soseductive

Spend all your time waiting for that second chance
For the break that will make it ok
There’s always some reason to feel not good enough
And it’s hard at the end of the day
I need some distraction oh beautiful release
Memories seep from my veins
They may be empty and weightless and maybe
I’ll find some peace tonight

In the arms of an Angel fly away from here
From this dark, cold hotel room, and the endlessness that you fear
You are pulled from the wreckage of your silent reverie
You’re in the arms of an Angel; may you find some comfort here

So tired of the straight line, and everywhere you turn
There’s vultures and thieves at your back
The storm keeps on twisting, you keep on building the lies
That you make up for all that you lack
It don’t make no difference, escaping one last time
It’s easier to believe
In this sweet madness, oh this glorious sadness
That brings me to my knees

In the arms of an Angel far away from here
From this dark, cold hotel room, and the endlessness that you fear
You are pulled from the wreckage of your silent reverie
In the arms of an Angel; may you find some comfort here

You’re in the arms of an Angel; may you find some comfort here

Childhood living,
is easy to do
The things you wanted,
I brought them for you

Graceless lady,
you know who I am
You know I can’t let you,
slide through my hands

Wild Horses,
couldn’t drag me away
Wild, wild horses,
couldn’t drag me away

I watched you suffer,
a dull, aching pain
Now you decided,
to show me the same

No sweeping exits,
or off-stage lines
Can make me feel bitter,
or treat you unkind

I know I dreamed you,
a sin and a lie
I have my freedom,
but I don’t have much time

Faith has been broken,
tears must be cried
Let’s do some living,
after we die

Wild, wild horses,
we’ll ride them someday
Wild, wild horses,
We’ll ride them someday

As I dream of dancing on the clouds
Temptation lends me to fulfill my fantasy
The more I stay, the more I want to go
Cause life can go on without me

Without a sound I whisper
That I`m going to heaven
Whithout a sound I wonder
Shall I die tonight?

Hope that I`ll fly away someday
Up to the sky so high away
Hope that you`re waiting there for me

They say suicide means that you go to hell
But I say heaven`s just a little bit closer
Some say you`re weak, some say you`re crazy
But when I win, then I`ll cry for being the loser

Without a sound I whisper
That I`m going to heaven
Without a sound I wonder
Shall I die tonight?

Hope that I`ll fly away someday
Up to the sky so high away
Hope that you`re waiting there for me

Er det på tide og legge fortiden bak seg? Er det på tide å gå videre? Jeg vet ikke om jeg våger. Om jeg vil? Venter på at jeg skal bli klar, at det skal dukke opp tegn som viser meg vei. Kan hende tegnene har vært der hele tiden, men jeg har ikke villet sett dem. Men noe har i alle fall fått meg til å bli værende. Vil gi deg flere sjanser til å se meg. Jeg klarer ikke å gi slipp på deg riktig enda, for jeg har et ørlite håp i mitt hjerte, om at du skal vende om og se hvem jeg er og se hvor mye kjærlighet jeg har til deg! Jeg klarer ikke tanken på å være uten deg, selv om jeg har det vondt. Er blitt avhengig av deg. Jeg må ha deg! Mitt aller største ønske, noe som jeg ønsker av hele mitt hjerte og av hele min sjel, er at du skal åpne deg for meg og slippe meg inn til deg. Slik at jeg kan få omfavne deg med all den kjærligheten jeg har for deg, uten at du blir skremt. Jeg vil kunne si til deg hvor glad jeg er i deg, at jeg tilhører deg og at jeg elsker deg.

Men jeg får ikke lov, jeg vil ikke være alene, uten deg. Du ser ikke på meg på samme måte! Det gjør så vond… Har hele tiden en stor sorg inni meg fordi jeg ikke får sagt hvor mye du betyr for meg. Jeg kan ikke gjøre det! For da har jeg ikke deg lengre, ikke i det hele tatt. Da lar jeg heller være og si noe. Jeg må finne en måte å komme meg gjennom dette på. Hvordan skal jeg klare det? Hvorfor blir jeg straffet hver gang jeg elsker noen? Du skulle bare visst hvor mye jeg ønsker å få kunne kalle deg min kjæreste… Jeg vil så gjerne være den du betror deg til, den du elsker, den du vil ha. Hadde bare mine ønsker gått i oppfyllelse så ville jeg blitt verdens lykkeligste jente!

