soseductive

På dager som dette, kjenner jeg savnet sterkere enn noensinne. Jeg skulle gitt alt for å føle glede over at julen nærmer seg. Jeg skulle gitt alt for å ha noen og dele den med, en helt spesiell person. En jeg kunne fått lov til og elske, og som elsket meg også. Jeg kjenner lengselen etter myke hender som stryker over min kropp, trøster meg og får meg til å føle meg trygg. En som aldri vil svikte meg eller forlate meg. Jeg skulle gitt alt…

Så mange ganger har jeg blitt skuffet, har mistet troen på kjærligheten. Så jeg prøver å fokusere på hva jeg har, ikke det jeg kunne hatt. Jeg føler også et savn etter ham, som jeg håpet ville åpne seg for meg, slippe meg inn i sitt hjerte. Jeg ønsket så sterkt at jeg kunne være den som smeltet iskongen. Håpet at mine følelser ville være nok for oss begge. Lenge ventet jeg, jeg ønsket hvert sekund at han skulle se meg. Men uansett hva jeg gjorde, uansett hvor mye jeg ba, så ville ikke skjebnen at det skulle bli oss. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så vondt og gi slipp på deg, smerten var så intens og den varte så lenge. Den har ikke gitt seg helt enda. Jeg føler på meg når du er i nærheten, for uansett om du ikke ønsket det samme, så har vi på et eller annet vis knyttet bånd. Jeg lurer på om du noen ganger tenker på meg, om du i det hele tatt føler en liten lengsel? Kan det være derfor jeg bare vet når din sti krysser min, selv om jeg velger å lukke øynene da?

Jeg kan ikke for at jeg fortsatt tenker på deg innimellom. Jeg savner de gode stundene vi hadde sammen, jeg vil ikke tenke på det som gjorde vondt. Kanskje jeg er heldig som har evnen til og føle så sterkt for deg, en av oss måtte jo det. Men jeg har lært av dette, jeg er en erfaring rikere takket være deg. Jeg er ikke kald. Kanskje det er min styrke? Jeg vet jeg snart vil se deg igjen, og jeg vet det vil bli vondt. Det må bare gå sin gang, inntil dagen kommer hvor jeg ikke lengre bryr meg like mye. Jeg håper lengselen forsvinner med minnene om oss…

Tusenvis av tanker flyr gjennom hodet mitt som en stor virvelvind. Til tider gjør de meg søvnløs, andre ganger fører de meg i en lang og spennende drøm, da vil jeg bare fortsette og sove, fortsette og drømme. Jeg burde lest så mange bøker for å forstå betydningen av drømmene. Jeg leter etter oppskrifter på hvordan man skal leve livet, hvordan man takler motgang og medgang. Jeg søker etter noen som kan vise meg hvilken vei jeg skal gå, en slags mentor og læremester. Hvor skal jeg begynne? Kanskje jeg skulle reist langt vekk, møtt andre mennesker, studert fremmede kulturer. Kanskje jeg hadde forstått meningen med livet litt bedre da? Forstått hvorfor akkurat jeg eksisterer, hva min livsoppgave er? Det er så mye jeg lurer på og så mye jeg vil gjøre, men det er like mange begrensninger som spørsmål. Det er ikke bare og stikke av fra den vanlige hverdag. Eller?

Jeg er et følsomt menneske, litt for følsom vil jeg si. Jeg blir lett rørt, kan gråte som en foss hvis motgangen blir for stor for meg. Det er ikke vanskelig og såre meg, men jeg kommer meg videre til slutt. Jeg er redd for å skuffe andre, jeg vil så gjerne strekke til, være en prefekt venn  eller familiemedlem for alle mine. Men det er ikke alltid jeg klarer det. Av og til føles det som om jeg bærer hele verdens sorger på mine skuldre. Da kryper jeg inn i min hule slik at ingen kan se at jeg har det vondt. Da må jeg bare gjemme meg for en liten stund. Men så kommer jeg ut igjen med hodet hevet og jeg er klar til og øse kjærlighet og glede rundt meg.

