne, livene deres er komplett.

Jeg står alene, forsøker og holde meg sterk og oppegående. Men inni meg er savnet så dypt at jeg ikke klarer å tenke på noe annet. Aldri har jeg vært komplett lykkelig med noen, ingen har sett på meg med dyp kjærlighet, ingen har gitt meg det jeg virkelig har lett etter. Jeg har gitt og gitt, og fått svært lite tilbake. De få som har sluppet inn til meg, har satt sine spor i sjelen min på en vond måte. Men de har også gått videre og funnet sann lykke med sine nye utkårede. Vi var aldri ment for hverandre. Man skal gi og få, ikke bare ta. En stund var jeg utmattet, deprimert. Men tiden går og leger mine sår. På min vei gjennom livet har jeg møtt på noen som vil meg sin kjærlighet men som jeg ikke klarer å gjengjelde. Uansett hvor mye jeg ønsker det, så får jeg ikke til. Jeg håper det er noe bedre for dem der ute, det er det eneste jeg kan ønske for dem.

Jeg har et godt liv, jeg har mange gode mennesker rundt meg som holder motet mitt oppe. Så om det skulle bli slik, at vi bare skal møtes i mine drømmer, så er det greit for meg. Det er bedre enn ingenting. Jeg føler meg så ensom, men når jeg drømmer, er du der. Jeg kan fortsette mitt liv som det er nå, jeg er ikke alene. Bare alene uten deg… Kjærligheten er ikke for alle, og det er godt mulig den ikke er for meg heller. Da må jeg godta det, for jeg har så mange andre ting jeg setter pris på. Hva min livsoppgave er, har jeg ikke funnet ut av enda. Men når jeg vet hva den er, kan det hende roen senker seg for godt i mitt hjerte og savnet etter deg forsvinner. Bare hold rundt meg i mine drømmer…

Jeg har drømt så mye om deg i det siste…. Det var ikke mareritt men heller ikke en behagelig drøm. Jeg var redd, men prøvde å skjule det for deg. I drømmen kom du i mot meg, du var blitt så voksen, en kjekk ung mann. Jeg følte en enorm glede da jeg så deg, men samtidig visste jeg jo at du var borte for alltid, død…. Jeg løp bort til deg og gav deg en klem, men det var noe som ikke stemte, jeg kunne kjenne liklukten av deg. Det var groteskt! Men samtidig var du så smilende, så levende. Så jeg forsøkte å ikke bry meg om ‘stanken’. For det var deg, og jeg har savnet deg i mange år nå.

Du var mitt kjøtt og blod, mitt søskenbarn. Jeg var så glad i deg, vi lekte alltid sammen da vi besøkte dere på Nesna. Jeg har mange gode minner! Vi husket sammen, lekte i fjærsteinene, lekte kiosk, og så husker jeg veldig godt det treet vi pleide å klatre i. Da kalte du deg Pelle, vi lekte en morsom lek. Husker ikke hva jeg kalte meg, kanskje det var Tjorven? Vi hadde mange fine og gøyale stunder sammen, vi hoppet tau, utforsket fjæra, lekte på lekeplassen ved skolen. Vi ropte ut en gang: ‘Himmeln e blå, himmeln e blå!!’  Det var nydelig vær den dagen. Vi skrattet og svingte husken rundt enda mer, du gav fart. Da vi var pittesmå pleide vi og late som vi kysset, det har jeg sett bilder av. Men vi kysset ikke ordentlig, bare på liksom. Du skal vite at du betød svært mye for meg og dine. Kommer aldri til å glemme den trillende latteren din. Mamma pleide å si at det hørtes ut som en haug med erter som trillet på gulvet. En herlig latter som satte seg i våre hjerter, som vi aldri vil glemme.