Det må skje noe snart, som enten ender hele greia, eller som fører oss nærmere hverandre. Jeg ber og ber om at du skal se meg, at du skal bli glad i meg på samme måte som jeg er i deg. Men hvis du ikke vil ha meg, må jeg la deg gå. Jeg vil ikke, men jeg er nødt. Jeg har mitt liv jeg skal leve og jeg ønsker ikke å leve det alene. Jeg trenger kjærlighet, og jeg trenger å gi kjærlighet. Jeg bare håper at det skal skje noe godt snart, som hjelper meg videre, enten med eller uten deg. Kjære deg, vær så snill, lukk opp øynene, se meg, se at jeg er her for deg! Jeg kan ikke leve med denne smerten lengre…

Det siste døgnet har vært preget av mareritt, jeg har vært helt utslitt, rett og slett ikke klart å holdt meg våken. Så hele denne onsdagen sove jeg. Noe dro meg inn i drømmeland, noe tok hele min kraft og energi da jeg var i min våkne tilstand. Så jeg måtte sove. Sove, sove sove… Drømmene mine var så livaktige, de var virkelige og jeg var midt i dem. Klarte ikke å komme meg ut uansett hvor hardt jeg prøvde. Sinte stemmer som skjellte, krangling, ville dyr som drepte hverandre, en tiger som var ute av sitt bur og livsfarlig. Jeg var redd, den skulle ta mine nærmeste. Den var sulten og blodtørst. Flere skrekkscenarier fulgte med denne drømmen. Jeg våknet av og til, men kroppen min var blytung og jeg ble svimmel bare jeg rørte på meg. Ble vekt av en telefon om at noe tragisk hadde skjedd, knivdrap! Her i Mo i Rana?! En politimann er drept… Tenk på det! Jeg fatter ikke hvordan det går an… Drept av en psykisk ustabil mann. Det er det nyhetene sier. Jeg kjenner ikke til vedkommende som er drept, og et stille ‘heldigvis’ flyr gjennom hodet mitt. Men så tenker jeg på dem som sitter igjen, de som kjente ham, hans nærmeste. Hva er det som holder på å skje egentlig? Altfor mange tragedier har skjedd i den siste tiden, over hele verden. Det skremmer meg! Klarer ikke tenke mere.. Så jeg sovner igjen.

Nok en gang mareritt. Men jeg klarer ikke, vil ikke våkne. Det er noe som drar meg tilbake i drømmen med en gang jeg prøver å løsrive meg. Etter noen timer med mareritt, klarer jeg endelig stå opp. Svimmel, totalt utmattet. Klarer knapt reise meg,  må støtte meg på vei ut i stua. Blir kvalm. Hjertet hamrer, jeg er enda livredd etter alle de vonde drømmene. Det er bekmørkt ute. Akkurat som om en mørk og tung sky har lagt seg over byen min. Den er kvelende og suger ut all livskraft. Jeg vil at den skal forsvinne!! Sitter oppe nesten hele natta, prøver å bli ‘meg selv’ igjen. Klokken er mange, snart 4, og nå sitter jeg her og skriver blogg. Jeg må legge meg igjen snart. Men jeg gruer meg, har ikke lyst til at den mørke skyen skal komme inn til meg. Jeg låser dører og vinduer lukkes. Håper at resten av natta blir rolig, at gode drømmer får slippe til. Må bare riste av meg denne ekle følelsen før jeg lar meg selv gli inn i søvnens verden. Jeg tar et dypt åndedrag, pust inn god energi, pust ut det negative… Nå er jeg klar. Nå skal jeg sove, under Rana bys mørke sky…