Nå mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg på alt jeg skulle fått sagt, men det stopper opp. Forfattere kaller det skrivesperre. Jeg vil så gjerne skrive om lengselen jeg føler, eller om de små og store gleder i livet som løfter meg opp til himmels. Mennesker som betyr så mye for meg…  Men jeg er tom for ord. Jeg er inne i en periode hvor jeg bare observerer alt som skjer rundt meg, tar til meg det negative og det positive og lar det synke inn. Jeg står fast, men samtidig vet jeg at jeg lærer noe av dette også. Jeg kjenner styrken bygge seg opp inni meg, jeg tåler mer. Men jeg har så mange drømmer jeg vil leve ut. Jeg leter etter kurs og skoler som kan hjelpe meg med og nå mine mål. Dyretolk er noe jeg har lyst til å bli, eller medium. Jeg ønsker og hjelpe både mennesker og dyr, men vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er mulig.

Det er en hel verden der ute som jeg har lyst til og oppleve, så jeg leter videre etter livets harmoni. Men har jeg ro i hjertet, så har jeg ro i sjelen, og da er alt mulig.

Julebrus, julepynt, julegaver og julestress. For mange er dette den beste tiden på året, for da er familien samlet  Barna synger julesanger og gleder seg vilt til nissen kommer på besøk med presangene. Kjærligheten synes og være sterkere i jula. Man blir mer sentimental og man husker på hvor godt det er å være til. Ingen skal være alene i jula. Ingen skal føle seg ensom og utelatt. Dette er jo den fineste tiden vi har?

Hvert år har jeg gledet meg enormt til jul, ja flere måneder i forkant. Kan nesten ikke vente med å få satt opp adventsstjerna og adventsstaken. Det er så koselig å gå turer på kveldene i måneskinnet, titte inn i vinduene til folk for å se hvor koselig de har det med alle julelysene. Tenker at der bor det sikkert en lykkelig familie. Alt er så romantisk, så vakkert. Så vakkert at man ikke vil at jula skal dra sin vei.

Men i år er jeg blitt en av dem som ikke gleder seg til julestria. Jeg gleder meg ikke lengre over å kunne handle inn julegaver som kommer fra hjertet. Jeg gleder meg ikke til å pynte i redet mitt, fordi jeg ikke føler meg hjemme der. Mest av alt ønsker jeg å bare la julepynten bli liggende på loftet, la det støve ned med resten av de gamle tingene jeg har der. Uansett hvor mye jeg forsøker, så finnes det ingen juleglede i mitt hjerte. Bare tristhet og vemod. Jeg er fortsatt alene, det er det julen minner meg på. Selvsagt har jeg mye rikdom i mitt liv, venner og familie som jeg elsker så høyt. Men mitt aller største ønske er ikke blitt oppfyllt, og jeg begynner å tvile på at det noen gang kommer til å bli min tur. Jeg vet egentlig ikke om det er dette som er grunnen til at min glede over denne herlige tiden er forsvunnet. Hadde jeg hatt nok penger, så hadde jeg reist langt vekk til sydlige og varme strøk. Glemt alle sorger og bekymringer. Om det hadde hjulpet, er en annen sak.

Første juledag pleier vi å samles hos min onkel. Det er så trivelig der, det er sjeldent vi møtes slik, hele familien. Men for hvert år som har gått, har jeg bare følt meg dum og skammet meg over å komme dit alene. Uten noen kjæreste. Lurer på hva de tenker om meg, de må jo tro at jeg er riv ruskende gal som aldri klarer og holde på en mann. Jeg har til og med tenkt at jeg ikke kan gå i selskapet fordi jeg har gått opp i vekt, er redd for at de skal kommentere det eller tenke at jeg er blitt så tjukk. Jeg vet jo at de er min familie og at de nok langt i fra tenker slik i det hele tatt! At de bare er glade for å kunne samles og nyte juletiden. Jeg er usikker på om jeg orker møte opp i år der, selv om jeg vil. Hva har jeg der å gjøre?