Så en dag fikk jeg en svært dårlig nyhet. Du hadde ramlet ned fra en fjellskrent og falt kanskje ti meter ned. Dere var noen kamerater der og lekte, og du hadde visst gått ned på feil side og skled. De sa du lå i respirator og at du hadde fått så store skader at du ikke ville overleve. Vi var bare 12 år den gangen, du og jeg. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Gikk ut i skogen og ba til Gud om at du måtte overleve. Du skulle jo ikke dø. Det kunne bare ikke skje! Jeg gråt ikke da, tror jeg. Jeg gikk rundt i sjokk, hva skulle jeg gjøre? Tenkte over de gangene vi hadde kranglet, du hadde ertet meg og jeg ble sint på deg. Husker ikke når det var, men jeg kjente at jeg aldri skulle blitt sint på deg, du var jo verdens snilleste! Tenkte at det var min skyld hvis du døde, for jeg hadde tenkt noe stygt om deg. Jeg mente det jo ikke, du var den jeg likte best og være sammen med. Min beste venn!

Så kom beskjeden… De hadde skrudd av respiratoren, du kom aldri til å våkne. Jeg gråt, syklet til min beste venninne, jeg var helt i fra meg. Det  var ikke sant! Du var jo bare 12 år gammel, du skulle jo leve lenge. Jeg klarte ikke si navnet ditt etter dette, det ble et slags tabu for meg. Da jeg var på skolen fikk jeg ingen trøst, folk lurte bare på om jeg var i slekt med ham som hadde omkommet på Nesna, og jeg nikket. Akkurat da jeg hadde klart å få tankene over på noe annet, var det noen som kom og minnet meg på det igjen. Hjemme fikk vi tilsendt noen bilder som vi hadde fått fremkalt, og jeg tenkte at det skulle bli godt å få se noe hyggelig. Jeg så på hvert bilde, småsmilte for meg selv, var en del flotte bilder der. Men på ett bilde kjente jeg det gikk kaldt nedover ryggen min, jeg ble kvalm og sjokkert. Der et bilde av deg mens du lå i kisten. Du lignet ikke på deg selv, hadde sår overalt, og du så bare ut som et skall. Din sjel var ikke der mer. Et tomt skall av et menneske, et barn, som hadde betydd så  mye for så mange. Gledessprederen med den morsomme latteren… Det var ikke deg i kisten selv om kroppen din lå der. Jeg klarte aldri å glemme dette synet, jeg sa aldri ditt navn, ville ikke snakke om deg med mine foreldre. Jeg klarte ikke, det var for vondt. Ingen måtte nevne ditt navn, Robert…

I flere år savnet jeg deg, tenkte på deg. Men du har besøkt meg i mine drømmer, og det er jeg glad for. Kanskje var det noe du ville da du besøkte meg nå nettopp? Ville du at jeg skulle skrive om deg? Jeg glemmer deg aldri, kjære søskenbarn. Skjebnen tok deg i fra oss så alt for tidlig. Jeg vet din mor elsker deg like høyt enda og hun savner deg dypt og smertelig hver dag som går. Hun vil aldri komme over tapet av deg, sin førstefødte sønn, som skulle vokse opp og bli fisker som sin bestefar. Man kan se at hun har det vondt enda, da du dro ble gløden i hennes øyne slukket hennes. Men jeg vet du er hos henne i blant, og hos din lillebror. Du passer på dem, og vi vet at du har funnet fred. Bestefar fulgte etter deg bare noen måneder etter at du døde. Jeg håper dere fant hverandre med en gang, du var hans øyesten. Så, ser du min kjære venn, du både var og er elsket. Kom gjerne på besøk i mine drømmer flere ganger, jeg blir glad for å se deg, og jeg skal prøve og ikke bli redd neste gang. Jeg vet jo at du ikke ønsker meg noe vondt men at du bare hilser på fordi du bryr deg.

Takk for de 12 årene jeg fikk være din venn og ditt søskenbarn. Jeg vil alltid ha deg i mitt hjerte, der du hører til. Gi en hilsen til bestemor og bestefar fra meg, si at jeg er glad i dem. Sov godt min lille venn, hvil i fred…

Jeg har funnet roen i mitt hjerte. Av og til kjenner jeg panikken og angsten komme snikende, men da tar jeg opp mitt skjold og lar dem ikke treffe meg. Av en stor sorg ble jeg sterkere, selv om jeg aldri hadde trodd det skulle være mulig. Jeg har slått meg til ro med mitt liv slik det er nå. For jeg har ingen reelle bekymringer, bare dagligdagse.