Jeg drømmer om noe… Noe som skal endre mitt liv. Jeg vil gjøre noe meningsfullt, bli noe som gir meg en viktig plass i samfunnet. Jeg føler ikke at jeg er noe stort nå, jeg får ikke brukt mine potensialer, for jeg vet ikke helt hva det er enda. Jeg vet at jeg vil hjelpe andre, både dyr og mennesker. Jeg vil dyrke mine interesser… Har en liten drøm om å åpne min egen lille butikk, med masse spennende ting i. Alt fra røkelse, til bøker, klær, piercinger,  magedansutstyr, og litt sånne ‘okkulte’ saker. Tenker også på og leie inn folk som kan spå i tarotkort, som kan sitte på bakrommet og ta i mot kunder som ønsker en liten reading. Jeg tenker også på ungdommer som er flinke til å male eller tegne, som kanskje vil stille ut sine bilder i min butikk. Denne lille butikken min skal være for alle, uansett alder. Men dog med litt spesielle interesser.

Det er bare en drøm inni meg akkurat nå, men kanskje på sikt, en gang i fremtiden, så kan jeg få denne drømmen til å bli virkelig. Ingen kan uansett ta fra meg drømmene. Jeg vet jeg kommer til å møte en del motstand, kritikk… ‘Dette kan du ikke klare’ osv. Neivel! Men jeg har da prøvd i allefall:) Noe er i gang i mitt hode i alle fall. Jeg er sterkere nå, mer positiv, har skikkelig pågangsmot! Jeg er på oppdagelsesferd inni meg selv.

OG, jeg har lært.. Jeg trenger ingen kjæreste (selv om jeg savner noen såklart) i mitt  liv for å være lykkelig. Det som teller er å være glad i seg selv og ha roen i seg. Kjærligheten kommer når den skal komme… Jeg tror på skjebnen jeg. Si hva dere vil om det, men det er sånn jeg er=) Jeg får masse kjærlighet fra familie og venner, og kattene mine, og jeg har massevis av kjærlighet og gi tilbake. Det blir aldri tomt i mitt hjerte <3. Dette var dagens hjertesukk… =)

Så mange drømmer, så mange begrensninger.  Eller er det virkelig så mange begrensninger? Jeg vil se mulighetene istedet! Da blir alt mye bedre… Vi er altfor opptatt av hva vi kan og ikke kan gjøre. Nei! Ikke dra dit eller dit, det koster for mye, det og det kan skje… Hva svarer jeg da? Jo: SKJITSNAKK!! Folk har da vel reist verden rundt uten så mye som en 50-øring Alt er mulig! Lars Monsen tar med seg handikappede på tur land og strand i ulendt terreng. Det er jo ikke mulig? Jo! Alt er mulig hvis man bare tør. Jeg klarer ikke legge meg om nettene, sitter bare og tenker på hva jeg skal gjøre fremover. Hva kommer til å skje til høsten? Skal jeg flytte til Trondheim? Pappa sier at det bare blir tull… Det sårer meg litt. Men jeg må gjøre det JEG vil. Må bare finne ut av hva det er.

Om jeg flytter så kommer jeg til å savne alle mine kjære her i Rana. Min familie, mamma, pappa, tantebarn, brødre… Og ikke minst mine herlige venner som betyr like mye som familien. Jeg elsker dere alle! Jeg bare føler at jeg vil videre i livet, er lei av å sitte her og tenke. Alt står stille samtidig som tiden går… Jeg blir så umotivert av folk som har sine negative meninger, men så oppstemt av dem som gir meg gode råd og ‘backer’ meg opp! Min aller største drøm og lengsel er såklart og finne den ‘rette’ og slå meg til ro med, eller oppleve verden med. Men før det, må jeg finne roen i meg selv, akkseptere den jeg er og bli glad i meg selv. Jeg jobber med saken… tror jeg. En god venn av meg pleide å si: ‘det ordner seg alltid, uansett’. Det er helt sant.