I år har jeg to ønsker som ville gjort meg til verdens lykkeligste om de gikk i oppfyllelse; det ene er og finne kjærligheten med den rette mannen for meg ( det har jeg forsåvidt ønsket i mange år nå ), og det andre er å komme hjem. Mitt ønskehjem er fyllt med glede og varme, der hvor både tobente og firbente kan finne roen og føle harmoni. Der hvor drømmer kan virkeliggjøres og der hvor man finner seg selv. Der hvor alt det vonde ikke har adgang.  I år vil jeg bare hjem til jul…

Usympatisk, selvopptatt og ufølsom mann søkes. Vi må ha lite til felles, og det er fint om du bare tenker på deg selv og dine behov. Det er helt supert om du bare er ute etter en ting, jeg gjør alt for deg uansett. Jeg er ute etter et langvarig og smertefullt forhold hvor du, selvsagt, er sjefen og bestemmer når vi kan møtes. Jeg har mobilen på hele tiden, og det gjør ikke noe om jeg blir søvnløs og engstelig av å vente på og høre fra deg. Du må også være dominerende og overfladisk, og kroppsfiksert. Du er jo den vakre i dette forholdet. Jeg liker ikke komplimenter så det skal du slippe å tenke på.

Ikke svar hvis jeg skulle være så dum og ringe deg, du tar vel kontakt når det passer deg og jeg synes bare det er spennende å vente i evigheter. Kall meg gjerne masete og innpåslitende hvis jeg spør hvor du var da vi hadde en avtale, da setter du meg på plass. Det er jo ikke meningen at jeg skal ha noe som helst og si i dette ville og lidenskapelige forholdet vi utvikler.

Jeg har mange spesielle  interesser og det er flott om du kan gjøre narr av meg pga dette. Husk, alt er opp til deg, du kan bruke meg til alt du måtte ønske, jeg står ved din side til det siste. Vær så snill, ikke tenk på meg og mine behov, det er bare slitsomt. Hvis vi skulle flytte sammen en dag, så er det du som bestemmer når og hvor. Helst til et sted man ikke kan ha dyr, for det liker du ikke. Er du mannen for meg, så ta kontakt snarest. Jeg lengter etter en som kan tråkke på meg…

Dette er jo selvfølgelig bare tull, men jeg håper andre kan se ironien og kanskje kjenne seg igjen om de har hatt et slikt forhold noen gang. Det finnes bedre! 😉

Jeg blir kritisert, gjort narr av, mobbet, utfrosset. Jeg hører ikke til verken her eller der, jeg er ikke velkommen. Jeg er for stygg, for feit, for rar, for dum. Ja, for alt egentlig! Det er ikke mennesker som sier dette til meg, det er mine egne tanker og selvbilde. Min usikkerhet på meg selv. Jeg er blitt en mester i å dømme meg selv, straffe meg selv, jeg er rett og slett ondskapsfull mot min eksistens. Jeg drives av tanker og bekymringer, og mye av det er ikke virkelig en gang. Det har vært slik så lenge jeg kan huske, det er en del av min hverdag. Når jeg legger meg og når jeg våkner, og i mine drømmer. Vonde tanker som svir.

Nå har jeg fått nok! Jeg vil ikke ha det slik mer. Så nå skal alle vonde og negative tanker vendes,  vendes til det gode. Jeg starter nå ved og si at jeg er bra nok. Jeg er langt fra perfekt, men vis meg den personen som er det. Jeg er muligens ikke vakker og ingen modell, men jeg er et normalt menneske som har så mye og glede seg over her i livet. Jeg skal slutte å forakte kroppen min, for hvis ingen vil ha meg pga den, så er det ikke meg de vil ha. Jeg tør og si at jeg er god, jeg ønsker ingen noe vondt, jeg blir fort glad i folk, jeg er en omsorgsfull person. Det neste jeg skal si er at jeg er ingen egoist selv om jeg krever respekt fra andre. For jeg respekterer dem. Iblant kan jeg være naiv, men det er fordi jeg ikke ser det negative i andre, jeg ser det gode først. Jeg brenner meg ofte ved og være slik, men bedre det enn å dømme først.

I dag snur jeg alle mine negative tanker, både om meg selv og om andre. Jeg skal smile når jeg ser meg i speilet, si at jeg er pen og at kroppen  min er fin. Jeg skal tørre og prøve istedet for å la være, i frykt for å feile. Jeg skal si til meg selv at jeg er verdifull, jeg er bra nok. Janteloven kaster jeg på havet, den finnes ikke mere. Jeg er ikke feit, jeg har former, noe å ta i. Det er en del av meg. Istedet for å si at jeg ikke kan, så vil jeg i alle fall forsøke. Man lærer av alt. Istedet for å si at mine drømmer er dumme, så vil jeg heller gi dem en mulighet, se hva jeg kan gjøre for å oppnå dem, ikke tenke på begrensningene. Kanskje jeg kan oppfylle noen av dem? Som ordtaket sier: ingen kan alt, men alle kan noe.