Endelig har mitt hjerte sluppet taket på det jeg ønsket det skulle gjøre. Jeg har kjempet og kjempet, ligget nede for telling mange ganger. Men hele tiden har der vært en slags engel og bredt sine kjærlige vinger rundt meg og gitt meg styrke til å kjempe mer. Jeg er ikke blind lengre, jeg ser alt det gode jeg har rundt meg, og jeg ser at jeg har både mennesker og dyr i mitt liv som jeg elsker mer enn alt annet. Selv om jeg møter motgang, mislykkes i mine oppgaver, så vet jeg at jeg for alltid har mine og støtte meg på, og de har meg selvsagt. Jeg kjemper ikke bare for meg selv, jeg vil kjempe for andre også, mine kjæreste. Alle fortjener å ha det godt.

Jeg lover å hjelpe til der jeg kan for mine venner og for min familie. Det er jo disse menneskene som betyr mest for meg. Jeg vil stryke vekk vonde tanker og hendelser vekk fra de som sliter, som har det fælt, jeg føler omsorg og empati for dem. Jeg vil at de skal vite at jeg er her, at jeg vil kjempe med dem. Vi klarer alt når vi står sammen!

Selv om mitt hjerte er blitt knust mange ganger i mitt liv, så skal jeg aldri slutte å være meg selv, den jeg virkelig er. Jeg er full av kjærlighet som jeg vil spre rundt meg. Så må jeg spre litt til meg selv også… Sjelen min har flere arr, men sårene er grodd, for nå. Jeg motiverer meg selv ved å huske på alle de gode ting i livet, at jeg er heldig i grunnen. Jeg lar ikke det savnet jeg føler få ta overhånd, alt har en mening. Livet mitt er ikke perfekt men det er godt, jeg har det jeg trenger og er vært takknemlig for alt det positive som kommer til meg. De negative lærer jeg av. I mitt liv skal jeg ikke være avhengig av andre for å klare meg, jeg er sterkere enn som så. Mitt mantra er: ro i hjertet, ro i sjelen…

En kapittel av mitt liv er nå endelig over, stolt reiser jeg meg opp fra asken og er klar for en ny start. Tårnet har kollapset, alt det vonde forsvinner mer og mer, jeg går videre. Jeg var svært langt inne i den mørke skogen. Kunne ikke finne veien hjem… Jeg lette og lette, møtte på mange onde skapninger på min vei. Jeg sloss mot demoner, jeg var livredd. Livredd for aldri å komme meg ut av dypet i skogen. Tiden der inne lærte meg svært mye om meg selv og om mitt liv. Jeg skal endre på en del nå. Jeg ser bedre…

Jeg har klandret andre for å være slemme mot meg, men det har egentlig vært JEG som har vært slem mot meg selv som har godtatt alt. En som behandler deg dårlig flere ganger, kommer aldri til og endre seg. Men nå, endelig, føler jeg meg mer fri enn noensinne! Jeg legger planer for hvordan mitt liv skal være, og hvordan jeg skal leve det. Kjenner eventyrlysten boble i meg, jeg vil ut av skallet mitt, ut fra min lille trygge firkantete tilværelse. Jeg har funnet min styrke! Jeg har ro i sjelen, det er svært lenge siden sist. Jeg jakter ikke mere… Føler ikke desperasjon eller at tiden går i fra meg. Ikke nå… Styrken er kommet, den har jeg ventet på. Hvis jeg snur meg nå, så ka jeg se på alt det vonde jeg har opplevd. Men istedet for å bli lei meg og redd, så takker jeg for det. For det har gitt meg mye erfaring. Jeg vet at jeg aldri er alene, jeg har mine som aldri forlater meg. Jeg er heldig…

Mine største interesser skal dyrkes, jeg skal lære så mye mer. Finne mine evner og bruke dem. For alt her i verden, håper jeg at min fremtid ser lysere ut nå. Mulighetene mine er så mange, og jeg kan  gjøre alt jeg vil. Kan hende jeg flytter til en større by? Hvem vet…

