soseductive

Min snille og kjære mamma pleier å si til meg at det er håp i hengende snøre. Det har hun nok rett i. I dette tilfellet har jeg krysset både fingre og tær. Ønsket så hardt, bedd til det som bes til, tenkt positive tanker og alt det der. Enkelte personer som jeg forteller min drøm, mitt håp til, ser på meg med det blikket. ‘Er det noe å satse på da? Får du noe jobb av det? Du burde kanskje prøvd noe annet.’ Men jeg vil ikke prøve noe annet. Jeg har denne drømmen, og jeg vil at den skal oppfylles. Den er ikke umulig. Jeg har skrevet et brev til NAV hvor jeg forklarer dem min situasjon og hvor mye jeg ønsker å få denne utdannelsen. Jeg har lagt ved brosjyre og prisliste, og jeg får hjelp av skoleeieren hvis jeg trenger at hun snakker med dem. Dette skal jeg bli! Jeg har bestemt meg! Jeg er ikke et typisk a4 menneske som vil sitte på et kontor eller bak en kasse på rema fra 8-4 hver dag. Det gir meg ingenting. Jeg vet at jeg ikke vil det.

Jeg vil lytte til dyrenes stemme, lytte til deres tanker. Hjelpe dem og deres eiere til å kommunisere på en annen måte som begge parter kan forstå. Alle dyr har sjel, jeg vet. Andre kan kalle meg dum eller rar som sier dette, men jeg bryr meg faktisk overhodet ikke om de negative holdningene der. Jeg vet hva jeg vil. Har alltid drømt om å bli noe utenom det ‘vanlige’, helt siden jeg var liten. Noen kaller det for ‘det overnaturlige’. Men nå i dag blir ikke det riktig. Det er vi som får det til å bli det fordi vi ikke forstår. Jeg synes det er spennende å lære alternative ting. Spøkelser var og er en av mine store interesser, alt som har med ‘det overnaturlige å gjøre, trollbinder meg. Nå har jeg funnet min vei. Jeg sier det høyt nå, jeg vil bli dyretolk! Jeg skjemmes ikke over å si det, selv om noen kanskje vil reagere med skjeve blikk eller fordømmelse. Det får bli deres sak.  Alle har en drøm, et ønske om å bli noe fantastisk, noe de vil elske å jobbe med. Jeg følger bare min drøm, og jeg kan ikke vente med å komme i gang. Så jeg håper og håper, jeg får støtte til å kunne gå den skolen nå. For det er alltid håp i hengende snøre….

Flere knallharde år har gått. Jeg har vært helt nede på dypet, kjent skyggedalens pust i nakken min, gitt opp alt flere ganger. Trodde aldri det skulle ta slutt. Det var liksom aldri noe lys i tunnelen. Den var bare kald og mørk, og kvelende. Jeg har lagt planer som aldri ble noe av fordi jeg var så redd for å feile. Jeg har prøvd og gjøre det folk forventer av meg, og det endte med at jeg trakk meg tilbake inn i skallet mitt. Var avhengig av andre for å føle meg trygg, hørte på deres meninger fordi mine meninger ikke gjaldt. Jeg har ikke vært meg selv på mange år, jeg har ikke turt.

Litt etter litt, med små ,små steg har livet mitt endret seg med tiden. Med litt drahjelp klarte jeg å stikke hodet opp av sumpen, jeg våget å se meg rundt. Se på alle mulighetene jeg har, ikke det som er umulig å oppnå. Noe har skjedd med meg, en positiv og god endring. Jeg har gitt slipp på alt det vonde fra min fortid. Jeg ser på det som erfaring og takker for at jeg har lært av det. Jeg takker mennesker som har gjort meg urett, fordi de har hjulpet meg til og bli den jeg er i dag, en sterkere person som ikke er så fryktelig redd lengre for å mislykkes. Jeg reiser meg opp av sumpens kulde, strekker ut hendene mot vårsola og lar den varme min kropp, styrke meg for mitt oppdrag. Jeg er klar nå, jeg våger.