Jeg skal ikke dømme andre  før jeg vet fakta, alt har en årsak. I dag skal jeg være positiv, jeg skal tenke fremover, gi alle en sjanse, inkludert meg selv. Jeg er min egen verste kritiker. Fy, så stygg jeg kan være mot meg selv! Jeg burde skamme meg! Ville jeg tenkt slik om mine nærmeste?

Når jeg skriver dette, er det ikke bare for min egen del, men for alle dere som leser dette. Jeg vil at vi skal fokusere på alt det gode vi har i livet, fremfor det som er vondt og vanskelig. Alle har sin ballast, men alle kan komme videre. Det er ikke lett og snu de negative tankene som slår ned som lyn fra klar himmel i hodene våre, men det er mulig. Snu den vonde tanken til noe godt, til noe som gleder deg. Eller andre. Jeg skal gjøre dette i dag, og så lenge jeg klarer. Smil til deg selv i speilet, si at du er vakker, sterk og modig. Vi er alle verdifulle, vi har alle en stor betydning, og ikke minst – vi er ikke alene.

De vonde tankene vender om, og de gode befrir meg fra dem…..

Hun ler, hun smiler, hun må jo være et lykkelig menneske. Hun har selvironi, elsker mennesker, elsker livet. Hun er full av liv og er morsom. Hun liker det når hun kan få folk til å le. Hun er selvstendig, har mange gode venner og en familie som bryr seg mye om henne. Livet er herlig, hun danser og viser frem sine ferdigheter. Hun betaler sine regninger i tide, eier sitt eget lille rede, hun klarer seg godt, men er ikke rik. For henne er kjærligheten hun får av sine nærmeste rikdom nok. Penger er ikke alt, selv om hun ønsker hun hadde litt mer av dem til tider. Det virker som hun er godt likt av mange fordi hun er så glad og utadvendt.

Disse dagene er gull verdt. Selvtilliten er så som så, men hun liker seg selv og er ikke så nøye på sitt eget utseende. Pynter seg med sminke og pene klær, føler seg vel. Får fine komplimenter, og tror på dem. Hun smiler og takker for pene ord. Det er som om hun svever på en sky av lykke.

På de sorte dagene, når mørket har overtaket på henne, tar hun på seg en maske. Hun er ingen god skuespiller, en ser at noe ikke er som det skal. Er hun sur? Sinna? Trist? Hun viker unna med blikket sitt, ser ned, tar på seg mørke klær som skal skjule henne. Ingen må se på henne nå. Hun klarer ikke smile til kassadama når hun handler, eller om hun møter kjentfolk, det blir bare et stivt grin. De tror nok hun er rar. Det er best og holde seg inne, og ikke gå ut blant mennesker. Det er nesten bedre at de tror hun går på noe stoffer enn at de ser at hun bare er trist og vil gråte. Kanskje skuffer hun sine kjære, men hun vil ikke belaste dem. Redd hun skal forpeste dem, slik at de også skal få den ekle og vonde følelsen i seg. Den unner hun ingen. La dem tro hun er sær…

Hun undres over hvor lenge det har vært slik, og hvorfor. Må jo være unormal, ja kanskje til og med gal? Det virker som en bunnløs sorg når det er på det verste. Men hva er sorgen? Er det fordi hun er alene? Eller fordi hun føler seg mislykket og stygg? Hennes kjære gjør alt de kan for å hjelpe henne, kommer med omsorg, kjærlighet og trøstende ord. De sier det blir bedre, ta det bare med ro. Det kan ikke være slik for alltid! Men det tar aldri slutt. Mørket kommer bare oftere og oftere til henne, truer med å sende henne utfor stupet, ned i elendigheten. Da er hun fortapt. Men hun er nødt til å kjempe, ta på masken igjen, ta seg sammen, vise verden at hun enda er her. Noen trenger henne, hun må hjelpe og trøste hun også. Så kommer lyset tilbake, noen ganger for en kort etterlengtet stund, andre ganger i lengre perioder. Det er ren nytelse, avslappende, befriende. Demonen som klyper henne rundt hjertet og sjelen har sluppet taket.