Jeg ønsker alle og alt rundt meg bare godt, vil ikke sende ut mer negativ energi. Hater ingen, bærer ikke nag til noen. Min fortid er tilgitt, jeg er tilgitt. Tusen takk for alle de rike erfaringene jeg fikk. Nå kommer nye hindre og vonde opplevelser jeg må takle, men jeg skal takle dem bedre. Sumpen hos de ekle demonene er blitt til en vakker eng, og slik skal et forbli. De har ingen makt over meg mer. Nå er det jeg som ler av dem. For styrken har kommet, jeg er våken, jeg ser…

Hvem er du som jeg drømmer om natt etter natt… Er du bare en fantasi skapt av mitt indre, eller min påvirkelse av media? I mine drømmer er du ved siden av meg, du kjæler med meg, akkurat slik man ser på film. Du ligger ved siden av meg, ser meg dypt inn i øynene mine, jeg ser at du begjærer og elsker meg. Måten du stryker meg over hoftene, kjærtegner mine bryster, kysser mine lepper så ømt og deilig, slik at jeg aldri vil slutte å smake på dem. Jeg vil kjenne hele deg inni meg. Du er det beste i mitt liv, min beste venn, min kjære. Bare du ser på meg, får jeg frysninger, jeg vil ha deg. Jeg vil være hel med deg, inni deg, hele tiden. Får ikke nok! Vil bare kjenne dine sterke og trygge armer rundt meg. Du er så vakker, sexy og sensuell. Vi vil det samme… Jeg vil ikke forlate vårt lille elskovsrede, kunne vært der for alltid, bare jeg hadde deg. Jeg lengter etter deg nå, vet ikke hvem du er, hva du er, hvor du er. Hvordan kan man lengte etter noe man aldri har hatt? Noe man aldri har opplevd? Det sitrer i kroppen min når jeg møter deg i mine drømmer. Jeg har så mye og gi, vil at du skal nyte meg, gi det samme til meg. Ingen falske løfter eller ord. Vi er ærlige, vi vet hva vi vil. Jeg føler meg trygg hos deg. I mine drømmer… Klarer nesten ikke våkne, vil bare være sammen med deg. Men du finnes ikke her i den virkelige verden. Her dagdrømmer jeg bare om deg. Det er ikke sikkert jeg får oppleve deg, men jeg ønsker det så sterkt, hver dag, hele tiden. Tror ikke at det går an å få oppfylt en slik deilig drøm, så nå skal jeg sove… Håper du er der, klar for meg. Kysse meg ømt på halsen, la tungen gli over mine bryster, gi meg en deilig opplevelse. Du får det like deilig du også, for du har lengtet selv, etter meg. Vi ses snart, min kjære fremmede elskede. Hos deg ville jeg vært for alltid……

Det skjer igjen, på nytt og på nytt. Tårnet raser, det vonde er tilbake. Jeg trodde det skulle bli bedre for hver gang, men det føles bare verre. Skuffelser etter skuffelser forfølger meg, skal det ingen ende ta? Det brennende ønsket mitt om å finne den rette og slå meg til ro med er sterkere enn noen sinne, men jeg mislykkes hver gang jeg tror jeg har funnet ham. Jeg er så redd for å aldri finne kjærligheten, at jeg skal ende opp ensom og alene for alltid. Vet at det er dumt og tenke slik, men de dystre tankene er der hele tiden. Jeg sitter fast i en gjørme og jeg synker stadig lengre ned, til dypet. Vonde tanker og følelser tar kvelertak på meg og får meg til å skrike av sorg. Hvor kommer alt dette mørket fra? Kan jeg ikke bare være normal og lykkelig over livet mitt akkurat som det er? Jeg har ingenting å klage over, jeg har jo de beste menneskene rundt meg. Jeg har all grunn til å være lykkelig! Men jeg trives ikke med meg selv. Jeg vet ikke hva jeg vil med livet, og jeg har ikke roen i meg. Det er så mye jeg vil gjøre men vet ikke hvor jeg skal starte eller hvordan jeg kan oppnå mine mål. Hva er denne tunge skyen som hele tiden svever over meg? Dette er ikke meg, jeg er ikke en negativ og innesluttet person. Skjønner ikke hvorfor jeg føler sorg og desperasjon…