Jeg kan ikke beskrive den følelsen jeg har i mitt hjerte, i min sjel, for tiden. Jeg senser en ro som jeg aldri før har kjent. Hvor kom den fra? Har mitt strev og mine ønsker blitt hørt? Den roen jeg har i kroppen min nå er så etterlengtet og så god. Ingen panikk eller usikkerhet på hva jeg skal gjøre med mitt liv. Roen sier meg at livet mitt er i rute, det som skjer, det skjer, og alt er riktig. Nedturene er riktige og det samme er oppturene. Jeg aksepterer meg selv for den jeg er, jeg er glad i meg selv fordi jeg vet jeg betyr noe for noen og fordi jeg vet at jeg har så uendelig mye godt og gi.  Så nå tar jeg et valg. Jeg våger.

Nesten et helt liv har jeg hatet og foraktet meg selv for det ene og det andre. Sagt stygge ting til meg selv, særlig om kroppen min. Jeg er ikke tykk eller tynn, det ser jeg nå. Men jeg skal ikke bli noe syltynn modell som sulter seg for å se bra ut for moteverden. Jeg er også ganske lav, så jeg har nok aldri kommet inn på noe modellskole eller hva jeg skal kalle det. Men det betyr ikke noe for meg, jeg har fått den kroppen jeg har og det er opp til meg hva jeg vil gjøre med den. Kroppen min har skreket etter min kjærlighet i mange år, og nå vil jeg gi den det. Jeg danser meg sterk i musklene, spiser sunt, men skeier ut når jeg vil. Jeg har ikke mindre omsorg for andre selv om BMI’en min ikke er på den perfekte skala. Jeg ser klarere, jeg har tvunget vekk de grusomme tunge og negative tankene som har holdet meg fast i den kalde sumpen så lenge. Jeg nekter å la meg påvirke av media som er så opptatt av at vi MÅ være tynne, alle sammen uansett hvilken form vi er støpt i. Nå er det nok. Livet mitt styres ikke av vekta, men av hjertet. Så nå, endelig våger jeg.

Jeg vet hva jeg vil nå, jeg skal prøve. Om jeg skulle feile så er det en lærdom jeg skal ta med meg videre. Jeg skal ta et steg ut i den store lille verden. Jeg er så spent! Endelig begynner mitt eventyr, og det var sannelig på tide. Jeg bryr meg ikke om hva andre måtte mene eller si om mitt valg, for det er mitt liv og min trivsel jeg tenker på, og jeg skal ikke gjøre annet enn å være til hjelp for noen. Jeg forventer ikke at alle skal støtte meg, men jeg vet at jeg får nok støtte fra de som betyr mest for meg. Endelig er jeg tøff nok, jeg skal søke på denne skolen. Snakke med NAV om de kan dekke den for meg. For det er kun dette jeg vil og jeg vet det er riktig for meg. Jeg vet også at jeg kommer til å bli en god ressurs, selv om jeg kanskje ikke får noe fast jobb etter utdannelsen.  Jeg får hjelpe de som ikke kan snakke for seg, det betyr mest for meg. Jeg har det i alle fall på papiret og jeg vet jeg kan. Alt er mulig nå, mine drømmer kan oppfylles. Jeg håper og ønsker at nå er det min tur, og jeg håper så inderlig at jeg klarer det. Jeg er spent, så utrolig spent, kanskje litt redd også,  men mest av alt så stolt fordi jeg endeli våger…