Hun er seg selv, slik hun egentlig er – blid og glad, sprudlende og fyllt av kjærlig omtanke for andre. Men egentlig er savnet der, smerten, sorgen. Over noe hun aldri har hatt, og over noe hun frykter hun aldri vil oppleve. Det er sorgen bak masken…

Fine omgivelser, pene ting, godt med plass og nyoppusset. Slik er hjemmet mitt. Hjemmekoselig har jeg fått det, ny sofa, nye gardiner. Jeg titter meg rundt i min egen leilighet, og jeg tenker at det er jo veldig trivelig her. Jeg har fått det fint.

Klokka på veggen tikker sine sakkmodige slag, ute blåser høststormen. Blader flyr rundt i virvler av trærne, jeg kan både se og høre det, selv om det er mørkt. Jeg har tent flere stearinlys, det er lunt og varmt men likevel så kaldt. Jeg trives ikke her… Føles ikke som om jeg er kommet hjem. Dette er ikke mitt hjem! Jeg føler det i kroppen min hver dag. Det er noe her som suger ut all min kraft og energi, jeg er ikke meg selv. Kald trekk fra vinduene får meg til å fryse til enhver tid, føles som om vinden og kulde er i stua mi. Jeg liker ikke vind… Har alltid vært redd den, redd den skulle komme inn og ta meg.

Jeg trår stille over gulvet i frykt for å høres, jeg vet at dette huset bærer mye lyd, jeg vil ikke at noen skal høre mine skritt. Jeg er et nattmenneske, liker å være oppe om natten, men jeg må være stille. Når kattene mine løper vilt over gulv og møbler, blir jeg nervøs. Jeg er klar over at det høres svært godt. Jeg vet det ikke gjør noe, likevel blir skuldrene mine dratt opp til ørene, jeg anspenner meg veldig.

Men det er heller ikke derfor jeg ikke trives. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, det bare ikke mitt hjem. Jeg låner det bare, til noen andre kan ta over dette redet og kalle det sitt hjem. Jeg  håper de kommer til å trives godt her da, det unner jeg dem. Hvor skal jeg dra da? Hvor er mitt hjem? Jeg leter og leter… Tenker at det må jo ligge i en annen by, eller kanskje til og med i et annet land? Eller er det her?

Det sies at hjemmet er hvor ditt hjerte er, der du føler en tilhørighet og trygghet, en ro. Ingenting av dette føler jeg for denne boligen jeg bor i nå. Klokka på veggen tikker, minner meg om at tiden går fort, altfor fort, og jeg vet ikke veien hjem. Inntil jeg finner det, ommøblerer jeg stadig på mine ting, trenger hele tiden fornyelse. Blir fornøyd for en liten stund, men så må jeg gjøre det på nytt. Ofte må jeg ‘rense’ leiligheten min, tror og håper at det skal virke. Jeg går rundt i alle rom med en salviebunt og renser, røyklegger hele min midlertidige bopel. Kanskje det virker, kanskje ikke. Jeg er bare nødt til å tro det, ellers blir jeg urolig. Kjære hjem, hvor er du? Jeg kommer ikke til å gi opp letingen etter deg, og jeg vet når jeg har funnet deg, for det er der hvor mitt hjerte er.

Overalt hvor jeg ser og går, på plakater, i filmer, på tv, i blader, er det tynne jenter. I ukebladene konkurrerer de om hvem som har de beste slankeoppskriftene, ‘se hvor tynn jeg ble av å spise det jeg ville, jeg bare…’ eller: ‘Bli slank i en fei, bli kvitt magefettet’. Kvinner med former er helt ut, de er for tykke. Vi skal såvidt ha mage, rumpe og lår. Ribbeina skal synes når vi går i bikini, ellers burde vi skamme oss over at vi er for store. Selvsagt er jeg enig i at man kan være sunne og friske og at man burde trimme slik at man holder kroppen sin i form, men det blir bare for mye. Jeg merker presset, og jeg takler det dårlig.

Helt siden jeg var 8 år har jeg tenkt at jeg må slanke meg. Det blir noe annet og skal begynne å tenke kropp og utseende når man er 8 kontra 30. Presset har ikke blitt mindre med årene, snarere tvert i mot! Ja, årene har gått, og vekta har krøpet oppover og oppover. Men jeg er ikke motivert til å bo i et helsestudio eller løpe opp på fjelltoppene for å holde meg i form. Faen!