For noen dager siden følte jeg den herligste lykke som knapt kan beskrives! Jeg ble litt fortapt i en mann jeg trodde kunne være noe for meg. Men jeg tok feil, han ønsket ikke noe forhold. Kan ikke klandre ham, jeg forstår. Likevel føles det som om jeg har mislyktes nok en gang. Jeg blir avvist på alle kanter, av de mennene jeg fortaper meg i. Kjenner jeg blir sint på meg selv når jeg skriver dette, jeg er full av negativitet og ekkel energi. Jeg har brukt opp mine venner på klagingen min, skyver mennesker unna med min skuffelse. Jeg mener ikke å gjøre det, det bare skjer. To menn har jeg blitt glad i nå, og to menn har avvist meg. Jeg vet jeg burde komme meg videre, slutte og sutre og synes synd i meg selv, for det hjelper ingen! Hva hender med og tenke positivt, snu tankegangen? Gjøre noe godt ut av alle situasjoner ? Kan ikke vise meg ute blant folk slik jeg er nå. Jeg skammer meg dypt og inderlig. Det raser inni meg, alt som gjør vondt skaper en virvelvind av sinne og sorg.

Jeg ser frem til tårnet har rast. Først da kan jeg reise meg og starte på nytt. Bygge et nytt og bedre tårn, av glede og lykke. Da har det gamle og vonde dødd ut, og jeg har vunnet over det. Jeg skal komme meg styrket ut av dette! Være den jeg egentlig er, blid og sprudlende. Dere får ikke knekke meg!

Det føles som om det har vært en evig lang høst. Hver dag blir mørkere, det regner hele tiden.

Men en varm solskinnsdag, kom du vandrende inn i mitt liv. Jeg la ikke så mye merke til deg i begynnelsen, men etter å ha blitt mer kjent med deg, vekket du min nysgjerrighet. Det var noe med deg, du hadde så vakre øyne, et intenst blikk som fanget meg. På festen vi deltok på, måtte jeg ofte smugtitte på deg. Du ble mer og mer tiltrekkende jo mer jeg pratet med deg. Jeg håpet at du la merke til meg også, jeg visste at det var i dine armer jeg ville være den kvelden.

Etter flere glass vin, mange gode og morsomme samtaler senere, fikk jeg deg endelig på egenhånd for en liten stund. Vi danset sakte sammen til ‘Nights in white satin’ som er en av dine yndlingssanger. Vi så hverandre inn i øynene,  berørte  hverandre, og leppene våre møttes i et deilig kyss. Jeg ville bare holde rundt deg.

Den natten lå du hos meg. Du strøk meg over kinnet, kysset min panne, sa mange fine og trygge ting som fikk meg til å føle meg helt spesiell. I  lyden av  torden og sommerregn elsket vi. Vi sov knapt den natten, lå bare og holdt rundt hverandre, elsket. Du tilbrakte resten av din tid sammen med meg på nettene, tre deilige sommernetter. Det varmeste sommerminnet jeg noensinne har opplevd.

I dag reiste du videre, på vei til en annen kvinne. Du har vært sammen med henne før, og avtalt at du skulle komme, så du var nødt. Jeg kan ikke føle sjalusi eller bitterhet over at du skal sove i hennes armer i natt, for du har gitt meg så mye som jeg aldri vil glemme. Jeg skal også treffe min elsker om få dager… Så vi har det ganske likt. Noen andre venter på oss. Men jeg vet at når jeg er hos ham, så vil jeg tenke på deg. Jeg håper du kommer til å tenke på meg også. Du har satt dype spor i mitt hjerte, jeg har hatt det så godt med deg. Vil møte deg igjen men du bor 100 mil unna så jeg vet det blir vanskelig. Ingen vet hva som kommer til å skje, du kan ikke love noenting.