Her om dagen, etter endt magedanstime, ble det litt snakk om kosthold og diett og slanking. Jeg fortalte at jeg forsøkte og følge en diett men syntes ikke den funket på kroppen på en slankende måte, men at jeg følte meg bedre psykisk. De to damene jeg sto og pratet med sa da noe til meg som jeg er fast bestemt ved å holde på, ta vare på inni meg, og huske. For meg var det så utrolig godt å få  høre disse ordene og selv om jeg hadde hørt dem før så hadde jeg ikke trodd på dem da fordi den negative-Mette ikke ville. Jeg klaget på meg selv, sa jeg ikke klarte gå ned i vekt uansett hvor sunn jeg var. Da sa damene at jeg var jo kjempefin og nett og perfekt akkurat som jeg var! Hadde ikke noe behov for å gå ned i vekt. De sa de likte meg så utrolig godt og at de syntes mine kurs var kjempemorsomme. Det varmet utrolig mye i hjerterota og da jeg hadde takket dem og nærmest klemt dem av lykke, satt jeg i bilen og smilte av ordene de hadde sagt hele veien hjem. Etter noen minutter kjente jeg at ‘effekten’ eller rettere sagt troen på komplimentene, begynte og dabbe av. Da ble jeg streng mot meg selv og sa: Mette, det her skal du faen meg ta innover deg, de mener det de sier, og du har med å tro på det de sa. Ikke prøv deg med å komme med negativ kritikk til deg selv nå!

Så kom jeg på mange andre komplimenter mennesker har gitt meg men som jeg ikke helt trodde på i ettertid. Så dumt av meg! Det skal jeg nå gjøre noe med. Hvert eneste kompliment, skryt, og fine ord. Det skal jeg tro på. Jeg må ha troen på meg selv, ha troen på at det kompliment jeg får virkelig er sant. Har jeg noen grunn til å mistro de personene som sier det? Uansett, det ga meg en herlig følelse da jeg fant ut at jeg skulle tro på det i stedet for å slenge det vekk som søppel, siden jeg selv har følt meg som søppel. NO MORE! Sier jeg. En engel står foran meg, gir meg kjærlighet og oppløftende ord, sier at jeg er kjempeflink og fin nok, nett og liten, snill og god, gir av meg selv til andre. Jeg ser denne engelen i øynene og vet den snakker sant. Jeg har troen da. Men så er det noen som pirker meg i øret med noe skarpt så det gjør litt vondt. På skulderen min står den lille irriterende og lumske djevelen og hvisker i mitt øre at det der bare er noe tull, jeg skal ikke høre på komplimenter, det blir sagt fordi de kanskje synes synd i meg på et eller annet sykt vis. Jeg kjenner irritasjonen over denne karen på skulderen min. Men samtidig må jeg liksom lytte til den også, for det kan jo være sant det den sier? Kanskje jeg ikke er bra nok for noen, eller for meg selv? Tankene om kropp og slanking begynner å surre i hodet mitt. Jeg kjenner hvor dårlig jeg blir av det. Plutselig kommer den tøffe-Mette fram i meg. Hun knipser bort den lille røde rataskanken av en fille djevel så han flyr langt av sted. Knipser ham så hardt at den treffer en stor vannpytt med et magaplask. Jeg hører den gnagende kjeftingen hans mens han forsøker å komme seg opp på bena og  tilbake til skulderen min. Han er illsint over at han ikke har vunnet denne gangen. Men tøffe-Mette har gitt meg mot, så jeg snur meg og forlater den lille tykjepelken i pytten sin. Der kan den godt være fremover for min del.

Så nå har jeg bestemt meg for å tenke mer positivt om meg selv, slutte å tenke destruktive tanker om kropp og slanking og ikke minst utseende. Jeg merker forskjell med en gang, føler meg lettere til sinns og våken. Jeg ser de vakre ting rundt meg. Det våres i luften, sola skinner, og den stygge byen jeg bor i er ikke riktig så stygg likevel. Heller ikke hjemmet mitt er stygt. Litt rotete men langt fra stygt. Jeg er heller ikke stygg. Så deilig å kunne tenke sånn! Jeg svever nærmest nå. Hver gang en dritt-tanke kommer og vil ta meg så parerer jeg den unna lett med et slag, et slag av en meget positiv tanke om meg selv. Jeg er møkkalei av å rakke ned på meg selv, møkkalei av å være min egen verste fiende og kritiker. Så nå kjenner jeg forvandlingen i meg selv, jeg er så lettet og glad. Jeg velger med letthet og tro på de komplimenter som blir sagt til meg nå, og jeg skal huske dem:)