Jeg kjenner jeg blir sint og provosert, vi skal ikke spise vanlig mat lengre, men vi skal heller ikke spise det eller det. ‘Alle’ har tilsynelatende perfekte kropper på tv, ja til og med i det virkelige liv. Jeg føler meg utenfor og får skikkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke ser ut som dem. Ikke er jeg høy nok heller, da ser jeg liksom ekstra tykk ut. Så låner jeg en bok som skal få deg til å tenke deg slank. Så fantastisk! Det er jo bare og omprogrammere hjernen, snu hver en negativ tanke som kommer susende, så skal alt bli så bra. Skuffet over dårlig resultat leverer jeg boken tilbake. Jeg skulle heller vært en robot, enkel å programmere.

Så tar jeg en titt i speilet, klyper meg i en valk på magen og på overflødig fett på baken. Jeg ble mye flinkere til og kritisere meg selv enn å tenke positivt. Skuffelsen velter i meg. Speilbildet mitt geiper til meg og sier: ‘D e lov å gå forbi kakedisken, tjukka!’ Jeg krymper meg, føler meg helt grusom. Skjuler kroppen min i sorte store klær. Da er det ingen som kan se det overflødige meg!

Slik går dagene, jeg blir sint og trist, nærmest diskriminerer meg selv. Kan ikke møte andres blikk ute på gata, da vil de gjennomskue lille tykke meg. Se at jeg ikke klarte det denne gangen heller. Hører folk si bak ryggen min at jeg har virkelig lagt meg ut i det siste. Er nok best å holde seg hjemme ja. Skal jeg gå tur får det være når ingen kan se meg, på natta.

Høres det ikke idiotisk ut? Det er så dumt, men dessverre er jeg ikke alene om å føle det slik. Tro meg, jeg har absolutt ikke lyst til og tenke disse destruktive tankene, men de kommer automatisk. Fordi jeg mangler noe? I tillegg blir jeg døv når disse tankene svirrer rundt på det verste. Hvis en stakkar forsøker å gi meg et kompliment, så kaller jeg denne nærmest for en løgner. Så frekt av meg! Men på det verste ser jeg ikke det. Og det beklager jeg. Jeg håper jeg finner motivasjonen til å trene mer, spise mer sunt og bli et bedre menneske.

Inntil da, lille speil, hån meg så mye du vil. Jeg kommer til å bli lei meg, jeg kommer til å bli sint, jeg kommer også til å få dårlig selvtillit av deg. Men dager vil komme da jeg kommer til å smile til mitt eget speilbilde, uansett om jeg veier 10 kilo for mye eller for lite. Jeg vet jeg er et varmt og omsorgsfullt menneske, og det er det som teller. Mitt selvbilde, eller speilbilde for den saks skyld, skal ikke gå utover dere som står meg så nært i mitt liv. Det må jeg lære meg…

Den lyse og vakre sommeren har forlatt skogen for denne gang. På vei er det stummende høstmørket. Dypt inne i skogen blant høye trær sitter hun i en liten hytte. Forsøker å finne varmen og lyset. I hånden holder hun en døende sommerfugl, hun vil ikke gi slipp på den, vil ikke at den skal dø. Febrilsk forsøker hun og holde den varm slik at den ikke skal fryse, ønsker så inderlig at den skal leve. Hun sitter på gulvet på et kaldt teppe, ser ut av vinduet. Solen går ned og mørket faller på. Med skjelvende hender venter hun på at den stakkars sommerfuglen må gi tapt, den har ikke lenge igjen. Øynene hennes fylles med tårer. Hun er redd, ensom og alene. Rundt hytta er skogen tung og mørk, ingen vet hvor hun er, ikke engang hun selv. Hvordan kom hun hit?

Hun mintes en tid da latter og glede omringet henne, solen skinte og varmet hennes kropp. Hun lo og danset med sine kjære. Bekymringsløst og hjertelig. Hun hadde det så godt, endelig hadde mørket dratt sin vei. En nydelig sommerfugl satte seg i håret hennes, den ville være med og feire. Hun tok den i sin hånd og kjærtegnet den. Det var nesten som den smilte til henne. Hun lo av glede. Feiret sommeren og kjærligheten med sine. Hun kunne fortsette slik for evig.