Tross alt, håper jeg at jeg har satt spor i ditt hjerte også, og at du en dag kommer tilbake til meg. At du ikke kan la være å tenke på meg og den fantastiske tiden vi har hatt sammen. Tiden er alt vi har nå, alt jeg har. Jeg vet ingenting… Kan bare være glad og takkenmlig for at den sanne lykken kom til meg også, selv om den bare varte noen dager. Inntil videre får jeg bare sitte her og lytte til sommerregnet mens jeg venter på at kjærligheten kommer igjen.

Hvem er det som snakker? Hvem er det som sier så mye stygge ting til meg, om meg? Hvorfor sier De det? Får meg til å føle meg som ubetydelig søppel. Forteller meg hele sannheten om hvordan jeg virkelig ser ut, at jeg er verdiløs og alene.

De er grønne,  kalde, slimete, og de bærer med seg en odør av tung energi som kan kvele en. Jeg er fanget av en slik nå. Denne demonen stryker meg ømt over hele kroppen min, studerer den nøye. Om jeg lukker øynene kan det nesten føles som kjærtegn. Men hendene er iskalde, de undersøker.Kjenner etter feil, både foran og bak. Mens jeg ligger der, naken, med øynene lukket, fantaserer jeg om at det er noen andre som tar på meg, som kjærtegner meg, som elsker meg. En som med hele seg finner meg vakker og god. Han lukter på håret mitt, sier pene ord til meg, kysser mine lepper og panne ømt og kjærlig,  gir meg komplimenter, dømmer ikke, men er der sammen med meg. Han skal ingen steder, han er der for meg hele tiden, resten av mitt liv. Jeg kan være meg selv med ham, han elsker meg betingelsesløst, og det samme gjør jeg. Det er så fint, så trygt. Endelig…. Var det min tur, tenker jeg. For jeg har så mye kjærlighet å gi. Så trygt…

Men så åpner jeg øynene, hadde nesten glemt bort hvem eller rettere sagt hva som lå der ved siden av meg. Det er ikke kjærlighet, det er ikke kjærtegn, hendene er jo kalde som døden selv. De stryker ikke meg av godhet. Det er for å påvise alle feil jeg har. Jeg ser ned i et ansikt, et groteskt ansikt uten øyne. Demonen ler av meg, tvinger meg til å se på meg selv, klyper meg i overflødig hud som Han sier er flesk. Rister på hodet og ler enda høyere.Roper ut hvor mange kilo en jente som meg egentlig skal veie. For i Hans verden er jo alle perfekte, tynne og smellvakre. Han er her for å dømme..

Det gjør vondt i ørene mine. Jeg blir redd, vil vekk! Men Han lar meg ikke. Han fortsetter å la fingrene gli over steder der man i eventyrene skal være slanke og tynne. Peker på meg med den ekle grønne og slimete fingeren og vifter med den. Den ser meg inn i øynene, men jeg ser ikke Dens øyne. Han er et tomt blikk, men likevel kan den få meg til å føle meg fornedriget og ynkelig.

Tårene triller nedover kinnet mitt. Den smerten jeg føler er intens i mitt hjerte. Jeg vet jeg ikke er tynn, men jeg er den jeg er! Forsøker å komme meg unna, men med en eller annen makt har han meg i sitt fangenskap. Jeg vil dra, men jeg klarer ikke. Han har forgiftet meg med sin negative og vonde energi. Føler at jeg blir kvalt av Dens nærvær. Jeg ønsker Den vekk!!

Etter en stund går den lei, da er jeg fri… For denne gang. Han kommer tilbake, det har denne ekle demonen lovet. Så jeg nyter den tiden Han er borte, slik at jeg kan få være meg selv, ha selvtillit, føle lykke igjen. Da trener jeg, danser magedans hvor jeg viser hele min flotte, veltrente mage. Jeg er vakker da! I det øyeblikket… Alle ser meg, klapper fordi jeg får til magedanstrinnene perfekt, jeg er myk og smidig. Når jeg har danset ferdig, er jeg lykkelig, fornøyd med min innsats. Alt er vel… Alt er godt.. Jeg smiler og ler, kunne fått hvem som helst, det vet jeg. Jeg stråler!