Så, til dere som virkelig gidder å sitte der og lese min blogg, så kan jeg si at Mette er i tenkeboksen, og hun leter etter seg selv og sin virkelige jeg. Litt redd er jeg også, for fremtiden. Tenk om det ikke er noe der ute for meg? Det er den negative Mette.. Hun skal vi kaste i søpla, sånn etterhvert. Men jeg kjenner at jeg er på vei mot noe godt, noe som vil forandre mitt liv. Brikkene faller på plass, sakte men sikkert. Alt har en mening. Jeg vet hva jeg vil, men hvordan vet jeg ikke enda. Det gjenstår og se, det blir min utfordring. Har lyst til og åpne min egen lille butikk med masse spennende rare ting i, kanskje det blir, eller kanskje ikke.

Ja, tankene mine kverner voldsomt mye rundt i hodet mitt for tiden. Jeg er i gang!

Dagene har gått. En hel iskald tid er snart over, og jeg har tatt mitt farvel med Kong Vinter. Neste gang han kommer, blir det ikke like ille, det vil ikke gjøre vondt lengre, og heller ikke så kaldt. Nå venter jeg på noe nytt. En frisk vårbris som kysser mitt kinn og som gir håp. En leken sommervind som gir meg ekstra glede og som får meg til å glemme  det som hadde gitt meg så mye kulde. En varme jeg aldri før har kjent… Den er på vei. Jeg føler at noe skjer, jeg blir lettere til sinns. Venter på deg, for jeg vet at du kommer snart. Du er solen som smelter det siste av Kong Vinters kulde.

Men denne gangen er det noe spesielt over deg, noe nytt. Kanskje jeg ikke kjenner eg slik som jeg gjorde sist du var her. Kanskje jeg oppdager hvem du egentlig er. Kanskje blir dette den sommervarmen jeg har lengtet etter så lenge. Jeg lukker mine øyne og tenker på deg med et smil. Jeg venter på deg… Du som gir meg varme både innvendig og utvendig. Denne gangen blir det annerledes… Jeg venter på varmen, men også på regnet som vil komme. Da vil jeg la regnet vaske bort mine bekymringer og redsler, det regnet som helbreder.  Det er noe nytt i gjære. Denne gangen skal jeg bare nyte av alt det gode du vil gi meg, og jeg er klar for å møte deg med et smil. En hver vår og sommer er forskjellig, år etter år. Noen ganger klarte jeg ikke være glad for at du kom, for jeg så ikke hvem du var. Jeg forsto ikke at jeg måtte være åpen for deg, at jeg måtte la dine solstråler få komme inn i mitt hjerte. Jeg var lukket… Nå bare venter jeg. Venter på den ekte varmen, og nye eventyr med deg, eventyr som vil vare, en ny start. Hvor ferden går vet jeg ikke, men jeg har tillit til deg. Du vet hvor jeg skal. Denne gangen skal jeg blomstre og få alle rundt meg også til å blomstre. Vonde minner forsvinner mens dine solstråler kiler meg slik at jeg må le. Jeg skal ligge i gresset med lukkede øyne, jeg skal slippe deg inn, gi meg hen til deg. Da er endelig ventetiden over.