En herlig tid er i vente. Sommer, sol og varme, grilling og utepils. Halvnakne glade mennesker hvor du enn går. Ubeskrivelig deilig! På treningsstudioer finner du trillioner desperate hannkjønn og hunnkjønn som kjører seg selv hardt for å få strammest kropp.  Ekte mannfolk som pumper jern mens de ser seg selv i speilet og tenker; Fyyyy flate, litt mer muskler nå og 300 timer i solariet blir jeg digg ‘ass! Jentene løper på tredemølla som om de har Fanden selv i hælene, etterfulgt av bodypumpspinningyogazumbapumba. Nå høres jeg veldig negativ ut, og jeg er vel det på en måte. Men det er bare det at jeg blir så sabla misunnelig på at de orker! De blir så fine så, til sommeren, når de skal sprade rundt i mini bikini sammen med de pumpa og ferdigsolte frierne løpende etter seg. Neida, jeg unner dem for all del deres lønn for strevet. Skulle gjerne blitt smittet av den derre hardtreningsbasillen.

Jeg for min del danser mine få timer magedans i uka, og føler der og da at jeg har gjort en god jobb med å ‘figurshape’ kroppen min. Har til og med kastet meg på den superpopulære  lavkarbodietten. Eller, jeg tror jeg har det. Men jeg er så flink til å ta feil av matvarer som inneholder mye karbo kontra lite. Jeg ser mest på prisen, jeg. Kan ikke kjøpe så mye sunn mat så dyrt som det er, for da blir det jo lite mat i kattenes matskål. De er ikke på noe diett. Joda, jeg spiser sunt men jeg synes ikke jeg blir såpass slank at jeg fortjener omtale i et ukeblad for min innsats. Men det er jo så latterlig enkelt og finne bikiniformen. Do this, do that, gjør mer av det og mindre av det andre. Puh, jeg kjenner jeg blir svett av alle gode råd som man leser om flere ganger for dag. Bli slank i en fei, kom i form til sommerferien,tenk deg slank, gå deg slank, la andre tenke deg slank. Bla, bla, bla… Damene i ukebladene står der med et stooort glis rundt munnen, og viser frem sine gamle bukser som er blitt 20 nummer for store nå. Se så flinke vi er! ‘Jauda gauda, dere er helt rå’. Tenker jeg, og kjenner på syndens følelse; sjalusi.

Skulle ønske man ble slank av alle de merksnodige og titusenvise tankene som surrer med stor S rundt omkring i hodet hvert sekund. For der er det stor aktivitet! Jeg blir jo skikkelig sliten av det for crying out loud. Panikken griper tak i meg, hjertet hamrer i hundre og helsike. Tenk om jeg ikke blir noen kilo lettere til sommeren? Hvor i all verden skal jeg gjøre av meg da? Kanskje jeg må dra til en øde øy for tjukkaser. Forbudt for Paradise Hotel-kropper og det som følger med der. Alt jeg vil er at folk skal slutte å dømme meg, peke på meg og le av kroppsfasongen min, høyden og mini-mini airbagsene mine. Si stygge ting bak min rygg. Men vent nå litt! Gjør de det? Eller er det bare i min fantasi? Har jeg så stor betydning for alle andre at de går rundt og tenker på meg og mitt utseende konstant? Nå høres jeg bare kjepphøy ut, for jeg tror da mennesker har mer enn nok med og tenke på seg selv og sitt enn om meg og mitt.