Hun måtte ha sovnet av, for plutselig våknet hun  på et mørkt og dystert sted. Øynene måtte venne seg til mørket, og da oppdaget hun at hun var helt alene. Skogen lå tung og tett rundt henne, men hun kunne skimte en liten hytte, og der fant hun ly. Bladene falt av trærne, det var blitt høst. Inne i hytta satte hun seg på et teppe for å få varmen i seg, og der oppdaget hun sommerfuglen. Den lå og ristet, vingene var slappe og man kunne se at den var døende. Hun tok den i hånden sin, gråt for den. Ville varme den slik at den kunne leve videre. Lenge satt hun slik..

Ute ble det mørkere og mørkere. Hun kjente en vond følelse, ensomheten. Sommerfuglen så på henne, og det var nesten som den smilte. Var den klar for å dø? Visste den at det skulle skje? Kanskje den ville fortelle henne at hun ikke skulle være redd, at håpet levde videre selv om den ikke skulle være der mere. Med ett ble hun var for et lys som skimtes langt i det fjerne utenfor. Hun reiste seg og gikk bort til vinduet. Gjennom de tette trærne så hun en sti. Kunne hun finne veien tilbake visst hun fulgte den? Kom hun til lyset og varmen da? En tåre rant og dryppet ned på sommerfuglen. Hun tittet ned i hånden sin. Den lå der enda, men den var blitt helt rolig, skalv ikke eller rørte på seg. Hun så at den var død. Da visste hun at hun ikke kunne være i skogen, hun måtte finne veien tilbake slik at hun kunne overleve. Hun kunne ikke være ensom og alene i den dype skogen i høstmørket. Sommerfuglen hadde gitt henne et håp. Forsiktig la hun den ned på teppet, sa farvel til den og tuslet mot døra. Hun åpnet den og gikk ut, og der kunne hun enda se lys i det fjerne.

Famlende i mørket fant hun stien, hun var så kald så kald. Det var en lang vei og skogen var så tett at hun trodde den skulle sluke henne og at hun aldri skulle komme seg ut. Men så hørte hun latter og sang. Et håp ble vekket inni henne og hun løp mot lyden. Det ble varmere rundt henne, og lysere. Hun var fremme. Noen tok henne i hånden og la et varmt teppe rundt henne, da visste hun at hun var trygg, at hun ikke skulle forbli ensom i en kald og mørk skog. Da kunne hun se at også høstmørket kan være vakkert, og de vonde følelsene forsvant og ble til trygghet og ro…

Så forventer man ting igjen. At livet skal starte når det egentlig startet for lenge siden. Hvorfor skal noen lide mere enn andre? Hva er galt med meg? Ønsket jeg meg aldri et a-4 liv kanskje? Jeg lurer stadig vekk på hvem jeg er og hvorfor jeg er kommet til denne verden. Hvilken hensikt har jeg? I mitt indre føler jeg meg dyster og mørk, men utad er jeg glad og lykkelig. Hvem blir min skjebne? Hvem skal jeg starte livet med? Skal jeg være alene for evig tid? Disse tankene triller rundt i mitt hode hele tiden, til og med når jeg sover. Kan jeg ikke få være glad for den jeg er

Så var du der igjen da, i mitt sinn. Jeg trodde jeg hadde lagt deg bak meg, at du ble min fortid. Men stadig vekk tenker jeg på deg, jeg vet at jeg ikke elsker deg, men at du står meg så nær likevel. Det vi har sammen, er fysiske tiltrekninger. Vi får til noe som ingen andre vil forstå. Jeg ønsker og forstå deg, men du lar meg ikke. Du føler ikke det samme. Så da er jeg alene igjen, uten deg. Jeg hadde deg aldri,men jeg ønsket det så sterkt at jeg nærmest utslettet meg selv. Jeg gjør det visst enda…

Så da forventer jeg ikke mere, jeg bare er til. Uelsket og alene… I mitt mørke. Kan du finne meg? Min kropp lengter så etter deg. Jeg er fortapt i min mørke verden, så hva er min hensikt i livet? Hvorfor forventer jeg noe i det store og hele?