Du er så vakker og hvit… ren.. Du kommer dalende ned fra intet, og smyger deg inn i mitt hjerte, inn i kroppen min. Først kjenner jeg at jeg har lenget etter deg og at dine kalde kjærtegn gjør godt. Jeg har savnet deg. Du har vært borte så lenge. Plutselig er du her igjen… Jeg har ventet deg. For en stund gir du meg glede, jeg er ikke kald rundt deg, for jeg har kledd meg godt. Jeg lar deg stryke meg på kinnet, jeg smiler. Det føles godt, selv om det er et kaldgufs over det hele. Jeg bryr meg ikke! For nå er du her. Vi leker sammen, ler, jeg lar deg holde rundt hele meg. Men jeg er som sagt godt kledd, så jeg fryser ikke når jeg lar armene dine omfavne deg. Ditt kalde blikk flørter med meg. Jeg blir revet med, klarer ikke motså deg, nå er jeg din. Vi har det så morsomt! For en stund kan vi holde på slik. Men alt er opp til deg… Det er ikke alltid du kommer til meg. Mange ganger blir du bare borte.. Lenge…. Da lengter jeg etter deg. Jeg vet jo at du før eller siden kommer tilbake. Noen ganger når du er her, er du sint. Da stormer det vilt rundt deg og du sprer din kulde over alt. Bitende sprengende kulde. Snøstorm… Da leter jeg etter den virkelige deg. Jeg vet du er der inne i stormen! Men jeg må beskytte meg. Så jeg gjør alt jeg kan for å varme meg, for det nytter ikke lengre med varme klær. Du har smøget deg inn i marg og bein hos meg. Jeg kjenner kulden din i hele kroppen min. Det verker som besatt! Jeg vil ikke fryse! Heldigvis er du ikke så lenge her om gangen. Så når du er borte pleier jeg mine frostskader etter deg. Sakte men sikkert tiner jeg opp og blir varm igjen. Jeg føler meg bedre, sterkere, varmere. Klærne beskytter meg. Men jeg vet du kommer dalende tilbake til meg, fra intet. Da er det ingenting jeg kan gjøre, annet enn å forsøke å holde meg varm mens vi leker sammen, atter en gang. For du er der, kommer alltid til å være der. Kommer alltid tilbake, drar fra meg igjen… Med jevne mellomrom.  Kjære, Kong Vinter… Jeg vil ikke fryse mer. Hvorfor kan du ikke smelte slik at jeg ikke lengre trenger å vokte over dine isende kjærtegn, som sakte men sikkert etterlater store isklumper i meg som verker. Hvorfor kan ikke is og ild være ett….

Mandag… Eller rettere sagt, natt til tirsdag nå. Klokken er jo over 00:00. Hvilke spennende ting har jeg gjort idag da? Jo, dagen begynte veldig bra, med et tannlegebesøk hos min kjekke tannlege. Har ikke så mye imot og sitte og gape for ham… Men føler meg ikke akkurat noe søt da, med all slags instrumenter og suge’ting’ i munnen! Han pratet og plystret i vei, mens jeg satt der med munnen full, ute av stand til å svare ham. Jeg følte meg veldig lur da. Hehe.. Han måtte da skjønne at jeg ikke kunne svare ham med setninger? Skulle gjerne hatt en samtale med ham såklart, denne kjekke tannlegen med de behagelige henderne og behagelige stemmen. Men jeg skal ta kontakt igjen med ham til våren, visst jeg blir mer plaget av tanna. Summen på samtalen og veiarbeidet i tanna mi ble på kun 655,-… denne gangen. For en vellykket ‘date’!

Etter dette skulle jeg på kaffebesøk. Jeg vet ikke hva som gjorde meg så tumsete og glemsk, kanskje noen rare kjemikalier fra tannlegekontoret, men jeg klarte faktisk og kjøre FORBI da jeg skulle til en av mine nærmeste venninner. Ja! Jeg kjørte forbi innkjørselen hennes… Helt LOST i min egen alfa eller beta verden. Hun har bodd der i årevis! Flaut! Men jeg måtte le av meg selv. Plutselig så jeg at jeg var kommet mye lengre enn det jeg skulle. Håpet at hun ikke skulle se meg og min Dragon Wagon suse forbi som i en saktefilm. Men det hadde hun gjort… Enda flauere! Morsomt også da, men hvor hadde jeg tankene mine? Men jeg fikk da kaffen min, heldigvis.

Så da jeg kom hjem, fant jeg ut at det var nok best å holde seg inne resten mandagen i tillfelle rottefelle. Skjønner ikke hvorfor mandager er så tunge? Mandager gjør meg visstnok surrete i huet! Det er min nye diagnose.. jeg har kronisk blå mandag syndrom! (Tror ikke det er så veldig smittosmt).  Konklusjonen er at her har jeg sittet hele resten av kvelden, i min vinrøde sexy skinnsofa fra 90-tallet og BLITT tvangskosa med av kattepusen min, Luna. Ja, faktisk.. det går visst an å bli tvangskosa med av katter. Alle trenger kos! Så der satt vi da… Sutrepus og sutremus.