Konklusjonen blir vel da at jeg godt kan nyte en varm og solfyllt sommerdag uansett om jeg har valker og cellulitter eller ei. Det er min opplevelse, min tid som jeg skal nyte med venner og familie rundt meg. Ingen vits å sitte der med nutriletten i hånda og være sur av sult. Jeg er sint på meg selv på grunn av alle de stygge tankene jeg tenker om meg. Jeg har ikke sovet i natt fordi JEG har sprunget rundt i hodet mitt som en stukket gris med 8 bein og tenkt på hvordan jeg skal gå raskest mulig ned i vekt ASAP. Jeg vet jo hva som må til, og jeg arbeider med saken. Jeg skal ikke tenke meg slank, men tenke meg glad-i-meg-selv-uansett-hvordan-kroppen-min-ser-ut. Livet skal nytes, det er så mye annet man burde bekymre seg for. I juni skal jeg  gå på cubus uansett og kjøpe bikini, om det blir i str s eller l. Må jo feire at det blir noen måneder uten snømåking og kulde.  Jeg gleder meg bare til sommeren, jeg!

Hadde bare livet vært som man ser på film, de romantiske kliss filmene. Jeg drømmer meg vekk. I hodet mitt spilles en egen film som jeg lager, med meg i hovedrollen. Jeg fanger opp den vakre stemningen i kulissene, den romantiske belysningen, alle forskjellige slags deilige dufter. Den andre hvedrollen spilles av en mann som jeg ikke helt klarer og se hvordan ser ut. Av og til er ansiktet nesten tydelig, men så mister jeg fokuset. Ser bare skikkelsen, lager min egen fantasi om hvordan han ser ut, hvordan han er og hvordan kroppen hans føles mot min. Jeg begraver ansiktet mitt i halsgropa hans, klemmer ham inntil meg, stryker ham over den maskuline ryggen hans. Huden hans er myk og varm.

Han ser på meg med intense øyne, jeg kjenner dragningen mot ham. En dragning jeg ikke helt kan beskrive, jeg vil ikke motstå denne mannen. Jeg vil gi meg helt hen til ham. Han er ikke kald mot meg. Han viser at det er meg han vil ha, ingen andre. Det er oss to. Bare oss to. Han lar hendene gli sakte nedover kroppen min. Jeg føler hans lengsel etter meg, lengselen etter min kjærlighet. Blodet mitt bruser og jeg blir varm. Når leppene våre møtes er det som om bølger skyller gjennom kroppen min. Jeg nyter. Vil leve i dette øyeblikket for evig og alltid. Han er så sterk og mandig men også myk. Han viser meg sin verden, gir meg plass i sitt hjerte. Slipper meg inn. Tiden står stille, vi bare nyter hverandre. Vi vet hva vi vil, hvor vi vil.  Det er oss to. Bare oss to.

Dette er alt jeg har drømt om, endelig føler jeg meg hel. Jeg har funnet den jeg vil være hos og som vil være hos meg. Etter så lang tid er det endelig min tur til å føle denne lykken. Jeg har vært så ensom, lenget så fælt hele mitt liv etter ham. Jeg spiller min glansbilde-film gang på gang i mitt hode. Glemmer bort tid og rom, lever i min egne herlige fantasiverden. 

I virkeligheten sitter enda denne lengselen fast i meg, river meg i fillebiter, gir meg en følelse av tomhet og ensomhet. Jeg ønsker det så sterkt.  Skal jeg fortsette og håpe? Kan det enda skje meg, det som skjer på film? I de romantiske vi ser hvor alt ender godt og de får hverandre til slutt? Jeg venter enda på at den skal bli virkelig, min glansbilde-film…

I natt drømte jeg så rart. Har ikke drømt noe på lenge og håpet på en herlig drøm denne natta. Men jeg var urolig og redd, så masse makabert som gjorde meg uvel. Døde mennesker sto opp fra sin grav og ville drepe meg, jeg kjente den forferdelige stanken av død og forråtnede lik. Med ett ble jeg var om at jeg bare drømte og at dette ikke var virkelig. Fikk for meg at jeg måtte kalle på deg, si ditt navn, ditt hele og fulle navn, og be deg komme og være nær meg, gi meg trøst.