Helt til den dagen Han plutselig er tilbake, for å dra meg ned i sumpen sin igjen… Ikke la det skje!

Så pirrende, så sensuelt… Jeg kjenner at det kribler i kroppen min. Blir påvirket av ytre bilder, ser på vampyrer som elsker med mennesker.  Blir tent av den deilige elskovsakten mellom menneske og villdyr. Det er så rått, brutalt, men samtidig så deilig og erotisk. Det er ingen tvang, ingen brutal vold, bare ren skjær elskov på sitt beste. Jeg ser på huggtenner som graver seg dypt inn i halsen hennes, drikker blod av pulsåren. Hun stønner av nytelse… Han får enda mer krefter ved smaken av hennes blod, noe som gjør ham villere, mer røff. Han løfter henne opp mot veggen, går enda dypere inn. Hun er i ferd med å besvime av en intens orgasme, men bare såvidt.

Hun river ham i håret og fører leppene hans mot sine, kysser dem lidenskapelig, kjenner smaken av sitt eget blod fra munnen hans. Han er hard inni henne. Akten pågår lenge, hun tåler mye av denne sterke, erotiske og ville skapningen. Han er menneske men samtidig ikke.. Det er nok vanskelig å fatte hvordan noe slikt kan være så erotisk, så opphissende. Men jeg finner det svært opphissende. Elske med en demon… Etter disse bildene på netthinna må man jo få utløp for erotiske følelser. Etter noen minutter med meg selv og mine fantasier, skyller det en deilig bølge av nytelse gjennom kroppen min. En herlig orgasme, den beste utløsningen, fordi den gir forløsning. Jeg føler meg som et nytt menneske etter dette. Vil skrive om min opplevelse. Men vet at det kanskje ikke er så lurt at så mange ser dette side det er en blogg. Men så tenker jeg, at jeg er et menneske, og dem som leser min blogg må bare reagere akkurat som de vil. Jeg er et svært erotisk vesen, sex betyr svært mye for meg. Ingen vits å legge skjul på noe man er, og for meg er disse orgasmene et utløp for noe i mitt hjerte og sinn. Det blir letter etter det. Det ble så følelsesmessig eksplosivt at jeg ble liggende og både leg og gråte om hverandre. Da har det skjedd noe, en renselse. Det er noe jeg behøver ofte… Slik at følelser og sinn  ikke skal bli syke.

Sommeren er her igjen, det er grønt og vakkert ute. Venter på at den ordentlige sommervarmen skal komme. Denne sommeren skal jeg kose meg skikkelig, dra på turer med mine beste venner, reise til Trondheim på besøk, og forhåpentligvis ta noen privattimer i magedans der. Jeg gleder meg skikkelig!! Dette er sommeren som skal nytes fullt ut. Bekymringer og burde burde-ting skal legges på hylla til det er på tide å trekke dem fram igjen. Men først, en herlig ferie! Kanskje jeg finner en sommerflørt? Litt godt å være singel på denne tiden av året, men jeg kjenner at jeg virkelig savner en kjæreste… Vet jo egentlig hvem jeg vil ha men… Jeg håper at jeg finner noen snart, at det endelig blir min tur til å være lykkelig forelsket. Kjenner det er på tide nå, jeg har vært alene lenge nok. Heldigvis er det den beste tiden av året nå, er så mye enklere og bedre å styre vekk tankene da. Jeg har jo planer også. Kjempeherlig! Faktisk planer for neste sommer også. Da skal jeg til Tyrkia hvis jeg får behandlingstur. Det er noe jeg har savnet utrolig mye… Jeg elsker Tyrkia! Vakre strender, møte nye mennesker, ny kultur, og ikke minst, kjøpe nytt magedanskostyme.

Jeg håper på en fin sommer i år, at den skal bringe med seg bare gode minner og flotte opplevelser. Jeg håper at mine drømmer og ønsker går i oppfyllelse, gud vet hvor mye jeg vil det… Universet vet hva jeg ønsker meg aller mest. Får jeg det oppfyllt så er jeg garantert den lykkeligste jenta i hele verden!