Så der lå jeg i en seng, (eller var det på bakken?), og hvisket ditt navn. Først bare fornavnet ditt. Jeg hvisket flere ganger, bare ditt fornavn. Til slutt lå jeg der og sa hele ditt navn, jeg hvisket ikke, jeg ropte ikke. Jeg bare påkalte deg, din sjel. Ba deg komme til meg og være nær meg. Gi meg trygghet og ro. Flere ganger sa jeg ditt navn, ba deg være så snill om å komme til meg, men ikke på en skremmende og brutal måte. Bare forsiktig slik at jeg visste du var her. Jeg var litt redd. Redd for hva som kom til å skje, eller om jeg kom til å merke noe i det store og hele.

Jeg kjente tårene presse på og håpet svinne i det jeg følte et lite nærvær. Noen som strøk meg forsiktig på kinnet? Jeg var usikker og ba deg gi meg et klarere tegn, hvis det var deg. Så kjente jeg en liten vind mot hodet, men jeg ba deg være enda mer tydelig. Med ett var det som om noe løftet meg sakte opp, kroppen bare reiste seg av seg selv ute at jeg gjorde noe. Jeg visste det var deg og kjente jeg ble rørt og lykkelig, men samtidig litt skremt over denne underlige følelsen. Til slutt sto jeg helt oppreist, og armene mine løftet seg automatisk rett ut, akkurat som om jeg hadde båret tungt og fikk melkesyre i dem. Armene mine strakte seg ut akkurat som om jeg var klar til å gi noen en klem. Da visste jeg inni mitt hjerte at det var deg. Jeg kjente ikke at jeg tok rundt noen men likevel var det noe der som fikk armene mine til å føle at de hvilte på noe, at jeg på en måte holdt rundt en person som var omtrent på min høyde. Jeg fikk tårer i øynene av glede. Du hadde hørt meg, hørt min lille bønn om at du måtte komme. Og med alle dine krefter hadde du tatt deg turen til meg i drømme, og gitt meg det jeg aller mest trengte. Et tegn fra deg, fra himmelen. Et tegn på at du fortsatt er der og våker over oss, passer på. Tusen takk for at du hilste fra bestemor og bestefar. Du rakk og fortelle meg at dere alle hadde det bra der oppe og at jeg ikke måtte bekymre meg. Tusen takk for at du er der, vår kjære lille beskyttende engel…

I hodet mitt har jeg mange flotte og morsomme historier jeg kan dele med der her på bloggen min, og selvsagt noen mer sentimentale. Men så kommer det jeg var redd for.. Tom for ord??

Nei, jeg tror ikke det. Men kjære følgere av bloggen min, jeg er nok midlertidig ute av drift. Jeg har fått skrivesperre!

Er det fordi jeg ikke har noe sørgelig eller deprimerende og skrive om mon tro? Jeg må le litt av meg selv. Skal selvsagt ikke klage for at jeg har en herlig opptur for tiden, det er vår og sola skinner, livet føles fantastisk. Men skal jeg stoppe bloggingen på grunn av det da? Nei, ikke f..n. Jeg kan jo skrive om ‘skrivesperra’?

Jeg kan jo gi dere bilder av hvordan jeg føler det nå, for det er i grunnen ganske så komisk. Jeg vil jeg vil, men får ikke til! Kjære Gud, la meg få inspirasjon til å skrive..

Jeg har tenkt på at mitt neste blogginnlegg skal bli av den typiske jålegreia. Jeg skal legge ut bilder av hva jeg har handlet på nett, på selve e-Bay. Min favoritt butikk. Der finner jeg alt av småsprø klær som ikke så mange tør gå med. Jeg pleier å si at jeg er blitt ’emo’ på mine eldre dager. Men nok om det. Dette gjelder min skrivesperre. Skrivesperre. Skrivesperre… Ja, har dere skjønt det nå? Ordene i dette blogginnlegget kommer lett. Jeg er vel en smule frustrert..

Men det stopper ikke meg. I flere dager har jeg tenkt at nå! Nå må jeg skrive. Skal jeg konvertere og bli blondie-blogger? Aaaarrrgh! Nei takk.. 😉 Jeg er jo mer smart enn som så, ikke sant? Se bilde:

Nei, jeg er tom i hodet, dette ble bare tull. Dro til legen for å høre hva som feila meg. Ikke gode nyheter.. Huffameg. Jeg som skulle bli en Å-kjendis blogger.

Men bare vent til skrivesperra mi er på ferie, da skal jeg skrive. Men hva jeg skal skrive om, det aner jeg ikke. SÅ har dere forslag til historier eller til hva jeg burde skrevet om, så kom med dem:) Jeg håper denne tilstanden går over. Er vel slik for de fleste ‘forfattere’. Men det var befirende å kunne skrive om min skrivesperre. ( Lei av at jeg nevner det ordet?;) Jeg kommer sterkere tilbake! Med tittelen: Så DRO skrivesperra… Mohahahaha!

Endelig slipper du taket, endelig lar jeg meg selv slippe taket. Det virker som en hel evighet, i lang tid har du pint meg. Jeg har vært så kald og frossen på grunn av dine kalde hender på min kropp. En kulde som gikk dypt inn i marg og bein. Jeg var forhekset av deg, selv da du kom med din gysende snøstorm som kunne revet ned de sterkeste tårn. Jeg danset i dine dalende snøfnugg, de føltes som mange små kyss fra dine kalde  lepper. Jeg ville ha deg her hos meg, selv om jeg visste det ikke ville vare. Du kom og gikk som du ville, elskede Kong Vinter.

Den eviglange vinteren er snart over, jeg føler frosten i kroppen forsvinne mer og mer. Jeg føler meg fri, fri fra dine isende kalde kjærtegn. Våren kommer med sitt herlige regn. Jeg lar det helbredende regnet skylle over meg og rense mine kuldesår fra deg. Du mister ditt grep om mitt hjerte, jeg er ikke i din fangehule lengre. Jeg våkner fra dvalen og ser klarere enn noen sinne. Is og ild kan ikke være ett.

Mørketiden er over, jeg fylles av lettelse og friskt mot. Så mye og se frem til. En herlig varm sommer, Prins Sommer. Han kommer ridende på sin hvite hest og bringer med seg yrende liv, sommerfugler og fargerike blomsterenger. Prins Sommer er vakker og varm, jeg skal nyte hans nærvær så lenge jeg kan, før han rir sin vei igjen. Så nå lar jeg deg gå, jeg gir slipp. Så til vi ses igjen, farvel, Kong Vinter…

I de siste dagene har jeg kommet meg mer og mer ut av den tunge, døsige vinterdvalen. Jeg føler meg mer glad og energisk, og jeg smiler mer enn før. For en fantastisk følelse! Selv om været sier at det slettes ikke er vår enda, så vet jeg at den er i anmarsj. I hele vinter har jeg vært i mitt lune hi, følt både frustrasjon, sorg og sinne. Skrevet ned mine dystre følelser, analysert dem, og forsøkt og bli kvitt dem på alle mulige måter. Det er akkurat som om sjelen min har vært på en lengre ferie fra kroppen. Jeg har ikke vært helt tilstede.

Men nå er jeg på bedringens vei. Det virker i alle fall slik. Sjelen kommer tilbake til legemet sitt, skallet er ikke tomt lengre. Jeg gjør hiet mitt klar til våren, pynter med lyse vakre farger, renser lufta for all negativ energi som klebrig har satt seg i veggene. Åpner vinduet og slipper inn lyset. Sakte men sikkert, fra topp til tå, kjenner jeg varmen spre seg i kroppen. Den lune og trygge varmen som sier at noe godt er i vente. Kong vinter gir opp og slipper taket i meg. For selv om det er enda en liten stund til han drar for denne gangen, så vet jeg i mitt hjerte at jeg ikke fryser lengre. Jeg har funnet min indre styrke, og jeg bruker den godt nå. Ensomhetsfølelsen er ikke så voldsom mer, for jeg vet at jeg ikke er alene.

Alle bekymringer og hindringer blir litt lettere og takle, jeg vet jeg klarer meg. I stedet for å bli mer usikker og lei meg, så tenker jeg at jeg kan klare alt hvis jeg bare vil. Jeg håper så inderlig denne følelsen vil vare for den er så utrolig god og betryggende. Jeg fryder meg over tanken på at det magiske regnet og den varme solen snart skal skylle bort vinteren for noen måneder.

Akkurat nå ønsker jeg bare at regnet skal komme høljende ned slik at jeg kan gå ut og la regndråpene vaske bort siste rest av Kong Vinter. Få vasket bort de mørke flekkene vinteren har påført meg. Jeg gleder meg til å danse i regnet, danse i solen, danse for å bringe varmere tider tilbake.  For nå har jeg kjent et lite hint av vår i luften…

I skrivende stund sitter jeg i egne tanker, drømmer og drømmer meg bort. Det er så mye jeg ønsker meg, så mye jeg vil gjøre. Liker ikke det livet jeg lever nå, det er så innmari kjedelig, så bortkastet. Det må vel finnes noe jeg kan gjøre for andre? Hvorfor kan  ikke jeg ‘make a difference’ jeg også? Jeg leter på nettet etter steder jeg kan dra til, kanskje jeg kan prøve meg på frivillighetsarbeid en plass hvor jeg behøves?

Jeg vet ikke hvor jeg kan henvende meg eller hvor jeg skal lete. Ikke vet jeg om jeg har råd til noe sånt heller. Men jeg drømmer om å kunne reise til andre land, varmere strøk. Jeg vil hjelpe dyr og mennesker og få oppleve andres kulturer. Jeg søker spenning og eventyr. Jeg vet ikke helt hvem jeg er eller hva min misjon i livet er. Så nå leter jeg. Leter etter meningen med livet. Hvorfor er akkurat jeg født inn i denne verden hvis jeg ikke skal kunne brukes til noe? Har jeg i det hele tatt noe å bidra med? Jeg spør meg selv om dette gang på gang. Jeg vet bare at jeg må vekk for en liten stund.

Jeg elsker dyr, vil så gjerne hjelpe dyr i nød. Hater å se både dyr og mennesker lide. Jeg har ingen penger jeg kan donere bort, men jeg har meg selv. Hvis jeg kommer meg til et sted hvor jeg kan hjelpe til, så vet jeg at det kommer til å gi både sorger og gleder, men det er nå jeg må satse. Ingenting holder meg tilbake her egentlig, det er bare jeg som kan bestemme hva jeg skal, og håpe på at jeg blir ledet på riktig vei. Mange erfaringer venter på meg der ute. Jeg er lei av å sitte hjemme hele tiden og bare dagdrømme. Men jeg trenger noen som kan hjelpe meg dit jeg eventuelt skal, noen som kan veilede meg og gi meg gode råd. Jeg kan ikke sitte på vent her, vente på at ‘mannen i mitt liv’ skal ringe på døra og si: Honey, I’m home! Det er så  mye mer der ute.

Hvis jeg, lille meg, kan gjøre en forskjell for noen, så er det mitt største ønske. Boblen sprekker, jeg kommer ut, våkner opp av min eviglange vinterdvale. Nå er jeg klar. Her kommer jeg! Mette to the rescue..